Hei alle. Jeg lurer på om det er andre med tidlige traumer som har endt opp med en eller annen form for utmattelsestilstand? Jeg har stort sett hatt et form for velfungerende liv med utdanning, venner, forhold og jobb, men har slitt mye i det stille i alle år. Etter et ekstremt stressende år i fjor sa kroppen stopp og jeg endte opp i en kronsik stresstilstand og slet ekstremt med søvn i lang tid. Nå får jeg mye hjelp hos en traumeterapeut, men sliter mye med utmattelse og oversensitivetet. Er det noen her som har opplevd det samme og som vil chatte om hvordan opplevelsen av dette var eller er?
Hei! Jeg er veldig interessert i all kommunikasjon som handlet om kompleks PTSD. Jeg har nå i en periode lidd sterkt under dette. Hadde håp om at plagene ville bedre seg over tid, men opplever at det motsatte skjer, jeg blir bare dårligere og dårligere. Nå er jeg i en situasjon hvor jeg er på let etter en behandler som har solid kompetanse på dette. Jeg skulle ønske noen kunne gi meg råd om hvem som er dyktige på dette området, er redd for å havne hos noen som ikke har tilstrekkelig kompetanse. Nå i hverdagslivet lider jeg av store og alvorlige symptomer.
Hei, først vil jeg bare si jeg føler med deg og vet hvor vondt det er å være i denne tilstanden når man ikke enda har funnet riktig hjelp. Men jeg kan også si at ting endrer seg når man faktisk får riktig hjelp så jeg synes det var skikkelig fint at du svarte på denne og at du er redd for å komme til noen som ikke egentlig forstår. Det tror jeg er en veldig normal følelse for oss med ptsd. Jeg startet min reise mot å bli bedre hos Oslo traumesenter hos en behandler som heter Nora Nord. Hun er spesialist på traumer, ptsd og kompleks ptsd og hun er virkelig dyktig. Dette er pritvat så det er jo ofte et spørsmål om økonomi også. Ellers er der helt sikkert mange dyktige behandlere i det offentlige, men her må du da kanskje få hjelp av fastlege til å sende deg til feks DPS hos en psykolog med spesialisering på traumer. I tillegg anbefaler jeg deg å gå til psykomotorisk fysioterapeut, det er to stykker på Skullerud i Oslo som jobber med kroppen i et traumeperspektiv, Ingun og Ane. Kroppen bærer på enormt mye smerte og stress og jeg tror det er like viktig å jobbe med kroppen med fysioterapeut som med psykolog. Jeg vet ikke hvor langt i prosessen du har kommet og hvor mye innsikt du har i PTSD, men jeg leste en bok fra Modum bad som heter “tilbake til nåtiden” som en start på å forstå mer av hva som egentlig skjer med meg. Bare spør hvis det er noe mer og selv om veien for å bli hel igjen er veldig lang så starter den med å komme til riktig behandling og få riktig hjelp. Det ønsker jeg for deg!
Jeg går selv på aap og har overlevd flere traumatiske hendelser (fra barndommen og inn i voksen alder). Jeg har prøvd å ta meg sammen i flere år, helt til kroppen sa stopp på våren i fjor. Begynte da på antidepressiva igjen og fikk henvisning til psykolog. Går fortsatt hos psykolog og skal utredes for diverse diagnoser. Antidepressiva har hjulpet, men man kan ikke medisinere bort psykopat-traumer. De er der enten man vil eller ikke. Vonde minner er umulig å ignorere. Minnene holder meg våken ofte om natten. Denne uka har jeg for eksempel vært våken nesten to hele netter på rad med tanker om mishandlingen. Det var helt umulig å sove og det til tross for at jeg nå har brukt antidepressiva over 6 måneder.
Før jeg gikk på den smellen i fjor hadde jeg vært i en prosess lenge med å søke på jobber helt til jeg ble syk av gjentatte avslag på søknader. Det etter å ha holdt på med jobbsøking i ett og et halvt år. Forrige fastlegen nektet å henvise meg til psykolog pga traumer og angst (jeg trengte mer oppfølging) - han ba meg “ta meg sammen.” Heldigvis fikk jeg en ny fastlege som faktisk bryr seg.
Jeg ønsker aller mest å dø. Men jeg må holde ut til moren min er død. Hun trenger familien sin og jeg vil ikke skade henne med å ta livet av meg. Så jeg har ikke noe valg. Jeg må holde ut til hun er død og jeg har solgt huset hennes og ryddet opp etter henne.
