Jeg har en voksen sønn. Sønnen min har slitt med å klare å få ting til på skolen og i arbeid. Det startet med at han ville ikke gå på skolen. Sa ofte at han følte seg kvalm og dårlig. Jeg spurte om noe var galt på skolen , men han sa at alt var bra. Men jeg slet utrolig med å få han til å fungere normalt med spising, og rutiner. Han avbrøt videregående skole, for han sa at han orket det ikke mer. Jeg fikk han til å kontakte nav om praksisplass, og han fikk en praksisplass. Og ble etterhvert ansatt. Men plutselig begynte han å klage om at han ikke følte seg bra, og så endte det med at han hadde tatt for mye medisiner som han hadde fått av legen og han havnet på sykehus. Han sluttet deretter i jobben. Etter dette har han prøvd å jobbe igjen men han har ikke klart å fungere i jobb. Årene har gått . Men ingen bedring. Han ble tilslutt med å behandling hos psykolog, og de har gitt han arbeidsavklaringsstønad, og de har funnet ut at han fungerer max 50 prosent i jobb, men de vet ikke om han fungerer i det hele tatt i jobb, sa de. Han klarer ikke å styre penger.Han kommer til meg å ber meg hjelpe til med regninger, og jeg må hjelpe. Er snakk om mye penger. Han bor hos faren. Han kan drikke enorme mengder med alkohol, og noen ganger har han tatt overdoser med medisiner, og jeg er ganske bekymret for dette.
Er det naturlig for meg at dette er en stor påkjenning for meg og at jeg tenker på dettte konstant? Jeg tenker på dette hjemme, på jobb, og til alle døgnets tider. Det er veldig vanskelig å være pårørende. Psykologen har gitt han diagnosen bipolar/ og angst.
ja det er jo altid normalt og bekymre seg for barna sine, jeg kan si jeg kjenner meg igjen hos din søn med mange problemer og drikking og den biten der, vil bare spørre er det noe dere har tenkt på iforhold til ADHD mange av mine problmer med skole og jobb og drikking og deprisjon kommer av akuratt ADHD, på skole var det vanskelig og fokusere på det jeg skulle itilegg så vart jeg mobbet for jeg var andeledes, jeg klarte og holde jobb i 15år (selv om jeg misstrivders i 12år) før jeg byttet men klarte ikke det økonomisk ansvarlig dro på meg over 250tusen hos 30 forskelige kjreditorer og holt på og miste huse flere ganger, ikke før nå i mine seinere år har jeg fått alt på stell økonomisk.
jeg var selv på færd til og bli alkoholiker i alder av 22 år men vi flere her på byggda som er det og jeg bestemte meg en dag jeg vil ikke bli som dem! og rørte ikke alkohol på 10 år. og drikker jeg i dag er det bare øl ikke sprit for da klarer jeg ikke slutte og drikke. jeg har en far som er akuratt slikk som du forklarer det over meg men nå maser han ikke på meg lenger på hvordan det går og virker som han har skjønt jeg har blitt våksen så begynt og klare meg bra. (men han vet ikke hvor deprimert og suicidel jeg er,) men det du nevner synes jeg du burde sette deg ned og snakke med far om også ta en felles snakk med din sønn bare forklar han att dere er litt bekymra og få han til og åpne seg litt, du får ha masse lykke til hilsen mann 36
Takker for svar , og deling av din historie. Jeg ser at du slet også med mye ting, og at du slet med mye av det samme som min sønn gjør. Han fikk først en Adhd-diagnose. Men de trakk den tilbake etter sykehusinnleggelse. Da kom de frem til at han hadde bipolar lidelse og angst, men de tenker fortsatt at han kan også ha Add itilllegg, sier sønnen.
Trist at du har blitt mobbet. Min sønn sier at han har opplevd å føle seg mobbet på skolen også. Det visste jeg ikke før nå i senere tid. Han har ikke fortalt noe om det før nå. Jeg ble selv mobbet på skolen, så vet litt om hvor vanskelig slikt er.
Dette med å prate ut i huset sammen med faren har vært ganske vanskelig fordi jeg og faren bor ikke sammen, og vi har ikke hatt noe annet enn sporadisk kontakt etter bruddet. Bruddet skjedde da sønnen var 10 år gammel. Sønnen bor hos far pga faren har større hus og rom for han. Jeg bor lite, og har strammere økonomisk situasjon. Sønnen nekter å prate om problemene også. Det er derfor veldig vanskelig. Han kan iblant åpne seg litt. Jeg prøver å jobbe med det.
Ser mye av det samme som du skriver ellers pengeproblemer også. Jeg hjelper sønnen med altfor mye penger i måneden. Men gjør det for at han ikke skal få inkasso, og for at han ikke skal få mer problemer enn han allerede har. Tror drikkingen er for å rømme fra problemene.
