Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg er selv i denne prosessen nå, og uten den psykologen jeg betaler for selv, vet jeg ikke om jeg hadde kommet noen vei. Legen sa det også i dag, at det er vanskelig for han å skrive en henvisning som gjør at man kommer inn igjennom nåløyet til dps. Og at han derfor har ønsket at en psykolog kunne gjøre det for meg. Min erfaring er også at det avhenger av psykologen om de greier å skjønne hva du trenger hjelp med og gi deg den henvisningen du trenger for å i det hele tatt kunne bli vurdert av DPS. Dette er den tredje psykologen jeg har prøvd å få hjelp med det hos. Den forrige hadde ikke greie på traumer og sånn, så han er “tilgitt”, men før det var jeg til en psykolog som til og med jobbet på DPS, og hun begynte på en utredning, jeg svarte på spørsmål. Men den dagen jeg gjorde det, så følte jeg meg bra og da var alt det dårlige glemt, at det var som om det ikke eksisterer lenger (jeg mener at jeg dissosierer i en eller annen grad). Og etter det snakka hun ikke noe mer om det. Oppfølgingen jeg fikk av henne var heller ikke noe bra. Jeg var kjempe ustabil og vi hoppet fra det ene til det andre, at det virket som hun ville presse meg og presset meg for langt. Og at hun hver gang kom med noe nytt som kanskje kunne hjelpe meg, uten noen sammenheng med det forrige. Det ble aldri noen prosess vi var i. Og da kan man like godt snakke med noen andre, eller søke seg frem til ting som kan hjelpe en, på egenhånd. For hun kom ikke med noe nytt der. Jeg hadde selv funnet manualen til Modum Bad, og jeg hadde lest om tankevirus og sånn.
Jeg fikk høre før at det var så lang ventetid på ting, at det da ikke var vits å søke, men hvis jeg hadde søkt om ting for tjue eller ti år siden, så hadde jeg jo allerede fått den hjelpen nå. Så man må ikke la det stoppe en fra å søke om ting. Jeg har i høst søkt om psykomotorisk fysioterapi, som er noe som jeg har blitt anbefalt for kanskje 15 år siden, men som manuellterapeuten som anbefalte meg det da, sa at det tok så lang tid å få, så han anbefalte meg yoga i stedet. Jeg har fått noe ut av yoga, men samtidig så var det jo langt i fra nok for meg, og at hvis jeg hadde søkt om det da, så hadde jeg jo fått den hjelpen nå. Nå går jeg til en fysioterapeut i mellom tiden, og jeg føler at jeg får nytte av det. Det er godt med hjelp til å få løst opp i spenninger, særlig når jeg er i denne krevende prosessen med å jobbe for å få hjelp og stå i mot den tanken jeg alltid ga etter for før, om at jeg vel greier meg og at det er for vanskelig å få hjelp.
Jeg syns det er et paradoks, for på en side er folk sånn veldig har du bedt om hjelp osv. At folk tydeligvis tror at det er så lett å få det, og hvis du ikke har fått det, så er det fordi du har gjort eller gjør noe feil, mens når du prøver å be om hjelp, blir du møtt med at det er så vanskelig å få det. Jeg er ikke særlig imponert over det norske helsevesenet når det gjelder å få hjelp. Den hjelpen jeg har fått har jeg fått dekket fra andre instanser, psykolog og fysikalsk behandling hos/dekket av studentsamskipnaden eller via helseforsikring på jobb.
Mitt poeng er, ikke gi opp å få hjelp eller støtte. For det finnes hjelp og støtte man kan få, men ikke la folk si - det er jo bare å søke hjelp. Det er litt sånn feil bilde ute i samfunnet, tror jeg, av hvor lett, dvs. vanskelig, det er å få psykisk helsehjelp. Også tror jeg er en feil oppfatning av hvor mye og hva folk rundt en faktisk kan bidra med. Og at hvis man begynner å støtte seg på noen eller fortelle ting til noen, så la den personen få lov til det. Fordi hvis du avviser den, så er det ikke sikkert den tørr å spørre noen andre om hjelp.
Ikke gi opp å søke hjelp, for plutselig har det gått ti eller tjue år, og du ønsker at du hadde fått hjelp tidligere og jobbet hardere for å få hjelp, selv om jeg også forstår hvorfor jeg ikke gjorde det. Hvis du greier å stå i denne prosessen med å søke om hjelp, så gjør det, og be folk rundt deg støtte deg i den prosessen.