Barna mine har en alkoholisert far. For dem er det ganske ny informasjon selv om jeg mistenker at de har hatt en følelse en stund.
Oppi all sviket, avrusing, tilbakefall, løgn og usikkerhet, blir jeg som mor den trygge havn. Selvfølgelig tar jeg den rollen på alvor, gjør det jeg kan for alle parter. Unntatt meg selv…
jeg må innrømme at det er utrolig vanskelig å stå i dette og prøve og holde mine følelser i sjakk. Vi er skilt og har to unge ungdommer sammen, men han bruker meg som støtte og psykolog. Jeg stiller opp men jeg begynner å bli utslitt. Det er utrolig sårt når barna er sint på meg fordi de ikke får game etter klokken ti mens de tilgir far hver gang han har tabbet seg ut. Banalt? Ja, er klar over det. Til og med barnslig fra min side,- de er trygge hos meg og tar ut alle følelser her, jeg vet det. Men det gjør fortsatt vondt. Vet også jeg får igjen om noen år, når de ser og forstår hva jeg faktisk gjorde for dem. Håper jeg iallefall.
Jeg vil forsette og være den trygge havn til min siste dag, uansett hvor gamle de er, håper bare de kunne sett meg også, verdsatt meg, ikke bare far. Men det kommer vel
Jeg synes det at du er der, og er den trygge havnen for barna dine er veldig bra. Uansett om det er en selvfølge eller ikke. Og jeg er helt sikker på at selv om de ikke er enige i den grensesettingen du gjør nå, f.eks. at de ikke får spille etter ti, så vil de takke deg senere. Det er i alle fall min erfaring. Kanskje ikke direkte med egne barn, siden jeg ikke har egne barn, men jeg jobber i skolen, og jeg er nødt til å være den voksne som setter grenser for barna ganske ofte. Og det er ikke alltid en lett oppgave, selv om det må gjøres. Men når det er sagt, de barna jeg har måtte være mest tydelig med, og sette de “strengeste” grensene ovenfor, det er også de barna som kommer igjen senere, gir meg en kjempestor klem og sier takk for at du var der for meg når jeg trengte det.
Så vær den trygge havnen for barna dine, sett de kjipe grensene, uansett hvor urettferdig det kjennes når deres far blir tilgitt for de mest banale tingene. De vil sette pris på det når de blir eldre. Også må du og passe på å ta vare på deg selv og, finne steder hvor du kan få litt utløp for frustrasjon og “urettferdighet”. Enten det er en god venn, eller noen helt utenforstående, f.eks. fastlegen din om du kan stole på den.
Som ungdom selv (15) med en far som er relativt fraærende ser jeg meg selv i noe av den samme situasjonen, bare fra barnets side. Jeg vill si at inisjativet du tar i denne meldingen gjør deg til en fantastisk forelder i seg selv. vi barn trenger grenser for å være trygge, så at de ikke får spille etter kloken ti er en bra ting. Og at de tar ut følelsene sine på deg er naturlig.
Det som er med oss barn er at vi er villig til å gjøre alt for å tilgi og forbeholde ett forhold med foreldrene våre. De vet at faren dems er på kanten til å kunne… jeg vet ikke… slutte med det… fordi det er ikke bra å ha en alkoholiker som lyver som forelder- men tilbake til poenget. etter en voldlig episode med min far, så tok jeg skylda, selv om jeg ikke gjorde noe feil. jeg gikk rundt og hatet meg selv, for noe jeg ikke hadde gjort. bare for å beskytte forrholdet. fordi pappa hadde ikke tålt at jeg hadde stilt han til vegs på det. Men mamma der i mot, hun vet jeg at aldri kunne distansert seg fra meg. Hun vet jeg at uansett hva er det. Derfor kanskje du burde snakke med barna dine om dette? kanskje noen av følelsene dems er knyttet opp imot nettop dette? Ta det som et kompliment at de tar det ut på deg da!
en annen ting er, du har ingen forplitelse til å snakke med faren dems. Du må ikke være en støttespiller for han. Om det ødleger din evne til å være en god forelder selv, ville jeg disansert meg en smule. bett han snakke med en profersjonell eller noe. Vi trenger trygghet nå som ungdom… mye av det, denne generasjonen er jo helt fakka så, å ha en trygg havn er essensielt.
har en del venner som mangler det, de, vell, det er en grund til at jeg er på denne platformen… Kanskje også være åpen med dem, fortelle dem at du har det vondt, ikke nødvendig vis hvorfor, men bare si sånn “jeg har det litt vansklig nå for tiden, sorry hvis luta er litt kort eller hvis jeg er en dårlig forelder” eller noe…vi bryr oss om dere også, men dere har en tendens til å forvente at vi skal se følelsene dere gjemmer for oss…
På veiene av barna dine, Takk! om bare min far hadde tat seg bryet med å spørre om hvordan han kan bli bedre…
[quote=“Elåts, post:4, topic:2789”]
Var en gutt som vokste opp med kun mor og søster. Pappa var narkoman, så han så vi en sjelden gang.
Husker jeg var så flau og følte på en skam med dette. Som gutt så skulle jeg ønsket at jeg hadde en farsfigur som var der.
Vet at denne skammen gjorde meg mye dårligere til å snakke om følelser.
Av en merkelig grunn så ble jeg mye fortere irritert på mamma. Det føltes nok ut som et sinne som var personlig rettet mot henne. Men sannheten var nok at jeg ble mest sinna på og irritert over den personen som jeg elsket mest.
Nå er jeg 25 år, men vil nok si at det tok meg over 20 år før jeg innså hvor sterk mamma hadde vært.
Kunne sikkert innsett det tidligere om jeg snakket ut om dette. Men med denne skammen, så var det vanskelig.