Glemte å si at jeg også sliter mye med dissosiasjon. Det er lenge siden siste gang jeg dissosierte og det er skummelt. Jeg får nedsatt hørsel og syn og kan risikere å bli påkjørt eller skade meg. Skikkelig skummelt. Hvordan jeg skal få has på dette fatter jeg ikke. Jeg tror aldri jeg blir helt frisk av PTSD. Det er urealistisk.
Hei. Jeg føler med deg og forstår at det er smertefult å leve sånn fordi jeg har det sånn selv, men jeg hadde det mye verre før jeg faktisk fikk ekte og riktig traumehjelp. Og med riktig hjelp kan vi alle få det bedre, selv om ikke hode og kroppen kan glemme det som har skjedd. Før jeg begynte hos min behandler så gikk jeg rundt i ekstrem overlevelsesmodus og jeg fikk ikke hjelp noe sted, ingen av legene, psykologene eller til og med en psykiater forsto at det var PTSD. Det var enten utredning i somatikken eller diagnose som stress og depresjon. Jeg hadde tilfeldigvis hørt om en medisin for søvn som heter Kvetiapin fordi jeg hadde en vennine som brukte det. Før jeg fikk noen diagnose fikk jeg skrevet ut disse og fikk veldig god effekt på søvnen på 75mg. Jeg har nå funnet ut at disse ofte brukes for å behandle stor uro ved PTSD på 25mg en periode. Selv om jeg ikke kan anbefale noen noe, så hadde jeg aldri klart å komme meg inn i det som kalles “stabiliseringsperiode” uten disse. Jeg hadde også mye selvmordstanker og så ingen håp før jeg først hadde brukt disse medisinene en stund og til slutt kom meg inn i traumebehandling. Nå er det sånn at disse medsinene også kommer med mye bivirkninger over tid og søvnproblemene må jobbes med uten medisiner til slutt uansett. Men jeg ville dele det her fordi det i perioder kan bli så mørkt og spesielt hvis man enda ikke har kommet til riktig behandling at medisiner i det minste kan lindre mens man venter på riktig hjelp.
Det er bra at du har fått en ny fastlege, for det at fastlegen bare sier at du skulle ta deg sammen, var helt hårreisende. Og det er bra at du ser at du trenger hjelp.
Jeg har selv aldri gått på antidepressiva eller sånt for ting, men det gir mening det du skriver om at man ikke kan medisinere bort traumer.
Det finnes da teknikker og ting man kan øve på, for at traumene ikke skal ta sånn stor plass og overveldende en hele tida. De kalles stabiliseringsøvelser, for som men var det å lære om det, det som reddet meg. For det gjorde livet til noe som går an å holde ut, og man til og med kan kjenne på gode ting etter hvert.
Det er da en tøff prosess og alt. Og det å bli utredet kan være tøft. Du har ikke fått noe hjelp med stabilisering før du gikk i gang med den prosessen? Jeg fant ut selv at jeg trengte det, fra en bok/manual fra Modum bad, så har selv jobbet med det uten en psykolog, og det var først da jeg følte meg stabil nok og hadde troen på at jeg kunne ha det godt, at jeg satte i gang prosessen med å få mer hjelp, noe som har vært en skikkelig krevende prosess, og hvor de verktøyene jeg har lært om stabiliseringen og det å greie å ha kontakt med her og nå, har vært helt avgjørende for at jeg har kunne greid å stå i den prosessen.
Man burde heller sette i gang et stabiliseringsarbeid enn å sette en på antidepressiva, tenker da jeg. Som sagt, jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten å ha lært de metodene for å ikke bli overveldet hele tida av alt og ingenting.
Jeg har ikke hørt om stabiliseringsperiode. Jeg har egentlig ingen tro på at ting kan bli bedre. Jeg gjorde det en stund…
Jeg tror at det med å ha tro eller ikke tro på at noe kan endre seg henger sammen med om man har begynt å få riktig hjelp eller ikke enda. Stabilisering som jeg ser det handlet ikke for meg om å få det bedre eller ha det godt, men å komme meg ut av ren overlevelse, først da kunne jeg forstå mer av hva ptsd er. Men paradoksalt nok må man forstå hva det er for å virkelig forstå hva det er - og det er her riktig traumehjelp, verktøy og evt medisiner er helt avgjørende. Jeg forstår veldig godt at du ikke har tro på at noe kan bli bedre fordi det er jo en del av sykdomsbilde når du ikke enda har fått hjelp til å komme deg inn i stabilisering. Det å bare bli satt på medisiner og så skal klare seg selv er for lite hjelp og jeg håper du kjemper lenge nok til at du kan oppleve hvor mye som kan endre seg med riktig hjelp.