Hei, er en voksen mann som nærmer meg 40. Har egentlig hele livet trivdes fint i mitt eget selskap og har ikke hatt noe stort behov for å finne noen å dele det med. Har også tenkt at det å få barn ikke er noe for meg. Begynner nå og angre på særlig det siste. Flere som er i samme situasjon? Noen med erfaringer å dele? :)
Hei.
Kjenner meg igjen, med unntak av at jeg allerede har ett barn som er i ferd med å bli voksen. Men nå som det er få år igjen til 40, kjenner jeg på en stor sorg og lengsel over å sannsynligvis ikke få flere barn, eller å få oppleve familielivet sammen med noen. Det er vondt når man har så mye kjærlighet å gi.
Har ikke så mye råd å gi annet enn at det ikke er for sent, og at om du skulle ende opp uten egne barn, så kan det jo hjelpe på litt om du har onkelbarn eller lignende, eller omringer deg meg venner og andre du er glad i:)
Kan godt prate litt om du har discord eller en annen måte å prates på?
Jeg har alltid ønsket barn men ønsket å ha alt på plass så de skulle få en bedre oppvekst enn hva vi hadde. Men har da gått i fella og gjort mye av det samme som min far, så nå 39 og uten barn så er det rimelig tomt. Er mye på dater og ikke problem å finne kvinner, men har gjort meg selv en bjørnetjeneste der også. Har alltid holdt meg til eldre, og da spesielt på kvinne fronten. Så å finne kvinner på 40-50 som vil ha barn er jo ganske søkt, og de fleste rundt 40 har allerede voksne barn og er ferdig med den delen av livet. Skulle gjerne gitt slipp på ønsket om barn men er noe iboende instinktivt i meg som gjør jeg ikke klarer det. Så må i teorien lære meg til og akseptere at jeg må begynne å forsøke å komme i kontakt med yngre kvinner selv om det for meg føles veldig feil. Men ønsker ikke å gi opp håpet og ønske om barn når det betyr så mye og jeg vet hvor magisk det er.
Så du er ikke alene, vi er nok mange i samme situasjon men av forskjellige grunner. Håp er der men føles ikke alltid slikt. Jeg prøver å slappe litt mer av med det og ikke starte med spørsmål om barn slik jeg i stor grad har gjort siste årene. Men prøve la ting mer gå sin gang og naturlig komme på bordet.
Kjenner veldig på hvor tydlig det blir at man er ensom og alene når man har lite familie og skikkelige venner, og i tillegg ikke “egen” familie. Da blir man veldig alene i verden opplever jeg, og hadde man hatt barn så hadde man i det minste hatt noen å elske til sine siste dager uansett hva som skjer ❤️
Hei
Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. I mange år slo jeg meg til ro med å ha fått ett barn, og tenkte at jeg ville ikke ha flere barn og stod stødig i dette valget. Nå siste par årene etter at jeg nærmer meg slutten av 30 årene har dette plutselig endret seg, og jeg har kjent på en slags livssorg og kanskje starten på en midtlivskrise? En sorg over det livet som jeg egentlig hadde sett for meg, men som aldri ble noe av. Nå er det vel kanskje for sent også for min del, dessverre😞 Jeg har måtte kutte ut noen usunne relasjoner det siste året, og jeg har ikke akkurat et stort nettverk fra før av. Det har vært en tøff prosess og veldig ensomt. Barnet mitt begynner å bli stort nå, og er derfor ikke i den grad like avhengig av meg som tidligere. Det har vært en vond åpenbaring, men også et sunnhetstegn. Det er jo bare slik det er ment fra naturen sin side det. Men den gradvise løsrivelsen gjør jo fortsatt like vondt i mammahjertet, da de vokser opp så fort🥹 Jeg er usikker på om ønsket mitt om å få flere barn egentlig skyldes press utenfra og forventninger fra samfunnet generelt. Som om det ikke er «bra nok» å få bare ett barn. Det å få til svar «Åh, har du bare en altså?», eller når barnet mitt var mindre «Det blir vel flere etter hvert, kanskje?». Før gikk ikke dette innpå meg som i den grad det gjør nå. Jeg ser heldigvis flere eksempler på at flere tør å være åpne om at de ikke ønsker å få barn, velger kun å få ett barn eller at de er åpne om at forholdene ikke lå til rette for at de fikk barn og endte opp barnløse. Jeg synes det er så fint at det er mer åpenhet rundt dette nå og forhåpentligvis mer aksept for det også. Det er faktisk ikke gitt at man ender opp med å bli gift, får tre barn, har hus, hytte og to biler. Det ligger ikke i kortene for alle, og det er heller ikke gitt at det er oppskriften på lykke her i livet. Vet ikke hvordan det er for deg, men for min egen del har jeg begynt å jobbe med å akseptere at livet ble slik det ble, og det å være takknemlig for det livet jeg allerede har❤️ Det er så lett å sammenligne seg med andre, og derav bli enda mer bevisst og fiksert på det man ikke har selv. Vit at det er flere i din situasjon, og at du ikke er alene. Og hvem vet, kanskje situasjonen din endrer seg om noen år og at du får oppleve å bli forelder likevel?
