Traumer, oppveksttraumer og møter med helsetjenesten

Hei, jeg er ny i formumet. Så tilgi meg om jeg ikke helt forstår hvordan dette funker enda.
Jeg har opplevd traumatiske hendleser hele livet mitt, og det startet med familie. Kort fortalt så har jeg ikke opplevd trygghet eller ekte kjærlighet fra noen. Jeg begynte å ruse meg som 13 åring og jeg har også opplevd mange traumer som følger av dette.

Jeg har virkelig forsøkt å få hjelp i systemet, men jeg føler at måten systemet er satt opp - kun er retraumatiserende for meg. Jeg føler at det er umulig å få den hjelpen man trenger for å bli frisk. Jeg øsnker jo å bli frisk, ikke å presses i kne for å tilpasse meg noe som er sykt og dysfunksjonelt. Jeg føler jeg vet hva jeg trenger, men er uføretrygdet og har ikke råd til privat terapi. Jeg har behov for støtte i prosessen med å bearbide fortiden samt. at jeg føler meg trygg på behandler og prosessen jeg skal igjennom. jeg har behov for en forsikring om at jeg kan få tid. Jeg trenger å snakke med noen som har omsorg for pasienten og ikke bar ser meg som et tall i et system - som skal fylle en statestikk. DPS ønsker nå og presse meg inn i et 2 ukers intensivt traume behandlingsopplegg som inne bærer å rippe opp i ganske heftige traumer, men jeg stoler absolutt ikke på at de er i stand til å ivareta mine behov. For meg gir det ikke mening å skulle hastet igjennom et slikt oppleg uten at det er bygget noe form for tilitsforhold mellom meg og behandleren. Jeg sliter i relasjoner og klarer ikke bygge relasjoner til andre mennesker. Dette er jo også en prosess jeg trenger veiledning og støtte til, men det virker ikke som DPS kan tilby noe over tid. Det hører med i historien - at jeg ikke har noe godt nettverk. Jeg er tidligere rusavhengig og jeg forlot dette miljøet og tilhørende venner da jeg sluttet å ruse meg. Familie har jo utsatt meg for gjentatte traumer så disse menneskene har jeg nesten ingen kontakt med, og jeg kan hvertfal ikke dele mine sorger med de. Så jeg bor alene, uten noe serlig penger, jeg stoler ikke på andre pga alt jeg har opplevd (mennesker har sort sett skuffet og sviktet meg). Og jeg har nå mistet troen på det offentlige!

Har noen lignene opplevelser, og hva var deres løsning på problemet? Har noen funnet noen former for terapi som faktisk fungerer. Hva tenker dere om denne intensivbehandlingen til DPS? Bare spør mer om noe er uklart =)

Hei Vea, det du skriver er så klart og tydelig. Jeg er så lei for at vårt psykiske helsevesen er så mangelfullt! Jeg er selv ufør pga Kompleks PTSD av for lite trygghet og kjærlighet som barn. Mange får ikke det. Dessverre opplever jeg å ikke få den hjelpen jeg etterhvert har lest og kurset meg til. Min løsning er selvterapi i form av selvmedfølelse. Være den voksenpersonen jeg sårt savnet som barn, med meg selv og min indre usikkerhet. Som at jeg holder meg selv i hånden når panikken eller selvkritikken støyer fælt. Vite at det var aldri noe galt med meg. At smerte er en del av livet og ikke noe personlig (at det ikke er noe galt med meg, fordi psyken min gjør vondt) Vi puster fortsatt. Vi kan holde på oss selv med varme for det lille i oss som ikke fikk det. Møte oss selv i øyeblikket. Slik vi så gjerne skulle blitt møtt. Det er en prosess og tar tid, men mulig. Jeg blir bedre å bedre på det.
Å rive opp i traumer for et to ukers kurs høres mildt sagt ikke forsvarlig ut!
Nei, å titrere er bedre, dråpe for dråpe kan vi fordøye den overveldende smerten. Med mye selvvarme! Skitt, skulle gjerne laget et bedre psykisk helsevesen, men det tar jo tid å endre noe gammelt. Så i mellomtiden les om andres livsreiser. Anbefaler Pete Walkers webside og bok. Fint å lese om noen som selv har gått veien igjennom.