Jeg har et problem og trenger råd.
Jeg har i mange år hatt moderat/alvorlig behandlingsresistent depresjon. Diagnoseringen har variert litt opp gjennom årene, og monopolar, bipolar depresjon har også vært nevnt.
I de siste 3-4 årene har haltet meg gjennom tilværelsen uten medisiner og behandlingstilbud. Det har gått sånn så-som-så, men det hjalp å komme vekk fra en narcissistisk, gaslighting kone og svigerfamilie.
Nå er jeg i en periode der jeg kunne trengt noen måneder med antidepressiver (f.eks. Cymbalta).
Problemet er at jeg har en fastlege som ikke vil behandle meg (ut over å fornye faste resepter), og som jeg overhodet ikke stoler på (fastlegen har bl.a. latt annet medisinsk personell få innsyn i journalen min, uten at de har lov til det). Jeg har involvert både pasientombudet og statsforvalteren i fylket. Selv om ombudet støttet meg, så har jo ikke de noen myndighet. Statsforvalteren gadd ikke engang å lese klagen min.
Privat psykiater har jeg ikke råd til. Advokat har jeg selvsagt heller ikke råd til.
Hva kan jeg gjøre???
På kort sikt: Hva kan jeg gjøre for å få resept på antidepressiver?
På lang sikt må jeg jo skifte fastlege. Men det er jo ikke enkelt. Jeg står på venteliste, og håper å få skifte i løpet av kanskje 1/2 år.
Dps bør vel kunne hjelpe deg dersom ønsker det? Har du vært hos dps før? Har du spurt legen din om du kan få en (ny?) henvisning dit?
Hvis du føler deg helt stuck med fastlegen: er det ingen fastleger med ledig kapasitet der du bor? Slik at du kan bytte.
Ingen fastleger uten venteliste i kommunen eller nabokommunene.
Jeg var hos DPS i kommunen i 2021 (rett etter at jeg flyttet hit). Når jeg skriver at legen ikke vil behandle meg, inkluderer det at legen ikke vil skrive henvisning (hadde annen fastlege i 2021, men vedkommende har sluttet). Jeg kan vel ikke kontakte dem direkte?
Det er flere enn jeg som har problemer med å få henvisninger (spesielt i fbm. mental helse) hos denne fastlegen - det går klart frem fra hva som er å lese på legelisten.no
Det må gå via legen, å komme til hos DPS. Kommunen (og NAV) kan ha tilbud som man kan komme til uten at en må gå via legen.
Jeg har selv slitt med at legen min sa at det var så vanskelig å komme til hos DPS og at det ikke var noen vits å prøve og sånn, men så fant jeg en privat psykolog som kunne hjelp meg med å skrive en henvisning som legen kunne sende videre til DPS, og nå får jeg hjelp der. Jeg måtte betale for fire timer hos psykologer (to timer jeg var hos henne, og to hun brukte på å skrive henvisningen), men det kommer kanskje an på hvor omfattende problematikken og historien ens er.
Forresten, veldig godt jobbet med å ha kommet deg vekk fra en kone og svigerfamilie som ikke var bra for deg! Det kan være veldig vanskelig å innse at man trenger å komme seg unna noen som egentlig er så nær en, og så å gjennomføre det.
Har legen gikk deg en begrunnelse på hvorfor den gjør som den gjør? At den ikke vil gi deg antidepressiver og det med å ha gitt innsyn til andre?
Nei, hadde legen kommet med begrunnelser, så hadde det vært mulig å diskutere og/eller akseptere.
Jeg har på ny tatt kontakt med pasientombudet. De støtter og skjønner meg, og skal prøve å finne en strategi videre.
Jeg vurderer privat psykolog. Men, jeg vurderer også å kjøpe det jeg trenger av medisiner på gata i byen. Det blir omtrent like dyrt.
Når det gjelder å komme seg vekk fra ex-familie, så gir du meg nok mer kreditt enn jeg kanskje fortjener. Det var faktisk min ex-kone som tvang gjennom skilsmisse. Når jeg omsider fikk henne til å skjønne at hun var en sentral del av problemet, fikk hun mer eller mindre panikk. Selv ønsket jeg å gå til par-rådgivning, da hun og hennes familie var alt jeg hadde av sosialt nettverk, i tillegg gav en økonomisk trygghet (som jeg ikke har lenger). Men, å måtte innrømme sine feil var hun for feig til.
Kanskje det var bra, kanskje ikke. Jeg er like deprimert, ensom og suicidal nå som da. Kanskje enda mer ensom. Men, jeg går ikke rundt med kronisk dårlig samvittighet nå - ihvertfall ikke så mye.
Du skjønte iallfall at hun var en sentral del av problemet, og at du fikk henne til å skjønne det.
Går det ikke an å spørre legen om begrunnelse på det? Det er bra du får hjelp av pasientombudet, og at de støtter og skjønner deg. De kan helt sikkert hjelpe deg med å finne ut hva du skal gjøre videre.
Forresten, jeg kom også på et annet tilbud som jeg tror finnes i alle kommuner, livskrisehjelp. Jeg har benyttet meg av det mange ganger, når jeg raskt trenger å få snakket med noen. Det er også helt gratis, og man tar selv kontakt med dem. Men du vil kanskje vel helst bare få medisiner? Har du gått på det tidligere?
Var dere gift lenge? Og hva var det som hun gjorde som ikke var bra for deg? Du trenger ikke å fortelle hvis du vil. Det er helt opp til deg hva du vil fortelle, men du kan gjøre det hvis du ønsker det :)
Jeg vet rimlig godt hva jeg trenger av terapi og medisiner. Jeg har gått ut og inn av dps (i annen kommune) i rundt omkring 10 år. Men, jeg regner med at dps vil ha et par prate-timer først uansett.
Nei, jeg kommer ingen vei med fastlegen. Vedkommende har til og med fått pålegg av statsforvalteren om å svare på min (skriftlige) klage, uten at det skjer noe. Så lenge jeg er låst til denne fastlegen, så kommer jeg ganske enkelt ikke noe videre.
Takk for tipset om livskrisehjelp. Jeg skal undersøke det.
Gift lenge? Tja, hun forlangte skilsmisse en uke før sølvbryllupet vårt. Da hadde vi vært sammen i 30 år. Hva hun gjorde? Som i de fleste gaslighting-situasjoner er det vanskelig å sette fingeren på veldig konkrete ting. Mye av hennes væremåte kan leses om i beskrivelsene av skjult narcissisme og følelsesmessige utilgjenglighet. I tillegg tror jeg hun trivdes godt med den store sympatien hun fikk fra familie og venner når hun snakket om sin syke og vanskelig mann “som aldri ble frisk”… og som gjorde så lite hjemme (som kjent gjør både tung depresjon og kompleks PTSD at man blir ganske handlingslammet - jeg var ikke engang i stand til å gjøre hobbyene mine). Ved bevisst eller ubevisst å ihvertfall ikke være den støtte som man gjerne trenger, og å hele tiden få meg til å betvile meg selv og min virkelighetsoppfatning, og nøre opp under dårlig samvittighet, så ble selvsagt mine sykdommer også holdt vedlike. Hvilket da medførte at hun kunne fortsette å leve på den store sympatien.
Nå, i etterkant, er jeg såpass fucked-up etter alle disse årene at jeg blir nok aldri et “normalt” menneske igjen. Jeg har forhåpentlig kort tid igjen å leve, så for meg er det nå bare et spørsmål om å ha det minst mulig ubehagelig den tiden jeg er nødt til å leve. Derfor er det så ekstra vondt når jeg ikke engang kan stole på fastlegen min.