Dps hadde hvertfall ikke tenkt å hjelpe meg. Bare jeg var medgjørlig og “aktivert” i samtalene så var det nok. Passiv suicidal var heller ikke et problem. Men å si jeg har veldig lyst å ta livet av meg? Nei det går ikke. Da kommer truslene om innleggelse med en gang helt til de mer eller mindre presser meg til å si jeg ikke kommer til å gjøre det. Som om det hjelper!
Innleggelse var heller ikke noe å skryte av. Ble forlatt på romme i 2 uker der av og til en eller annen “miljøterapeut” kom innom og ville spille bilijard. Hva slags opplegg er det egentlig? Skulle dette “hjelpe”? Er lei av falske håp og tilbud om denne “hjelpen”.
Etter jeg ble kort og godt kastet ut av dps terapien ble jeg kommunens problem.
Jeg hadde null forhåpninger men ble likevel overrasket. "Assistert selvhjelp " kalles det. Lyve for seg selv kaller jeg det. Samme visa ang selvmord der også, må bare ikke snakke om det.
Jeg er så nær.
Egentlig har jeg bare unngått å gå til psykolog fordi jeg er redd for p bli innlagt. Føler at det aldri ville ha hjulpet meg på noen måte. Er trist å see at andre ikke får hjelpen selv når de letter etter den.
Håper du klarer å skyve tankene litt tilside nå i juletiden. Prøv å fokuser på de små fine øyeblikkene vi skaper hver dag.
Har selv vært hvor jeg ikke klarer mer, jeg har prøvd å ende megselv flere ganger. Er blitt litt bedre men føler meg ikke “frisk”. Jeg kan anbefale på det sterkeste å ikke prøve, det hjelper ikke med psyken og du blir ikke bedre av å dø. Jeg kjenner fortsatt tauet kvele meg hver dag, slagene i hodet som trommer. Har prøvd dette flere ganger og med lite hell.
Forteller dette fordi jeg håper at du kan se at det ikke hjelper for noe egentlig. Det blir som å skade seg selv, du tvinger bare deg selv dypere og dypere ned i mørket.
Håper at du kommer ut av dette og forhåpentligvis får hjelpen du ønsker og trenger.
Ha en nydelig kveld
Tok meg 16 år av forsøk å få psykisk helsehjelp før jeg faktisk fikk hjelp. 16 år av … forsøkene og desperasjon.
Men, jeg fikk hjalp da :D … ehh. ja.
Vel, jeg slutta ikke å prøve da… bra det. Bare at… det er skuffende. Selv om nei, ikke skuffet, jeg er faktisk genuint forbannet.
Det er dog som det er. Og det tar tid og den korte tiden som jeg hadde bedre betalt jobb så prøvde jeg alt mulig av forskjellige private terapeuter og online psykologer og bøker osv osv… Ikke for “bli bedre” men for å finne ut av - hva er gærnt med meg? Hvorfor er jeg sånn? Kan jeg “repareres”? :D
Gud. Mye jeg har vært igjennom.
Uansett, bare skrive direkte melding til meg, kanskje noe av det jeg har lært i livet mitt kan være til hjelp.. kanskje ikke, men.. kan gi det et forsøk da.
Det virker som jeg er ganske immun mot råd osv. Jeg syntes det er greit å se for meg hva jeg burde gjøre men å gjøre det er umulig.
Ikke at det har så mye å si lenger. Det blir 20 minus i morgen natt :)
Hvis man er blant de uheldige av oss og er så syk i hodet at man trenger hjelp, og man ikke har penger til å betale for den hjelpen privat, så blir man i praksis dømt til døden av staten. Kan hende det tar måneder eller år, men dø skal du. Det er en ganske hard innsikt å ta til seg, men det har ihvertfall latt meg slutte å bry meg om noe som helst, fordi bokstavelig talt så er alt meningsløst.