Hei. Jeg er en kvinne på 39 år.
Jeg har vært i det samme situasjon i 2022. Jeg viste heller ikke hvor jeg skulle henvise meg grunn av min depresjon. Har vært innestengt på rommet i flere uker i den tiden, og vil verken ha kontakt med barna, mannen og andre familiemedlemmer. Jeg viste ikke hvem jeg kunne snakke med, og hvem som kan hjelpe meg i den tiden. Har hatt flere ganger selvmorstanke, og små kutter armene mine som føltes at det helbredet meg litt.
Jeg har tidligere tatt overdose av sovemedisin i 17 års alderen min, og våknet ikke etter 4 dager. Opholdte meg på sykehuset i en uke før jeg ble videre sendt til ett annet sted.
Min mor som har fått den erfaringen før gjorde henne beskymret at det skal skje igjen siden jeg fikk tilbake depresjonen min. Hun ba meg kontakte legen.
Til lege timen følte jeg ikke at jeg ble tatt på alvor, der legene setter grenser på hva en depresjon er fra svak, moderat eller alvorlig depresjon. Jeg ble satt på svak. Legen min hadde ikke det gamle journalen min fra tidligere depresjon, og jeg klarte ikke å snakke om min depresjon. Min mor ringte legen min og fikk en ny time sammen med min mor med min tillatelse at hun får lov å snakke for meg. Etter lege time ble jeg henvist til DPS. Her fikk jeg innvelget time grunn av moderat depresjon.
Det er sant det legen din sier at depresjon kan komme av lite søvn, stress, økonomiske utfordringer osv. Men man må være ops på jo lengere vedvarer disse symptomene, jo mer blir depresjonen til alvorlig.
Jeg vil tro at du har rett på behandling nå om legen din har skrevet en god henvisningsbrev til DPS.
Jeg råder deg å holde ut, og tenkt på at du vil få hjelp snart, uansett om man føler at hjelpen er langt unna. Det hjelper kanskje litt i mellomtiden du venter på svar fra DPS er å snakke med noen andre om situasjonen din, så depresjonen ikke utvikler seg til det verste.
Send meg gjerne en melding om du ønsker å snakke med noen om det.