Ikke hjelp å få

Selvmordstanker
1

Jeg er en godt voksen mann som har slitt psykisk gjennom store deler av livet. Til tross for perioder hvor jeg har det greit, preges hverdagen min ofte av tunge tanker, dyp ensomhet og tilbakevendende selvmordstanker. Jeg har vært innlagt én gang på psykiatrisk avdeling, men det var en såpass negativ opplevelse at jeg aldri ønsker å gå gjennom det igjen. Jeg ble ikke bedre – tvert imot, jeg følte meg bare verre.

Jeg har forsøkt en rekke medisiner, men ingen har hatt effekt mot depresjonen. Cipralex hjelper noe mot angsten, men når depresjonen og selvmordstankene tar overhånd, kommer angsten også tilbake med full styrke.

I samarbeid med fastlegen min forsøkte jeg å få ketaminbehandling ved Sykehuset i Østfold, Moss. Jeg fikk en videotime med en psykolog der, som mente jeg kvalifiserte til behandlingen. Problemet var at de krevde at jeg samtidig hadde en fast behandler – noe jeg ikke har lenger, da psykiateren min sluttet for flere år siden.

Fastlegen og jeg sendte derfor henvisning til DPS. Til min store overraskelse og skuffelse ble den avslått, til tross for dokumentert selvmordshistorikk, mangeårig depresjon og tidligere innleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg sendte inn en klage, og fikk medhold – og ble innkalt til en evalueringssamtale. Der ble jeg møtt av to personer, og samtalen opplevdes mest som et forhør. Resultatet ble nok et avslag.

Etter dette sendte jeg en e-post til avdelingen hvor min tidligere psykiater jobbet, i håp om at det fantes en annen vei jeg kunne ta. Svaret jeg fikk var både skuffende og lite preget av medmenneskelighet. Jeg sitter igjen med en sterk følelse av at psykiatrien i Norge mangler forståelse og omsorg for de som virkelig trenger det.

Nå har jeg nesten gitt opp. Min kone har sagt at jeg kan forsøke ketaminbehandling privat, men det vil innebære å ta opp lån – noe som er svært vanskelig da jeg er uføretrygdet og har begrensede midler. Det føles som om hele systemet er bygget på en måte som gjør det umulig for mennesker som meg å få hjelpen vi trenger.

Myndighetene snakker ofte høyt om hvor viktig det er å forebygge selvmord, og at tiltak skal settes inn. Men vi som sliter merker ingenting til disse tiltakene. For oss oppleves det som tomme ord.

Jeg har levd mitt liv. Jeg har lenge vært klar for å forlate det. Det eneste som har holdt meg tilbake er barna mine. De har vært grunnen til at jeg har fortsatt å kjempe. Nå er de voksne, og selv om jeg vet de fortsatt bryr seg, er jeg usikker på hvor sterkt de trenger meg lenger. To av dem ligner meg mye – og det skremmer meg. For jeg vet hvor tungt dette livet kan være. De har sett hvordan jeg har slitt, selv om jeg har prøvd å skjule det så godt jeg kunne.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg håper å oppnå ved å skrive dette. Kanskje ingenting. Kanskje bare en slags siste bønn. Jeg er bare så utrolig fortvilet over et system som gang på gang svikter – og jeg trengte å få det ut.

Med håp om at noen, et eller annet sted, forstår,

2

Det er utrolig kjipt å høre, og også uforståelig at selv om du blir vurdert som en kandidat til å få ketaminbehandling, så blir du ikke vurdert til at du bør få individuell behandling. Det høres så utrolig rart ut. I mitt hodet burde det være nok at at de mener at du er kvalifisert til å få ketaminbehandling, for at du skal få tilbud om oppfølging av en fast behandler.

Er det et alternativ for deg å snakke med en privat psykolog? Eller da er det vel samme problemet som hvis du skulle ha forsøkt ketaminbehandling privat?

Jeg har selv prøvd for mange år siden å få hjelp, men fikk bare litt da, og langt ifra nok. Egentlig er jeg glad for at de ikke skjønte hvor ille jeg hadde det, slik at jeg slapp å legges inn på psykiatrisk. Jeg føler meg egentlig heldig som unngikk det, men det var jo bare om å prøve å finne noe som hjalp meg et lite steg videre eller som gjorde at jeg holdt hodet over vann.

For meg var redningen å lære om traumer og traumebehandling, og med de verktøyene jeg lærte av de manualene på egenhånd, så greide jeg gradvis å bygge meg selv så pass mye opp, at jeg prøvde å få hjelp igjen. Første forsøket gikk ikke så bra, men neste gikk mye bedre, da hadde jeg selv greid å kommet meg enda et steg videre i det å vite hva jeg trengte. Legen min hadde da ikke noe tro på at han kunne hjelpe meg med en henvisning til dps, og da fant jeg en privat psykolog som hadde greie på det jeg trengte hjelp med, og som hjalp meg med en henvisning. Og da kom jeg meg inn i systemet. Nå går jeg til en avtalespesialist.

