Jeg har levd med PTSD i mange år. Er skadet av flere psykopater som barn og som voksen. Jeg har sakte men sikkert innsett at jeg ikke kommer til å bli helt frisk av traumene. Har gjort mye for å hjelpe meg selv. Fysisk aktivitet, bra kosthold for å få en sunnere hjerne. Jeg bruker antidepressiva og har fått samtaleterapi hos en psykolog som hadde mye kunnskap om vold i nære relasjoner. I fjor måtte jeg på legevakten etter jeg gikk på en kraftig smell pga masse avslag på jobbsøknader. Det svartnet for meg og selvmordstanker kom krypende opp i meg som et slags beist som ville invadere meg. Har gått på aap i flere år. Jeg tror ikke Nav har noe særlig forståelse for hvordan det er å leve med så alvorlige traumer. Jeg har opplevd stort sett alt man kan forestille seg. De vil bare ha meg ut i jobb. Men jeg blir faktisk syk av å få avslag på jobbsøknader. Det gikk bra en stund, helt til det ikke gikk lenger. Moren min er skadet av vold og jeg prøver å holde hodet over vannet for hennes skyld. Jeg må fortsette å leve for å kunne stille opp for henne. Men jeg har bestemt meg for at jeg må avslutte livet etter at hun er dø. Jeg må bare holde ut kanskje noen år til… Noen andre som har det sånn?
Føler det samme ang å vente til moren min dør. Det virker rett.
Nav har akdri vært flinke, husker godt sirkuse jeg måtte gjennom fra aap til ufør
Jeg blir lei meg av at dere som har opplevd ting og hatt det vondt, tenker først og fremst på moren deres, som tydeligvis ikke kan ha vært der og gitt dere det dere trengte, men dere vil bare holde dere i livet så lenge hun lever og så ta livet deres når hun har dødd?
Jeg tenker at dere fortjener så mye mer enn det, å bare leve for moren deres skyld. At dere fortjener å leve og ha det bra for deres egen skyld. Det finnes metoder og behandling som hjelper når det gjelder traumer, og det finnes mange kloke folk der ute som prøver å få formidlet det til flest mulige.
Det er ikke sånn at fordi man har hatt det vondt og har opplevd vonde ting, så kan man ikke oppleve noe som er godt. Men man trenger hjelp, om man trenger støtte og omsorg, både av seg selv og av andre. Og forståelse for hvor vondt og vanskelig dette er og har vært for en selv.
Jeg håper at dere får hjelpen dere trenger og har rett på.
Vær så snill å ikke skade deg…Kan du finne på noe positivt som kan snu dette?En ferie ?Skriv til nav hvordan du har det.Har du mulighet å begynne med trening eller yoga?
Jeg har prøvd alt. Har slåss for å holde meg i live i flere år. Drevet med trening i flere år, nye hobbyer som gir meg ro osv osv. Men dette er bare midlertidige løsninger. Traumene klarer alltid å innhente meg og drepe alt jeg opplever av glede. Det har vært en langvarig drakamp mellom traumer og forsøk på å leve et normalt liv. Jeg vet med meg selv at jeg vil ikke klare å leve sånn lenger enn når mamma dør. Jeg har så lyst til å gi slipp på livet. Tanken på å dø er veldig befriende.
Det er da forståelig at du føler det slik, hvis du stadig blir overveldet av vonde minner og retraumatisert gang på gang. Da er det fullt forståelig at du ikke greier å se noen vei ut av det, eller at det vil kunne bli bedre. Det å utredes er krevende, og kan virke destabiliserende, man må fortelle om ting som man gjerne ikke klar for å fortelle om, for å få hjelp, og ting blir rippet opp i igjen. Da er det ikke rart om du får mareritt nå og merker at minnene kommer mer tilbake.
De skal da sørge for at prosessen ikke blir for ille for deg. Så jeg syns at du skal være åpen med dem som hjelper/skal hjelpe deg med at du føler slik. Og så håper jeg at de vet du trenger hjelp med stabilisering.
Stabilisering handler om å greie å være mer til stede her og nå, i de små tingene som kan føles ok eller til og med godt. Det å få hjelp til å eller lære måter å fortelle kroppen at man de tingene ikke skjer nå, at man er trygg nå.
Moren din er veldig heldig som har deg, jeg håper hun forstår hvor mye du gjør for henne og hvor godt du vil henne. Men jeg skulle helst ønske at du ville gjøre det samme for deg selv. Du skriver at moren din er skadet av vold, men hva med deg selv? Fortjener du ikke samme omsorg og medfølelse som du gir din mor?