Jeg forstår det slik at du funnet en Løsning for å hindre alkoholproblemer. Men du er fortsatt sucidal? Jeg er fryktelig engstelig for at Sønnen kan bli sucidal. Redd for å miste han. Veldig tøfft å være mamma til et voksent barn som man er redd det kan skje noe alvorlig / farlig med hele tiden. Jeg går på jobb, og prøver å fungere, men inni meg så er jeg trist pga at jeg hele tiden tenker på min sønn. Redd for å miste han. Han sier at han ikke er sucidal, men han lever veldig farlig liv der han har tatt overdose med medisiner flere ganger, og måtte innlegges, så jeg er skremt. Jeg har flere ganger lurt på om jeg burde få psykiatrisk hjelp selv i situasjonen som pårørende.
Spørsmålet er : hva er helbredende behandling for dere i slike situasjoner? Sønnen fungerer ikke i jobb, da begynner han å overmedisinere seg og alt kan ende gale… Det er hva som har skjedd hittil. Men håper det endrer seg. Han har veldig sosial angst og sier han. Noen har foreslått til meg at han burde blitt sendt på noe rehabiliterings-senter… Har du hørt om slike ting? Men sønnen vil nok neppe det… Ikke lett situasjon . Igjen : Takk for at du er åpen og delte.
jeg skjønte nesten den men synes du burde prøve og snakke med han dere har fremdeles barn sammen så må gå ann og snakke med han om hva du tenker og føler også.
ja jeg har vært sucidal i mange år og har til og med kommet så langt så jeg vet eksakt hvordan jeg skal gjøre det. jeg har ingen planer om å bli 40 og føle meg slikk som jeg gjør nå.
førstes sist uke søkte jeg etter hjelp for jeg lovet en venn at jeg skal prøve pykolog så jeg har akkurat begynt den prosessen der. som deg som pårørende kan du eventuelt snakke litt med fastlegen din og høre hva h/n vil fåreslå, jeg tror ikke det er noe spesiell form for kur/helbredelse av sosial angs noe jeg selv har, jeg prøver og utfordre meg hele tiden noen ganger går det for langt og kommer tilbake til start. jeg er veldig inntrisert i bil så til sommeren skal jeg på ett treff der det sikkert er 1000 av folk men jeg MÅ ha med meg noen,
Jeg har pratet litt med faren om dette på meldinger, men vi har allikevel ikke kommet noen vei med dette. Det er veldig vanskelig å vite hva som må gjøres. Sønnen har vært villig i samarbeid om å få hjelp av fagpersonell det siste året. Før var han ikke villig. Så det er nytt.
Huff, det er trist at du har fortsatt suicidale tanker. Fungerer du i arbeid? Er det noe som kan få deg til å fokusere bort fra det vanskelige å klare å fungere uten å få tid til å få vonde tanker? Jeg vet det er lett å si. Jeg har har kjent på psykiske ting selv, og det er veldig lett å havne i en dårlig spiral. Men å komme seg ut av den er ikke enkelt, men jeg tenker litt det om du gjør ting som gjør at du mister litt fokus på det som er vanskelig. Er det noe som tar fokuset bort fra det? Jeg prøver å jobbe hardt med å få min sønn til å ville være med på treningsturer, delta på enkelte aktiviteter osv. Prøver å få fokuset hans til å dreie om annet enn problemene, men det er veldig vanskelig. Jeg får det ikke skikkelig til. Føler en følelse av oppgitthet og tristhet av å ikke få det til. Men trøsten min er hele tiden : han lever. Slik er det å være pårørende. Jeg trøster meg med at så lenge det er liv så er det viktigste. Og det andre skal kunne bli bedre.
Jeg vurderer selv å kontakte fastlegen om situasjonen. Det er hardt å være pårørende, men jeg har nevnt dette tidligere til han i forbindelse med mageproblemer som jeg har hatt. Men han har ikke foreslått noe jeg kan gjøre for å gjøre livet litt enklere for meg som pårørende
Jeg vet. Men jeg vil ikke at han skal få mer problemer enn han allerede har. Jeg frykter at dersom han får problemer med å betale regninger , eller at han ikke har penger igjen så vil han kanskje kunne ta livet sitt. jeg er redd for det, men jeg kan ta helt feil. Jeg har bare ikke våget å ta sjansen på det. Men han har aldri truet med å ta sitt liv. Og han sier selv at han ikke er sucidal. Men han virker til å takle ting veldig umodent ofte, og derfor blir jeg så engstelig. Også i angsten så deler jeg ut penger for å hjelpe han. Vet det blir nok helt feil det og. Men jeg er veldig redd for hvordan jeg skal håndtere dette. Redd for å feile osv.
Om han ikke klarer å ta kontroll over egne penger, har det noen gang vært vurdert en økonomisk rådgiver, eller en verge? NAV kan hjelpe til med dette, men da må det også tas kontakt med NAV om dette.
Får han en verge så vil ting som regninger og sånne ting bli tatt tak i, og du slipper å bekymre deg for den biten der.