Så jeg kan ikke si at min opplevelse heller er at det er lett å få den hjelpen man trenger, og den tanken du har om at psykiatrien i Norge mangler forståelse og omsorg for de som virkelig trenger det, tror jeg dessverre stemmer. At de er preget av den gamle tankegangen av hva som gjør at folk har psykiske problemer og hvordan det skal behandles, heller enn å se og møte dem som mennesker som har det veldig vondt, og som først og fremst trenger å bli møtt med omsorg og forståelse.

Jeg opplever selv at jeg måtte finne ut hva jeg trengte for å få det jeg trenger.

Det er da folk som jobber med traumer og traumebehandling som er enige i dette, at psykiatrien møter folk på feil måte, og at man trenger å bli møtt på en annen måte.

Det var veldig deilig å gå til en traumepsykolog som møtte meg slik jeg trengte, og hvor jeg slapp å være den som passet på at jeg ble møtt på riktig måte.

Jeg unner alle å gjøre det, å bli møtt på den måten man trenger - jeg ønsker deg å bli møtt på den måten du trenger, med forståelse og omsorg.

Jeg skjønner hvor vondt og frustrerende må være for deg, for du prøver jo å gjøre noe, du prøver å gjøre ting for at du skal få det bedre og skal kunne leve et vanlig liv, og så blir du møtt på hinder gang på gang. Det er så veldig leit at du har opplevd dette, å blitt sviktet gang på gang, og stadig igjen.

Jeg vet ikke hva slags tiltak de faktisk har prøvd for å forebygge selvmord, for mye jeg leser og hører om, er heller ting som vil gjøre det verre for en, som gir vanskeligere oppvekstvilkår for barn og unge, heller enn bedre.

Jeg vet ikke om dette svaret oppleves noe som trøst, men jeg tror på at det finnes psykologer og behandlere der ute som ville ha forstått deg, som ville kunne gitt deg det du trenger. Jeg tror på at det finnes hjelp til alle, at det ingen som er et “håpløst” tilfelle.

Forresten, for meg så hjelper det også at jeg går til en psykomotorisk fysioterapeut. Det er noe man søker om selv, ved å ta kontakt direkte med dem. For meg er det behandling å gå til henne også. Jeg opplever henne som en blanding imellom en psykolog og fysioterapeut, men at hun har mye forståelse og omsorg, og lett å snakke med både om ting nå, men også om ting fra før og hvordan det har påvirket meg, og hun hjelper meg med å få kontakt med kroppen min og får frem reaksjoner hos meg. Det er veldig godt å få den helhetlige oppfølgingen av kropp og sinn. Jeg vet ikke om det er noe for deg, jeg bare kom til å tenke på det, og at for å få hjelp der, så trenger man ikke innom DPS eller få henvisning.

Jeg sender deg varme tanker <3

3

Tusen takk for svar.
Ja det er ikke enkelt å få hjelp.

Har masse negative minner fra innleggelse. Og inn der skal jeg aldri igjen.
Enkelte av personellet skulle aldri ha jobbet med mennesker i sårbare situasjoner.
Tok 9 år etter innleggelsen å finne ut at jeg var bipolar 2.
Det var godt å få vite selv om jeg da viste at dette var aldri noe som kom til å gå over.

Har prøvd det meste av medisinene for min diagnose men var for mye bivirkninger til at jeg orket å fortsette.

Det er godt å lese at du har fått hjelpen du trenger. Det er alltid godt å høre at det går an å møte noen i helsevesenet som faktisk vil hjelpe. Jeg tror ofte de som har vært lenge i en slik jobb blir avstumpet følelsesmessig og da tenker jeg at det er fornuftig å finne noe annet å drive med. Men jeg er glad for at noen orker å jobbe med psykisk syke mennesker. Selv om jeg stort sett har møtt motgang uten behandleren jeg hadde som slutt på grunn av sykdom.

Om det er en mening med livet så er jeg rimelig irritert over at livet mitt er å ha det slikt.
Har slitt siden barndommen med tristhet, følelsen av ensomhet og tankene om å avslutte livet. Det har ikke blitt noe bedre når jeg har blitt voksen, tvert imot. Selv om jeg har mer å lever for nå som jeg har unger, så er fortsatt tankene der. Og det er slitsomt å lever for at andre ikke skal bli lei seg. Man vil ikke skuffe de rundt seg men man ender opp med å skuffe seg selv.

Dette blir for negativt fra min side.

Tusen takk for svaret, jeg setter utrolig pris på det.

Mvh
Meg

4

Det er viktig at slike argumenter fremføres ovenfor dem som trenger å høre det. Jeg foreslår at du allierer deg med noen psykiatriaktivister og starter hele innsøkningsprosessen på nytt via fastlegen. Du har rett til å ha med deg en annen person i alle møter. La den andre personen fremføre argumentasjonen for deg og sette hardt mot hardt. Det er dessverre nødvendig i helsevesenet idag.