Jeg er en 40 år gammel alenemor med bipolar lidelse type 1. Jeg har hatt 3 alvorlige maniske perioder som har resultert i skilsmisse, tap av venner og omgangskrets, økonomiske problemer og ensomhet/isolasjon.
Jeg kunne skrevet et langt brev om hvor vanskelig jeg har det, men jeg skal prøve å fatte meg noenlunde kort.
Det som har gitt meg varige mén og rett & slett har ødelagt store deler av livet mitt er de to siste maniske periodene. Jeg hadde en periode i 2023 der jeg ble såpass psyk at jeg endte opp som separert og ble skillt i fjor. Jeg brukte da et år på å komme meg opp fra en dyp depresjon og det tippet da helt over når jeg kom ut av bølgedalen.
Jeg ble veldig syk i fjor. Da brukte jeg penger over evne, pådro meg en gjeld på 300 000, fikk ikke se de to barna mine på 3 mnd da barnefar nektet å la de se meg manisk, spontankjøpte en leilighet som jeg egentlig ikke har råd til, oppførte meg truende/ psykotisk foran store deler av nettverket til meg og barna, mistet førerretten i 6 mnd ++++.
Det var med andre ord en alvorlig mani som resulterte i psykose. Jeg var innlagt på psykiatrisk over en lengre periode. Dette førte til at jeg som selvstendig næringsdrivende ikke tjente penger. Jeg hadde brukt opp retten på sykepenger og måtte søke om sosialhjelp.
Alt dette har det såkalte «nettverket» til meg og barna fått nyss i, og nå som jeg er frisk og har vært det siden i fjor høst må deale med hver dag.
Jeg blir ikke stolt på som mor eller forelder av foreldrene til vennene som barna har. Tross at jeg nå jobber to jobber, har barna 50%, tar meg virkelig godt av de, tar vare på hjemmet, har fått førerretten tilbake, stiller opp for familie og de som trenger det, er høflig & hyggelig mot alle, barna er alltid velkledd og har det godt. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.
Jeg har fått oppfølging av DPS gjennom dette året og de mener jeg bare må heve hodet og vite min egen verdi.
Dette hjelper lite når man stadig får stygge blikk, folk unngår meg både på jobb og ellers, ungene blir ikke invitert til ting når de er hos meg, foreldre tar ingen initiativ til at barna skal leke sammen, og man føler seg ekskludert og sett ned på.
Jeg kjenner på en enorm ensomhet, sårhet, tristhet og isolasjon.
Jeg har noen få venner som ikke var der i perioden jeg var manisk. Og i en hektisk hverdag får vi til å møtes av og til. Men ingen av de er nære eller noen jeg virkelig føler jeg kan åpne meg opp til.
Familien min ble helt utslitt av meg da jeg var syk, og de orker knapt å snakke om de vanskelige tingene eller høre på hvordan jeg har det.
Jeg føler meg rådløs og håper det er noen der ute som kanskje kjenner på en lignende følelse og behov for å få prate om utfordringer mht å ha bipolar lidelse/ensomhet og være alene med barn.
Jeg kjenner ingen som er verken kjent psykisk syk eller er aleneforelder.
Vit at du ikke er alene. Min mor holdte på og miste oss fordi hun slet med økonomien på grunn av adhd og klarte ikke rydde på grunn av depresjon. Jeg personlig var medisin utløst hypomanisk og har bipolar samboer. Det er helt umulig å styre når man er manisk. Alt virker så logisk da også sitter man med alt etterpå. Jeg tømte sparkontoen og brukskontoen og mistet flere rundt meg og da var jeg bare hypomanisk. Jeg sliter fortsatt med økonomien etter det. Min samboer heldigvis hadde det værst i tenårene og man kan ikke legge merke til det lenger. Jeg er utrolig gla i han og vi vil ha barn i lag på et senere tidspunkt uansett.
Først og fremst, det står respekt av måten du har reist deg på. For en styrke du har!
Min erfaring er at en kommer langt med å være åpen. Om du klarer det, kan et foreldremøte være en god arena. Avtal med læreren i forkant, så kan læreren backe deg opp. Du trenger ikke si så mye, bare bekreft kort situasjonen (som det virker som de fleste vet om), at du var manisk og hva det innebærer. At det går bedre nå og at du jobber med å fortsette å ha det bra, for barna og deg selv. At du føler folk trekker seg unna og at det er vanskelig for deg og dere. Kanskje andre foreldre er utrygge på deg? At de basert på hendelser i dine maniske perioder er redde for at barna deres skal få vonde opplevelser hos deg?
Hvis åpenhet på foreldremøte er for krevende, går det også an å snakke med noen av foreldrene, f.eks. foreldre til de barna som betyr mest for dine barn. Mange er rause om de bare får nok informasjon til å forstå. ❤️