Traumer, oppveksttraumer og møter med helsetjenesten

Generelt
1

Hei, jeg er ny i formumet. Så tilgi meg om jeg ikke helt forstår hvordan dette funker enda.
Jeg har opplevd traumatiske hendleser hele livet mitt, og det startet med familie. Kort fortalt så har jeg ikke opplevd trygghet eller ekte kjærlighet fra noen. Jeg begynte å ruse meg som 13 åring og jeg har også opplevd mange traumer som følger av dette.

Jeg har virkelig forsøkt å få hjelp i systemet, men jeg føler at måten systemet er satt opp - kun er retraumatiserende for meg. Jeg føler at det er umulig å få den hjelpen man trenger for å bli frisk. Jeg øsnker jo å bli frisk, ikke å presses i kne for å tilpasse meg noe som er sykt og dysfunksjonelt. Jeg føler jeg vet hva jeg trenger, men er uføretrygdet og har ikke råd til privat terapi. Jeg har behov for støtte i prosessen med å bearbide fortiden samt. at jeg føler meg trygg på behandler og prosessen jeg skal igjennom. jeg har behov for en forsikring om at jeg kan få tid. Jeg trenger å snakke med noen som har omsorg for pasienten og ikke bar ser meg som et tall i et system - som skal fylle en statestikk. DPS ønsker nå og presse meg inn i et 2 ukers intensivt traume behandlingsopplegg som inne bærer å rippe opp i ganske heftige traumer, men jeg stoler absolutt ikke på at de er i stand til å ivareta mine behov. For meg gir det ikke mening å skulle hastet igjennom et slikt oppleg uten at det er bygget noe form for tilitsforhold mellom meg og behandleren. Jeg sliter i relasjoner og klarer ikke bygge relasjoner til andre mennesker. Dette er jo også en prosess jeg trenger veiledning og støtte til, men det virker ikke som DPS kan tilby noe over tid. Det hører med i historien - at jeg ikke har noe godt nettverk. Jeg er tidligere rusavhengig og jeg forlot dette miljøet og tilhørende venner da jeg sluttet å ruse meg. Familie har jo utsatt meg for gjentatte traumer så disse menneskene har jeg nesten ingen kontakt med, og jeg kan hvertfal ikke dele mine sorger med de. Så jeg bor alene, uten noe serlig penger, jeg stoler ikke på andre pga alt jeg har opplevd (mennesker har sort sett skuffet og sviktet meg). Og jeg har nå mistet troen på det offentlige!

Har noen lignene opplevelser, og hva var deres løsning på problemet? Har noen funnet noen former for terapi som faktisk fungerer. Hva tenker dere om denne intensivbehandlingen til DPS? Bare spør mer om noe er uklart =)

2

Hei Vea, det du skriver er så klart og tydelig. Jeg er så lei for at vårt psykiske helsevesen er så mangelfullt! Jeg er selv ufør pga Kompleks PTSD av for lite trygghet og kjærlighet som barn. Mange får ikke det. Dessverre opplever jeg å ikke få den hjelpen jeg etterhvert har lest og kurset meg til. Min løsning er selvterapi i form av selvmedfølelse. Være den voksenpersonen jeg sårt savnet som barn, med meg selv og min indre usikkerhet. Som at jeg holder meg selv i hånden når panikken eller selvkritikken støyer fælt. Vite at det var aldri noe galt med meg. At smerte er en del av livet og ikke noe personlig (at det ikke er noe galt med meg, fordi psyken min gjør vondt) Vi puster fortsatt. Vi kan holde på oss selv med varme for det lille i oss som ikke fikk det. Møte oss selv i øyeblikket. Slik vi så gjerne skulle blitt møtt. Det er en prosess og tar tid, men mulig. Jeg blir bedre å bedre på det.
Å rive opp i traumer for et to ukers kurs høres mildt sagt ikke forsvarlig ut!
Nei, å titrere er bedre, dråpe for dråpe kan vi fordøye den overveldende smerten. Med mye selvvarme! Skitt, skulle gjerne laget et bedre psykisk helsevesen, men det tar jo tid å endre noe gammelt. Så i mellomtiden les om andres livsreiser. Anbefaler Pete Walkers webside og bok. Fint å lese om noen som selv har gått veien igjennom.

