Har traumer og blir ikke hørt

Jeg sliter med traumer etter et voldelig forhold og får ikke hjelp.
Jeg la ut et innlegg om det samme for en stund siden da jeg fortalte det til DPS men det ble bare feid under teppet.
Jeg er i dps og går der ukentlig til vernepleier for å prate, de mener at etter 10 år gjennom BUP og DPS så har de ikke mer de kan tilby meg for å hjelpe så jeg går ikke til psykolog mer der.

Jeg gikk da til fastlegen min og ba om hjelp, hun sendte et brev til DPS men de sa de ikke hadde noe å tilby for traumer som jeg syns var litt rart men men.
De anbefalte bare å kontakte en som het Kristin Halvorsen som er psykolog hos IPR men som uføretrygdet har jeg ikke råd til det for det koster mellom 1800kr og 3500kr timen.
Jeg ble slått, sparket og voldtatt gjentatte ganger og gikk igjennom mye psykisk vold og det er vondt å bære på.

Jeg turte endelig å snakke om det etter at det har vært så mye fokus i media på det men det føles bortkastet å fortelle det for ingen hører på meg.
Det er vondt å ikke bli hørt når jeg har bært på dette så lenge og endelig har fått det ut.

Gratulerer med å ha hatt mot til å sette ord på den uretten som er begått mot deg. Det har du aldri fortjent.
Trist at tilbudet ikke er bedre enn det er her i landet.
Vet ikke hvordan den psykologen du ble tipset om er innunder Helfo. Men, hvis du ringer dit og spør så får du nok svar på det. Da vil det i så fall være en egenandel å betale etter at du har vært der et par timer. Deretter går det over på frikort. Frikort grensa er vel på 3500 kr eller noe sånt.
Alternativt så kan du forsøke å søke om opphold på Modum bad. Det er en institusjon med ekspertise på traumer. Men, der kan det nok være vanskelig å få plass.
Og hvis ikke noe av det er mulig å få til så går det an å søke om det finnes noen såkalte psykoedukative grupper av noe slag for traume problematikk.

Traumene blir ikke borte, men dersom du finner den hjelpen som gir mening for deg og du får til å ta den i bruk på en god måte så er det mulig å leve et godt liv. Det er dessverre en kamp om plassene innenfor en rekke områder i Norge og det er også en del god hjelp som det er vanskelig å finne ut at eksisterer.

Håper du finner styrke og mot til å stå på videre og forsøke å finne frem til det du har behov for. Også er det kjempefint at du setter ord på det her også

Dette er et veldig godt poeng. Har du noen som kan fremføre dette argumentet på vegne av deg selv ovenfor DPS?

Min erfaring er at når noen andre enn pasienten selv stiller kritiske spørsmål blir det håndtert på en helt annen måte.

Jeg fikk igjennom å få forespørsel om behandling for traumer på DPS men de trengte bare noen minutter med spørring for å finne ut om jeg «trengte» hjelp for det og jeg sa at jeg syns det er veldig vanskelig å fortelle alt som har skjedd og hvordan det påvirker meg på kun 1 DPS time.

Men nå etter den ene timen så fant de ut at jeg ikke trengte noe hjelp for det og at jeg bare da skal fortsette å gå til samtale med vernepleieren på DPS (har vært i systemet i over 10 år og de har sagt at de ikke kan hjelpe mer med behandling så jeg går bare til vernepleier for å prate innimellom)

Det som jeg og reagerte på er at de skrev til fastlegen min at DPS og jeg ble enig om at jeg ikke skulle få noe behandling/hjelp for traumene!
Jeg nevnte ikke en eneste gang at jeg var enig i å ikke få hjelp, det fikk jeg aldri spørsmål om.

Det viste seg egentlig da at de ikke har kapasitet og ikke nok behandlere til å hjelpe så da ble det bare et blankt nei og «det var synd, lykke til videre da! Hade»

DPSen jeg går på er «kjent» for dårlig opplevelser og mangel på folk da.
Har stått i avisen og alt der ansatte som har sluttet har varslet til tilsynet og DPSen har fått bekymringsmeldinger osv…
De leier inn fra leie firmaer sier de, vet ikke helt hva det skal bety men men

Jeg får ikke bruke fritt sykehus valg heller, men kanskje det er blitt fjernet at det er lov.

Vet ærlig ikke hva mer jeg skal gjøre.

Du kan jo selvfølgelig bruke dette stedet til å bare snakke, men det er kanskje meningsløst?

Jo det går jo det og men jeg har lyst til å få hjelp til å komme igjennom dagene jeg har flashbacks og bare forsvinner i gjenopplevelsene.
Jeg føler jeg blir helt lammet uten å kunne gjøre annet enn å vente til det er over.

Jeg orker ikke å gjenoppleve voldtektene, slagene, sparkene osv hele tiden, det føles som det faktisk skjer selvom jeg vet at det ikke gjør det!

Det er vanskelig å leve med, med andre ord

Det skjønner jeg, at det er vanskelig å leve med