Ønsker deg en fin kveld og godt nyttår 🙂
Føler du at det er så stor forskjell på kvinner i 30-40års alderen, og kvinner 40-50? Føler alderforskjellene er blitt mer hvisket ut des eldre man har blitt. Og ikke minst at det handler langt mer om personlige forskjeller enn alder:)
Men forstår at det må være ekstra vanskelig å date i en alder der som du sier, de fleste single allerede har barn og føler seg ferdig med det, eller ikke ønsker barn. Kjenner jeg kvir meg på det. Har aldri prøvd å date, tinder, og alle slike ting. De forholdene jeg har hatt har vert med personer som jeg tilfeldigvis har møtt. Men nå som den voksne omgangssirkelen lenge har bestått kun av andre foreldre, lærere og lignende, skjønner jeg jo at jeg blir nødt til å prøve om det er noe jeg virkelig ønsker.
Forstår veldig godt at det blir ensomt, spesielt rundt høytider som julen. Jeg har ikke familie rundt meg, og nære venner er enten flyttet bort eller vokst ifra hverandre.
Har stor tro på at man kan velge sin egen familie av mennesker man er glad i, når de man er i slekt med ikke nødvendigvis er der. Så kanskje du kan prøve finne noen gode venner og ha rundt deg, og underveis, hvem vet hva annet du kan snuble over:) Lykke til i alle fall!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Tiden har gått alt for fort, og den løsrivningsfasen, selv om den er sunn, er også vond. Vil bare sende deg en liten påminnelse om at det jo også betyr at du har gjort en god jobb og å være stolt av det:)
For min del handler ønsket og savnet etter flere barn ikke på noen måte om utvendig press og forventninger. Det er nok delt mellom det at jeg elsker å være mamma, og det at jeg aldri fikk oppleve alle de fine små tingene sammen med noen, med unntak av de første årene hvor all den gleden var overskygget av et veldig dårlig forhold med barnefar.
Jeg savner noen å lage adventskalender til, bake bursdagskake til, sy karnevalkostyme til, og se over leksene til. Jeg savner en liten barnehånd i min når man går over fotgjengerfelt. Jeg savner noen å blåse løvetannfrå med som bommer fullstendig. Savner noen å lese til om kvelden og kysse god natt i pannen. Savner skattejakt i skogen, og barnelatter som går rett i hjertet.
Og jeg savner noen å oppleve alle de fine øyeblikkene med. En å le sammen med over alle de fantastiske gullkorna som kommer ut av barn. En å klemme tett av stolthet første dag i barnehage eller skole. En som er litt større og sterkere enn meg som kan hjelpe å bære barnet i seng når det begynner å bli utfordrende uten å dunke borti alt som er. En å kysse takknemlig over å ha vert verdens mest gjennkjennelige julenisse uten å ha blitt gjennkjent. Og en som er en perfekt pute for trøtte barn og en trøtt mamma.
Så mye å savne.
Og til deg, selv om livet ikke ble helt slik du hadde sett det for deg, så har du jo mange andre gleder å utforske resten av livet. Lykke til:)
Hei, takk for svar. Ja, jeg er onkel, og det er en gave. Å være med onkelbarnet mitt er det beste jeg vet. Jeg har også venner som er i samme situasjon som meg, så jeg føler meg egentlig ikke så alene om det, selv om det som nevnt likevel gnager litt på meg. Men som du sier, så er det jo aldri for sent. :)
Mange fine tanker, takk for at du delte dem.
Ønsker deg lykke til :)
Hei.
Jeg er usikker på om dette er riktig sted å skrive, men jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som deles her og jeg føler meg ganske fortapt.
Jeg er 43 år, singel, uten barn og uten nær familie. Jeg bærer på en stor sorg over at jeg aldri fikk barn. Det har alltid vært det viktigste for meg, helt siden jeg var 18–19 år. Jeg har hele livet sett for meg et liv med barn, helst i ung alder, slik at jeg kunne være lenge i livene deres, følge dem opp, vokse sammen med dem, dele hverdager, opplevelser og minner. Kanskje også en dag få oppleve å bli bestefar.
