Mani kan ha stor variasjon både på hvordan det påvirker personen i dagliglivet, og nivået det påvirker på.
Men om vi tar utgangspunkt i den litt stereotypiske utgaven på et moderat nivå. Så kan følelsen av å være i den tilstanden, være som om du har den beste dagen noen sinne.
Tenk deg at du spiller en ballsport, laget ditt har kjempet hele sesongen for å komme til finalen. Det går mot slutten av kampen, og dere ligger helt likt med det andre laget, som dere anser som deres største rivaler. Siste minuttet starter å tikke. Du bestemmer deg for å bare kjøre på, gi alt i et siste forsøk. Du sprinter mot motstanderen sitt mål, du innser at laget ditt henger litt etter. Alene klarer du full av adrenalin, å danse forbi alle motstandere på det andre laget. Siste sekundene igjen nå. Du satser alt, du burde vært nærmere mål, men ikke nok tid på klokka… Du skyter.. og det blir MÅL! Hele laget ditt løper mot deg og løfter deg opp i været og jubler! Etter kampen, dere burde egentlig være tomme for energi og ligge rett ut, men seieren ga dere en stor boost av energi. Selv om kampen ikke ble avgjort før de siste sekundene, så jubler og gliser dere, og spøker med at rivalene deres ikke hadde en sjangs fra start! Og skryter av de målene dere hadde, og hvor elendig de andre spilte. Dere vant jo! Dere er åpenbart konger.
Liten overdrivelse der på slutten, men den følelsen og den reaksjonen der er helt vanlig for dem som er veldig glad i sport, og har høyt konkurranseinstinkt. Og du som mange andre har sikkert også hatt et øyeblikk der du sikkert har sjokkert deg selv med at du ut av det blå plutselig har gjort det utrolig bra i en aktivitet du vanlig vis bare er ok i, og plutselig får en boost av selvtillit?
Alt det her er helt vanlig, og de følelsene går i bølger. Men for en som har maniske perioder, så kan dette være over flere dager(ingen ordentlig fasit på hvor lenge det varer).
Og følelsene man har, er ofte ikke noen uvanlige følelser, de bare varer lengre, og kan bli ganske sterke. Men når det er snakk om positive følelser, hvem setter veldig spørsmålstegn på det selv? Man har energi og overskudd. Klarer kanskje å trene litt før og etter jobb. Selvtilliten føles god. Selvsikkerheten er på topp. Og alt er egentlig bare fantastisk! Du føler endelig at nå starter livet å gå på skinner, du får unnagjort alle gjøremål.
Noen venner av deg som du ikke har snakket med på lenge inviterer deg ut på byen. Dere tar noen drinker og danser litt.
Du våkner opp dagen etterpå, med litt tåkete hukommelse. Løfter opp telefonen og ser masse meldinger fra vennene du var på byen med. Der det er sendt store mengder bilder og videoer av deg. De første er av deg som flørter med alle på dansegulvet. Så går det over til at du har gjort en lek av å beføle folk bakfra, men forsvinne inn i mengden før de rekker å snu seg og se hvem det var. De siste bildene og videoene var av deg som sneik deg bak folk og helte drikke i nakken på folk, og løp og holdt på å le deg ihjel, sammen med de som holdt kameraet.
Du legger fra deg telefonen og klarer ikke å fatte hvorfor i all verden du slutta å henge med de vennene?!? Dere har det jo alltid så ekstremt gøy når dere er sammen! Du står opp, hiver i deg en redbull, og tar på deg treningstøy og løper en tur. Det er sommer og varmt, og du starter å bli svett. Når du løper mellom byen så er det nesten ikke folk ute. Du løper forbi den lokale vannfontenen som står i byparken, og tenker det hadde vært veldig digg å få kjølt seg litt ned, er tross alt nesten ikke folk her. Du river raskt av treningsklærne og hopper ut i vannet i fontenen i undertøyet, får spylt raskt over kroppen, før du hopper ut igjen. Æææh, du er klissvåt, blir ekkelt å ta på de våte klærne… Vel det er tross alt såppas varmt, løper 5 minutter så er jeg nok tør igjen. Etter 5 minutter, så absolutt, tør og fin, så du tar på tøyet, og fortsetter å løpe.
Når du har kommet hjem, så hopper du i dusjen, når du kommer ut, sjekker klokka, så innser du at løpeturen ble en del lengre enn planlagt, da det allerede er langt ute på ettermiddagen, og du skal tross alt på jobb i morgen, så på tide å komme igang med gjøremålene for dagen. Før du får tenkt noe mer, så er det en av vennene fra dagen før som ringer og inviterer deg over for festligheter. Det høres ut som god stemning, og du slår til på tilbudet umiddelbart, får på deg klær og løper ut døra.