Han ønsker neppe en verge. Han kommer til å bli svært vanskelig om jeg prøver å skaffe det for han. Han nekter å vise hvor mye penger han har på konto , men han spør mye etter penger. Jeg vet at han har et mål om å reise til andre siden av jorden for å date damer. Han finner på sånne merkelige ting. Han spør meg om penger og sier at han har brukt opp alt. Jeg høres dum ut som gir til mat og drikke og tobakk. Men jeg har gjort det for å unnslippe at han blir stresset og mer depressiv. Jeg er redd konsekvenser av hva som kan skje om jeg ikke gjør som han ønsker. Altså da tenker jeg på at jeg blir redd at han blir sucidal. Høres sikkert rart ut men han blir merkelig depressiv av den minste ting. Jeg sliter med å håndtere dette. Men enig med deg at vi skulle hatt en økonimisk verge her.
for meg hjelper det og være på jobb for da er det andre ting og tenke på en det jeg sitter og tenker på når jeg er hjemme. men jeg har endel fra fortiden min og jobbe med, somsakt så er ingen ting gjort over natta,
Bra at det hjelper deg å være i jobb. Sønnen min har ikke klart å jobbe ennå. Han ble mye verre da han var i jobb. Da får du det til å fungere på noen vis. Går du regelmessig til behandlinger? Er det noe som du savner i livet ditt som gjør psyken vanskelig eller er det fortiden? Ting kan ofte jobbes med og alt kan bli bedre.
Jeg prøver å sette mer grenser om penger til min sønn. Han skulle hatt en verge, men det vil han føle som et krafig nederlag, og jeg er alltid redd for konsekvenser. Fikk du økonomisk verge? . Det er et skritt som jeg helst ikke vil gå til om min sønn fordi han vil garantert få en veldig reaksjon som jeg ikke makter å oppleve. Jeg prøver heller å se til hvor langt jeg kan strekke til å hjelpe når han klarer å slite med betalinger. Men jeg har en kontroll over alt forløbig.
Jeg forstår hva du mener. Det høres veldig riktig ut. Men jeg vil vurdere nøye før jeg går tilverks med å søke etter verge. Jeg skal snakke med han om hvilke innstilling han har til å ha økonomisk verge. Jeg tror ikke at han er innstillt på det, men jeg vil prøve. Det kan jo være veldig smart i slike omstendigheter, men det er mye å vurdere itillegg. Han er bare 23 år ennå og han har blitt vist litt fremsteg økonomisk i det siste. Men jeg prøver å jobbe med han om dette.
Fordelen med en økonomisk verge er ikke bare at en verge tar å hjelper til med penger, en økonomisk verge er en person med økonomi bakgrunn som og kan veilede sønnen din til å gjøre de riktige valgene. Og også la han få lov til å føle at han har kontroll selv, men fremdeles med et sikkerhetsnett i bakgrunnen om noe skulle glippe.
Legg det heller frem at det vil sørge for at han kan få hjelp med å få kontroll over livet sitt, og slipper å være avhengig av alle andre. En annen fordel er at vil gjøre din byrde mye lettere, og du slipper å være bekymret for økonomien hans, men heller kan være mamma og støtte opp på alle andre ting. Også vil det i fremtiden kunne hjelpe til å unngå konflikter om handler om økonomi den dagen du ikke har råd til å hjelpe han slik du gjør nå. For blir han vant til det at mamma ordner opp, uansett hva, så blir det fort konflikter til slutt.
Hvis du søker “pårørende psykisk helse” på google vil du få opp en del tilbud og muligheter som kan være til stor hjelp. Der finnes muligheter til å komme i samtaler med fagpersoner med kompetanse på pårørende.
Vet ikke om du kjenner til begrepet medavhengighet, men det du beskriver treffer mye inn på det som ligger i det begrepet. Begrepet er allikevel noe som mange opplever som belastende og som de ikke vil forholde seg til og ikke vil identifisere seg med. Vil uansett anbefale deg å søke det opp og lese litt om det.
Både hjelp til pårørende for psykisk helse og medavhengighet vil kunne bidra til at du begynner å sette deg selv først og tar vare på deg selv. Jeg har full forståelse for at det er barnet ditt det er snakk om og at situasjonen er krevende uansett hva. Allikevel så er det umulig å være et godt menneske for noen andre dersom man ikke er et godt menneske for seg selv.
Også er det kanskje ikke det mest populære å uttrykke, men det kan hende at du fungerer som en muliggjører for hans destruktive livsførsel ved å gi penger. Og det kan være at han manipulerer deg voldsomt sånn at han får disse pengene.
Vil uansett understreke en gang til at hvis du tar kontakt med pårørende organisasjoner osv så kan du få veiledning i hvordan du kan komme i en bedre samtale med sønnen din om hans generelle situasjon, snakke om økonomisk verge og slikt.
Også finnes det grupper for pårørende hvor du kan treffe andre som har lik eller liknende situasjoner som deg. Al-anon er en slik variant. Den er for pårørende av alkoholikere, men jeg vil tro at du får muligheten til å komme i kontakt med støttespillere som forstår deg og din situasjon. Kan være greit å ha noen å rådføre seg med og kunne snakke åpent og ærlig med om dine bekymringer og slikt vil jeg tro. Men, det må du kjenne etter om føles riktig ut for deg eller ikke.