Ønsket om barn har vært selve fundamentet i livet mitt. Mye av dette henger sammen med at faren min døde da jeg var 13 år. Han var 45 da han fikk meg, og jeg bestemte tidlig for meg selv at jeg ville få barn tidlig. I tillegg rakk jeg aldri å bli kjent med besteforeldrene mine (bestemoren min døde da jeg var tre). Fraværet av generasjoner har alltid vært sterkt til stede i meg.
Jeg har vært i flere forhold, både gode og mindre gode. Det har vært seks spontanaborter, dårlig timing, feil tidspunkt, feil forhold – og livet har aldri helt falt på plass. Nå sitter jeg her alene, 43 år gammel, og føler at jeg står igjen med ingenting.
Jeg sliter med å finne mening i livet. Fortiden føles ulevd. Jeg kjenner på skam, tomhet og selvhat. Jeg har mareritt nesten hver natt, alle knyttet til det å være barnløs. Sorgen har glidd over i midtlivskrise, eksistensiell krise og identitetskrise. Jeg sliter med å forstå hvem jeg er, når jeg aldri ble forelder? Og så har jeg en dyp anger over nesten alle valgene jeg har tatt i livet.
Når jeg ser rundt meg, barndomsvenner, skolekamerater, folk jeg har vokst opp med, søsken, kusiner, fettere, kollegaer og naboer, nesten alle har barn. Det knuser hjertet mitt. Jeg kjenner også på misunnelse overfor dem som fikk barn tidlig i 20-årene, og som har muligheten til å være lenge i livene deres.
Tanken på å ikke ha noe ettermæle, ingen å lage minner med, ingen å gi grenseløs kjærlighet til, ingen som vil savne meg … det er kanskje egoistisk, men det er vondt. Og tanken på at når jeg dør, så forsvinner alt med meg. Ingen arv, ingen DNA, ingen fortsettelse, det er hjerteskjærende.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av å skrive dette. Kanskje bare å bli sett, eller høre fra andre som forstår.
Så trist å høre hvor vonde følelser du sitter på. Tusen takk for at du deler.
Først av alt, så er det jo endå ikke for sent for deg heller. Det er jo mange menn som får barn i 40 årene. Jeg forstår at på grunn av ditt liv og erfaring, ville du helst hatt barn mye tidligere i livet. Det er jo både fordeler og ulemper med å få barn tidlig eller sent. Kanskje har du mer energi og lever noen år lengre om du får barn tidlig, men samtidig har du ikke den livserfaringen og selvinnsikten som du vil ha senere. Jeg tror personlig ikke at det er så viktig å leve 5+ år lengre av voksne barns liv, som det er å være en god foreldrer menst du er i live. Sykdom, ulykker, osv hender. Det viktige må jo være kjærligheten, tryggheten, oppfølgingen og minnene du gir barna.
Besteforelder er det jo heller ingen garanti å bli, selv med barn. Men jeg forstår veldig godt ønsket om å en dag bli det. Helst ville jeg hatt en haug av barnebarn løpende rundt når jeg blir eldre:) Familiemiddager hver søndag, og svigerbarn som er like stor del av familien. Det er lov å ønske.
Dersom du ikke skulle få oppleve å få egne barn, så finnes det jo likevel mange måter du kan stille opp for andre, og være del av livet deres, enten det er voksne eller barn og unge. Du kan fremdeles bli elsket, savnet, og husket. Det er vondt å lese hvor mye av din selvverdi du legger i å få barn. Det har jo ingenting å si for hvor verdifull og fantastisk du er! Det finnes foreldre som er forferdelige mennesker, akkurat som det finnes de uten barn som er vidunderlige mennesker. Det handler bare om deg. Og du har fremdeles et helt liv å leve og gi av deg selv:)
Personlig føler jeg ikke biologi spiller en rolle i ønske/savn om barn. Jeg vet jeg kan bli like glad i bonusbarn, adoptivbarn, fosterbarn, eller hva det måtte være. Men jeg forstår også at det er urettferdig av meg å si når jeg har et biologisk barn fra før.
Jeg håper du finner veien ut av de vonde tankene. Og ikke gi opp!:)
Takk LitaGoe, setter veldig stor pris på ordene dine, de varmer og trøster.