Festlighetene starter rolig, men det dukker opp stadig flere mennesker. Musikken dundrer. Det blir spilt alt mulig av festleker og drikkeleker, og alt er bare gøy og faktisk! De svakeste starter å flykte hjem. Den sterke kjerne sitter å le og hygger dere. Og får det for dere en periode iløpet av kvelden, at det var veldig gøy å bytte på å slå hverandre med en ridepisk til alle hadde gitt seg og det kun var du som ikke hadde feiget ut! En av vennene tilbyr deg røyk, og du tenker fy søren, det hadde vært digg nå! Er kanskje to år siden sist du tok en ordentlig sigg!?! Dere skritter ut og fyrer opp, og irriter deg over at sola stikker deg i øynene. Og i samme øyeblikk så slår det deg, JOBB! Du sjekker klokka, 45 minutter til du skal være på jobb. Den du røyker med ler litt, og dere går inn, du spør om adressen, sånn at du kan bestille taxi. En i gjengen ler, og nekter for at du skal sløse penger på taxi, og peker på en fyr som sitter i hjørnet på sofaen, og sier at han ikke har drukket på et par timer, så han kan fint kjøre deg, og tilbyr at dere bilen sin som sto på utsiden. Letta over å slippe å måtte vente på taxi, takker takknemmelig for tilbudet, merker at du setter pris på og har savnet følelsen av samholdet som er i denne gjengen.
Du merker hvor sliten du er, og spør om noen har en redull eller kaffe? Den du akkurat hadde tatt en røyk med Himmler med øynene, og sier at det tullet der har ingen virkning, og får deg nesten bare til å bli mer trøtt og konstant måtte løpe på do. Sjekk her, prøv dette, får du beskjed om. Det blir dratt fram en liten beholder, og helt noe hvitt pulver på bordet, raskt og effektivt finhakket opp med et kredittkort, og fordelt i striper tilsvarende personer i rommet. Et lite rør blir deretter dratt frem kortet lagt vekk og røret opp til nesa og vips, så var en av stripene borte. Flere i rommet flokket bort til bordet og skulle ha. Du tenker at dette uten tvil virker som en bedre løsning enn å måtte løpe på do hele dagen, så du gribber røret og fjerner en stripe.
Han som hadde blitt utpekt til å kjøre deg, snubler et par ganger i forsøket på å få på seg skoa, noe som får deg og flere som ser det til å le.. med litt om og men, så kommer begge seg ut i bilen, og dere raser avsted. Du er usikker på om stripa faktisk hadde en virkning i det heletatt, men tror ikke du merker noe.. men samtidig har du av en eller annen grunn lyst på en til.
Lengre enn det rekker du ikke å tenke, før bilen bremser hardt. Dere var fremme. Smått stresset løper du in på jobben, og banner for deg selv når sjefen går forbi i samme øyeblikk du går inn døra.. han kommer bort til deg, og du merker allerede at du kommer til å bli irritert, for du vet hva han skal si.. det er alltid det samme…
På litt avstand så sier sjefen litt høyere enn hva du føler er strengt tatt nødvendig, " jeg kan ikke huske at du har avtale om fleksitid?!?“. Ansiktet til sjefen stivner litt, og rynkene i panna blir dypere etter som øyenbrynene faller nedover og et fokusert strengt blikk faller over ansiktet. " Kommer du rett fra fest, eller hva er greia her???” Spør han en smule strengt, men med en åpenbar spørrende undertone, da det tydelig vis ikke ga mening for han. Allerede irritert fra den første kommentaren, så hjalp ikke med enda en. " Neida, sov litt lenge, ikke tenk på det" sier du raskt, med samme bitte tenner, mens du prøver å smette forbi sjefen for å sette igang med arbeidet. Du kommer et par skritt forbi før du hører " vent litt!" Du merker at dråpen er nådd, kan han ubrukelige nissen ikke bare la deg være, du er på jobb, hjelper ikke at han skal drive å hindre deg fra å jobbe også… Adrenalinet koker i blodet ditt. Du klarer ikke å tenke deg en mer irriterende stemme. Du har stoppet opp, men av irritasjon så har du ikke klart å snu deg enda, for hver eneste fiber i kroppen vil ikke ha noe med sjefen å gjøre. Bak deg hører du sjefen si i en betydelig roligere og mykere tone" kom, bli med på kontoret så tar vi en prat" det går gåsehud nedover nakken på deg, men du føler kroppen stopper opp. Så kjenner du en hånd på skulderen din, og det svartner. Kroppen spenner seg, og med knyttet neve eksploderer kroppen rundt 180 grader, og knyttneven treffer fulltreffer i hodets senter. Sjefen faller bakover. Det fosser blod fra den nå veldig brekte nesa hans. Du fryser til litt i sjokk, dette var uventet, selv for deg selv.. det går noen sekunder, før du sprekker ut i en kort latter over hvor surialistisk situasjonen er, før du innser at alle i lokalet stirrer. Og du uten å tenke sprinter ut døra, der han som kjørte deg, fortsatt står parkert i veien der han slapp deg av. Du hopper inn i bilen og roper “kjør!” Han skvetter og vifter med både bein og armer, da han åpenbart hadde sovnet. Men det går få sekunder, og det hyler i gummi, idet bilen forsvinner bort over veien …
Tja, denne historien tok litt mer av enn hva eg planla. Men det jeg vil frem til, er at når man er manisk, så kan man kun ha en periode der man sover mindre, er ekstremt pliktoppfyllende, og alt går på skinner.
