Angst, depresjon og selvmordstanker kom egentlig som lyn fra klar himmel, alt var liksom veldig bra frem til ilusjonen bare forduftet i løse luften. Forsøkte først med fastlegen, men som mange andre her så blei jeg også avvist og fikk beskjed om at dette var noe som gikk over.
3 mnd senere var jeg klar til å si farvel til alt da ingenting lenger virket som en grunn til bli værende, (Gift og har små barn, noe som tidligere var noe jeg kunne holde fast ved) forsøkte å be om hjelp igjen hos fastlegen og ble møtt med beskjeden om at jeg kunne få time om 3 uker…
Etter flere telefoner ned til legekontoret av både meg og et par pårørende (som jeg er ganske sikker på ikke hadde samme “roen” som jeg hadde) fikk jeg komme ned dit umiddelbart og ble sendt inn til AAT et par dager senere.
Håper de fleste her ikke trenger å besøke AAT, men om situsjonen først skulle bli så ille så håper jeg dere blir like godt tatt i mot som jeg ble. Disse menneskene er noen av de mest fantastiske jeg har snakkket med.
Uansett så ble jeg etter en kort periode hos de sendt videre til Dps, noe som i seg selv var ok. Fikk grei hjelp med noe av angsten, men etter et par mnd så fikk jeg ett klapp på skulderen og et “lykke til” noe som var litt overaskende og sjokkerende mtp hvor jeg var (hadde ikke forventa det fra de).
Ting bedret seg tross alt noe og holdt seg ok en stund etter det, fram til jeg satt aleine i mørket med kniven på håndleddet og gråt i tlf med 113.
På legevakten ble man møtt med verdens minst engasjerte lege som ga meg beskjed om å dra hjem å legge meg og ga meg noe som like så godt kunne vært en nonstop for å hjelpe med å sove.
Etter dette har jeg egentlig bare gitt opp hele helsevesenet selv om det sikkert finnes ett eller annet menneske som hadde vært i stand til og/eller villig til å hjelpe meg, men det kan da vel ikke være så vanskelig å skulle få den hjelpen man trenger ? Har som sikkert veldig mange andre heller ingen å snakke med om dette selv om jeg forsøkte å snakke med kona om dette, men ettersom dette ikke er lett å snakke om for noen så ble det ignorert og ble igjen sittende med alle tankene aleine.
Nå er jeg tilbake der jeg startet, men med en mye mindre motivasjon til å forsøke å be om hjelp da jeg vet hvor lett man blir avvist og ignorert og orker ikke ta opp den kampen der en gang til…