Man sitter ofte å tenker at livet skal være perfekt, men det skjer sjeldent. Jeg tenker det er gode og mindre gode dager, og man må ta ting som de kommer. Det jeg frykter mest er at man sitter med anger, selvhat og tristhet jo eldre man blir. Er skrekkscenario det, å miste alle ankere fra barndommen, minner, mennesker og nysgjerrigheten. Ofte sitter jeg på lokalbiblioteket og ser på de eldre, og lurer på hvordan de har det. Føler de på nostalgi, sorg og frykt for å bli glemt? Eller har de fleste innsett at livet er en reise som vil ta slutt. Jeg har som vane å bli “obsessed” med å finne ut av ting, og bruker mye av tiden nå på biblioteket, leser bøker, skriver ned ting, bearbeider følelser og tanker. Men det hjelper ikke de fleste dager, kan kanskje gi meg en 5-10mins ro i sjelen, før ting starter opp igjen. Jobbet en god del på barne og ungdomsskole som vikar og jobbet en del i lokalkirken for å få den “mentor” giver rollen, men det er som de sier “Du kan ikke øse av en tom bøtte”, og intensjonene mine var feil. Jeg tenkte det ville hele meg, og det var urettferdig mot barna, for de fortjener og trenger 100% dedikasjon, kjærlighet og oppmerksomhet.
Så godt å høre:)
Livet blir vel sjeldent perfekt for noen, inkludert de som har tilsynelatende perfekte liv utad. Dessuten tror jeg at de få menneskene som ikke har møtt noe motstand i livet, vil mangle evnen til å forstå andre like godt, og kanskje også mangle evnen til å virkelig sette pris på det fine de har eller får i livet. Jeg tror rett og slett ikke perfekt og liv hører sammen i samme setning. Et godt liv derimot er målet. Et liv hvor det fine, menneskene man er glad i, gode minner osv er større enn alt det tøffe og vonde. Jeg føler også at det hjelper litt å vite at man ikke får gjort noe med fortiden. Hvorfor kaste bort tid og krefter på den som man ikke kan endre, istedet for å fokusere på framtiden og det man kan gjøre noe med. Men anger finnes jo i oss alle:)
Du vil jo alltid ha det viktigste ankeret, deg. Dessuten har du jo fortsatt mye nysgjerrighet i deg, det vises jo i måten du vil finne ut av ting og i måten du undrer over andres tanker og følelser, samt dine egne. Hva slags ting bruker du prøve finne ut av når du gjør dette?:)
Det at du i det hele tatt tenker over hvordan de eldre på lokalbiblioteket har det, viser jo også at du eier empati. Mange mennesker er jo for selvopptatte i sin egen lille boble til å gjøre nettopp det. Så det synest jeg er en fin ting du skal være klar over:)
For meg virker det ut som du har mange gode egenskaper til å ha en fantastisk “reise” resten av livet, du må kanskje bare endre retningen litt.
Hva om du neste gang du er på biblioteket, istedet for å undre over de vonde følelsene de eldre der kan ha, tenker over hva de kan ha opplevd i løp av livet? Hva var et øyeblikk den personen lo så godt at de fikk vondt i magen, et øyeblikk de følte at nå er livet bra, eller et øyeblikk der de ble rørt av noe?
Ellers synes jeg du er alt for hard mot deg selv. Selv om du opplevde det som feil motivasjon og tid, så er jeg sikker på at de du faktisk hadde mentorrollen over likevel opplevde det som godt. Det er ikke urettferdig for dem at du har vært der. Det er noe du burde være stolt av. 70% er så langt bedre enn 0. Kanskje har du betydd mye mer for noen enn du har trodd:)
Å dra et barn inn i denne verden er en av de mest egoistiske avgjørelsene du kan ta. Ikke gjør det.
Muligens, men når det i hodet, kropp og sjel skriker at det er det som mangler i ens liv, så er det vanskelig å ikke være egoistisk. Når man ikke får sove, har mareritt, sliter med å finne motivasjon og glede fordi man innser at man har ikke det som man ønsker mest i livet. Er egoistiskt, men jeg tror mye av det handler om en dyp menneskelig lengsel, ønsket om å skape, dele kjærlighet, og oppleve livet på en helt unik måte gjennom et barn.
Hei,
Vet ikke helt hva jeg vil med denne meldingen, men det var noe som traff meg når jeg leste det du skriver.
Jeg er 42 år, singel, og kjenner på veldig mange av de samme følelsene du beskriver. Jeg har ett barn som jeg har fått ved hjelp av donor, men jeg kunne ønske jeg hadde flere. Og ikke minst en å dele alt med. Jeg kjenner på en fryktelig ensomhet i det å være mamma helt alene, spesielt nå som jeg ikke har så mange nære rundt meg. Jeg føler på skam, at jeg har tatt feil valg, at jeg ikke er verdig.
Jeg mener jo selv at jeg kan være ganske morsom, men føler jeg har mistet meg selv gjennom flere år i ensomhet. Jeg har så mye kjærlighet og omsorg å gi, og jeg er veldig heldig som har ett barn å gi det til, men kunne ønske jeg kunne gi til fler.
Ja, som sagt, så vet jeg ikke helt hvor jeg vil med dette, men det var noe som traff meg i det du skriver.
Jeg håper du finner det du leter etter, og det er absolutt ikke for sent å stifte familie ❤️