Men fordi hodet ofte jobber konstant, fokuset bytter hele tiden, samtidig som du er i godt humør. Så blir man ofte uten å mærke det selv, mer overfladisk i hvordan man tenker. Man mister egenskapen til å reflektere ordentlig, fordi hodet ikke er interessert i å holde fokuset på emnet lenge nok til å klare å reflektere. Man har det tross alt bra, hvorfor drive å ødelegge det. Og noe jeg tror de fleste kan si seg enig i, er at de beste historiene, og de beste øyeblikkene folk har hatt, veldig ofte har oppstått i et øyeblikk der de har skrudd av hodet i noen sekunder, å bare gjort noe uten å tenke over det.
En annen form for manisk episode, kan være at man blir veldig irritabel. Små ting kan lett irritere veldig.
Så, for å svare konkret på spørsmålene dine.
Om man merker om man er manisk selv første gang man har en episode? I de aller fleste tilfeller, så gjør man ikke det. Det er dine følelser. Er det noe de fleste stoler på her i verden, så er det sine egne følelser. Om episoden er en ekstremt kontrast fra normalen, så kan de rundt merke det. Men ofte så blir det ikke tenkt over før det starter å bli et synelig mønster.
Om man endrer verdier..?
Det er nesten umulig å svare riktig på. Men om man tar utgangspunkt i en som er på den lystige og eventyrlystne siden av en manisk episode:
- Beste forklaringen jeg har på tankekjør, og bytting av fokus. Om man tar 3 enheter med alkohol, drikker en kanne med kaffe, og så innser du at du har glemt at du skal på ferie, bussen går om 10 minutter, og du har ikke pakket kofferten.
Om du klarer å se for deg hvor effektivt hodet tenker der, når man får litt stress og adrenalin i blandingen?
Så kommer den vanskelige delen. Se for deg måten og tenke på, men fjern den fysiske følelsen av rus ølen gir. Men du beholder den milde tåka i hodet.
Fjern skjelvinger og angstfølelsen man kan få av en kanne kaffe, men behold våkenhetsfølelsen, og det falske energioverskuddet.
Fjern hjertebanken, andpusthet fra tidspresset med å pakke og rekke bussen, men behold kvaliteten og hastigheten du kan lage og pakke en mental sjekkliste i hodet. Ikke minst hvor lenge du klarer å holde fokus på den ene genseren du ikke finner, uten at tankene leter etter flere ting som må pakkes.
Når du har gjort dette så vil du sitte igjen med en egen måte å tenke på som for de fleste, er vanskelig å se for seg. Men vi er ikke heeeelt ferdige.
Så legger du til liten smule følelsen av motivasjon, inspirasjon. En ubevist følelse og driv for action, og eventyr. Tankene dine omhandler 85% kun det du kan fysisk se høre og ta på, og lett for å glemme verden rundt eksisterer.
Vet ikke om du klarer å se for deg hvordan hodet fungerer når det er på dette nivået. Men det gjør at refleksjons evnen blir svak om ikke nesten helt borte. Tanker rekker ikke å bli filtrert før de blir til ord eller handling. Og det gjør mentalt og fysisk vondt å bli tvunget til å sitte ned og slappe av. Da alt i kroppen øyeblikkelig føler seg understimulert, eller at man kan få en sterk negativ følelses/emosjonell reaksjon om noen prøver å få deg til å roe ned. For du føler deg endelig i bra form og har det kjempegøy!
Kan tenke deg selv om noen konstant sa at du måtte sette deg ned og slappe av hver gang du virkelig har det gøy.
Så, tilbake til om man endrer verdier. Ja og nei.
Om verdien din er at du aldri bryter løfter, og dere gjør en avtale tre uker før en manisk episode, så kan det være at personen glemmer at avtalen eksisterer i det øyeblikket avtalen blir brutt.
Verdier som går på refleks, og er en dypere del av personligheten. Er nok høyere sannsynlighet for at kan bli værende. Om verdiene er ting som aldri lyve, aldri slå noen i ansiktet, religion og tro, så lenge det er en del av personligheten og fungerer som en refleks. Men om det er mer som avtale med deg selv, der du innimellom må minne deg selv på hva du hadde avtalt deg selv, så kan det være at noen slike verdier blir glemt i gjerningsøyeblikket. Betyr ikke at de er borte, men at personen var i sin egen lille boble, og delvis glemt at resten av verden eksisterer.
Det er som med de fleste personer her i verden, som med de med diagnoser, personlighetsforstyrrelser osv:
Gi kjærlighet aksept for den de er som person.
Ikke bagatellisere dems sine problemer.
Myk ærlighet og sannhet, ikke løgn, og hva man tror dem vil høre.
Sårt og skamfullt tema, men psykolog kan være et fantastisk verktøy om man er mottakelig for samtale, hjelp og refleksjon. Mener egentlig at alle burde tatt noen timer med Psykolog med gjevne mellomrom.
Prøve ut ulike medisiner
Snakke om stort og smått, alt og ingenting.
Ha det gøy sammen.
Bygge og jobbe for stabilitet i relasjonen deres