3

Hei =) Har ikke vært her inne på en stund, men nå leste jeg kommentaren din. Ville bare si takk for at du tok det tid til å skrive her. Det er på en måte godt at det er fler som deler samme opplevelser, og ser ting på samme måte. Da vet jeg at jeg ikke er gal, men at det kanskje er sannhet i det jeg opplever og observerer. Men det er jo selvfølgelig trist at det er så mange som oss, som har opplevd så dype traumer, og som ikke får den kjærligheten og støtten vi egentlig trenger…

Jeg jobber også sakte men sikkert med å finne kjærlighet for meg selv, men må innrømme at det er vanskelig. Jeg mangler jo noe grunnleggende, menneskelig kontakt. Det føles som jeg dør litt inni meg hver dag jeg går uten emosjonell tilknytning til andre. Men du har helt rett i at vi må bare gjøre det beste vi kan, være rause mot oss selv og gi denne prosessen tid.

Håper du også finner det du fortjente som barn <3

4

Det er et tungt tema som du tar opp her. Om jeg skulle svart på hele teksten din med en setning, så ville det vært: Det finnes dessverre ikke en fasit som passer for alle, når det kommer til dette tema.

Det å prøve å ta igjen for følelser, omsorg og kjærlighet som man har gått glipp av i barndommen er en vanskelig prosess, som heller ikke har en fasit, men en grunnleggende god start er som Lavendel sa tidligere her, er å jobbe med seg selv, å lære å vise seg selv kjærlighet og omsorg. Dette kan man se på som å bygge/forsterke grunnmuren til huset som kan være et symbol på Psyken og deg som person. Jo sterkere grunnmuren din er, jo vanskeligere er det å få resten av huset til å falle.

Det generelle norske helsetilbudet, er veldig generelt satt opp. Det skal dekke så mange sine behov som mulig, men resulterer i at det er vanskelig å tilpasse seg alle individer sine behov. Jeg kjenner ei som slet mye med lignende som du snakker om, og etter det jeg oppfatter fra hva du sier, så ville jeg ikke hoppet rett på traumebehandling uten å sikre deg et sikkerhetsnett. Finn en psykolog eller annen faglig kvalifisert samtale person, som du føler ser deg, og på samme tid utfordrer deg, som du føler tillit til. Når du føler at du har det i boks, ville jeg anbefalt å prøve traumebehandling hos DPS. Jeg kan love at det er et tungt og følelsesmessig kurs. Men om du har mulighet til å ha en time med psykolog kort tid etter, for å rydde opp i tanker og følelser, Så kan det være en god støtte for å klare å komme imellom det. Men med en god støtte, og jevnlige samtaler om temaene og traumene, så er det mulig å jobbe mot et mål der de ikke lenger har samme kontroll over deg, som de kanskje har i dag.Ofte så må man rive ned noe, for å bygge det opp sterkere igjen. Om jeg går tilbake til hus som en metafor, om noen planker inni veggen starter å råtne, og du spikrer på nye planker på innsiden og utsiden av huset, så vil det fungere fint en stund til. Men råten vil sakte men sikkert spre seg til de nye plankene. Og om du spikrer opp enda et lag med nye planker, så blir det sakte men sikkert mindre plass i huset. Og når du står der uten noen vei å gå, og må rive veggen, så er det så ekstremt mye å rive ned, at når du har fjernet alt av råtne planker, så står du der i et stort rom, uten vegger og føler deg eksponert, utsatt. Og man trenger hjelp til å bygge opp veggene og huset på nytt.
Men du vil stå igjen med en sterkere vegg, der jobben med å bytte de dårlige plankene er lettere å gjøre selv, og behovet for hjelp er ikke like stort lengre. Så lenge man tar de små tingene med en gang.

Det jeg sier ikke at alt vi mirakuløst forsvinne, men det vil gi deg verktøyet og spillerommet til å takle nye opplevelser(på godt og vondt) på en bedre og mer naturlig måte, uten å bli kontrollert av tidligere hendelser. Jeg vil si at det uoppnåelige idealet alle burde leve etter, er at fortiden kun er et minne, man kan lære av, ikke en hendelse man lever etter.

Håper du finner svaret som fungerer best for deg. Og vil være det beste i lengden. Men husk at man må igjennom ubehagelige situasjoner for å utvikle og forandre på noe med seg selv. Ønsker deg alt godt videre