Hei, jeg vet ikke om det er så mye innspill å gi til dette, men jeg tar gjerne imot gode tips til hvordan å komme seg videre og innsikt.
Jeg er en kvinne på 25 som har slitt av og på med tilbakevendende depresjonsperioder siden 16-års alderen. For 6 år siden fant jeg bestevennen og livspartneren min, og siden dette har han klart «å dra meg ut av mørket»
Han er virkelig den mest fantastiske personen som finnes og jeg er heldig som har han.
Det siste året har vi hatt flere samtaler om hvor «bra» jeg gjør det mentalt nå til dags. (Og det har gjort det! Til og med over en lenger periode) Mye av dette kommer av at vi har fått oss jobber som passer oss, og at vi generelt har det veldig godt og føler oss trygge i hverandres selskap.
Så skjer det mest forferdelige jeg har opplevd. Samboer våkner opp, og det er umulig å skjønne mumlingen hans. Motorikken er dårlig, og jeg mistenker med en gang hjerneslag. Han er i min alder, så først føler jeg meg dum for å tenke at det er det som skjer, men jeg ringer likevel 113 mens samboer ber meg slappe av, og at det absolutt ikke er det.
Det var det dessverre. Alt har gått veldig fint med han (Takk Gud) men opplevelsen var så stressende og vond frem til vi fikk svar (som tok noen døgn med testing på sykehus) at jeg gikk inn i en sjokkfase, hvor jeg rett og slett var redd for å være vekk fra han. Jeg gruet meg til å dra hjem etter besøksforbud som startet klokken 20:00 på sykehus (han var innlagt i 3 døgn) og gråt helt til jeg var på plass igjen neste dag ved sengekanten.
De har funnet årsak til slaget og han skal inn til operasjon på hjertet dette året (noe som er veldig positivt egentlig. Ettersom det var hjertet og dette skal fikses, er det lite sannsynlig at han får et nytt slag)
Men opplevelsen sitter så i kroppen at jeg gikk inn i en engstelig fase, hvor det var lite hjelp å få fra hverken sykehus eller fastlege om hjelp i etterkant som pårørende.
Spol fremover 3 uker fra hendelsen, og vi finner ut at jeg er gravid. Noe vi har ønsket i en LANG tid. Dette kom som verdens største gave opp i alt, og vi var overlykkelige og spente. Jeg følte på en helt ny ro i kroppen og tenkte til meg selv «dette blir bra».
Lite visste vi at jeg kom til å spontanabortere 3 dager senere, og verden vår falt litt sammen. Dette var i et tidlig stadige av graviditeten og det er dessverre normalt å spontanabortere. Men dette knuste oss begge. Jeg har de siste dagene ikke klart å tenke på hverken mitt eget firma, rengjøring av hus eller noe annet som vanligvis gir meg glede, og jeg kjenner igjen symptomene på at ting begynner å bli dårlig.
Vi har åpne samtaler i hus om alle følelser vi har tilknyttet det som har skjedd oss, og vi har mye støtte og kjærlighet i hverandre. Men kroppen min er helt utslitt etter disse opplevelsene, og jeg er redd for at følelsene av angst for helse til partner og sorgen over «det som kunne ha blitt» ikke skal forsvinne.
Det blir rett og slett bare gråting mens han er på jobb de dagene jeg selv ikke jobber. Samtidig får vi høre at vi «var heldige at abort skjedde så tidlig» i løpet, siden vi ikke fikk tid til å bli ordentlig glad i det. Jeg skjønner 100% hvor folk kommer fra når de sier dette, og jeg skjønner intensjonen bare er god, men dessverre ble vi veldig knyttet og det er knusende for det.
Mange takk om du orket lese gjennom.
Håper du får en fin dag!