Det er leit at du har blitt møtt på den måten med NAV. Har du prøvd å forklare for dem hvordan det er for deg? Min erfaring med NAV, er at jo mer åpen og ærlig jeg er med dem, jo mer forstår de. Kanskje jeg bare har vært veldig heldig. Men de møter også mange ulike folk, og hvis man ikke forteller dem hvordan det er for en, så kan ikke de vite det. For noen kan det være bra å komme seg ut i jobb og i aktivitet, slik at man får fri fra seg selv og får andre opplevelser, men det er også noe som er individuelt eller som kanskje passer en periode og en annen ikke. Selv har det vært bra for meg å få jobbet. Jeg har jobbet mye som vikar i barnehage, de har alltid trengt folk. Og det har vært fint å få være med barn.
NAV har også ulike type tiltak som kanskje kan være aktuelle for deg. Men først og fremst er det viktig å få den behandlingen du trenger, og at NAV forstår det. De gjorde det med meg. Og til og med oppfordret meg til å fokusere på behandling nå, at det er det viktigste for meg nå, så det er veldig godt. Det gir en helt annen trygghet, og jeg unner deg å få den opplevelsen også.
Jeg ønsker at du skal ville deg godt og gjøre gode ting for deg selv. Det er noe som hjelper og roer. Det første tipset i alle traumebøkene er også å bruke sansene til å få kontakt med her og nå, og til å kunne kjenne at ting kan være ok eller at man er trygg i øyeblikket. Det kan være å studere ting rundt en, ta på ting, smake på ting, lukte på ting. For noen er det godt å kjenne på kalde ting, på andre varme. Alt som kan gi noe slags for en god opplevelse eller fornemmelse, er positivt. Eller ting som minner deg om et eller annet fint eller trygt. Selv liker jeg veldig godt å kjenne på varme kopper, holde rundt dem, og på ulike type baller og steiner, litt ut ifra behov. Pluss at jeg har funnet en duft som virker beroligende på meg.
Det hjelper også å finne ut hva som trigger en, om det er spesielle ting som får minnene frem eller som gir en dårlige følelser, og å unngå dem.
Hei, er du her enda?
Ja. Jeg bare har ikke orket å skrive mer. Å være på denne siden er en trigger så jeg må holde meg unna litt innimellom. Jeg tror ikke jeg kommer til å få den hjelpen jeg trenger. Er redd dps tror jeg ikke er syk nok. Jeg er bekymret for at selvmord blir uunngåelig. Jeg tror ikke det er noen utvei. Jeg skal gjennom en utredning for autisme som jeg mener er fullstendig bortkastet men er redd for å nekte for jeg vet ikke om det kan gjøre at jeg ikke får uføretrygd.
Disse bekymringene er berettiget. Dps bryr seg lite med mindre du eller familie sier du har tenkt å ta live av deg. Og nav er egentlig bare ute etter å si nei så mye som mulig.
Ang dps så blir det ikke så mye bedre heller… etter jeg vart innlagt så har jeg gått til timer et halvt år og nå har jeg blitt “demotert” til en psykiatrisk sykepleier jeg snakker med typ annenhver uke… der er ikke mye håp
Hva var du innlagt for?
Jeg vil si at jeg har fått hjelp av DPS og får nå den hjelpen jeg trenger, uten at jeg har trengt å si at må ta livet av meg. Og jeg føler at jeg blir møtt med forståelse fra NAV. Jeg skjønner at det ikke er nødvendigvis slik for alle, men jeg tenkte at det er viktig å få sagt at det ikke bare er dårlig i forhold til DPS og NAV, ellers hadde det heller ikke vært noen vits med dem, hvis de aldri greide å hjelpe noen?
Det som jeg da føler at jeg trengte å gjøre for å få den hjelpen jeg trengte, var at jeg selv visste hva jeg slet med og at jeg fant ut av hva som ville hjelpe meg, hva slags hjelp jeg trengte, og at jeg var tydelig på det. Og at jeg var tydelig på det og sa i fra da det var noe som føltes feil i forhold til behandlingen DPS forslo.
Det er også bra å ha andre folk som kan hjelpe og støtte en i prosessen.
Selvmord. Jeg hadde den ideen at jeg burde i det minste si ifra til min mor at jeg kom til å gjøre det snart. Hun sa ifra til andre og satte i gang mye styr. Dette er nå glemt så klart og jeg har fått beskjed at jeg er “passiv suicidal” eller hva faen de kalte det…
Jeg har prøvd å vært tydelig. F.eks jeg sliter med stresshodepiner som til og med oxy ikke hjelper mot. Siden jeg da fikk lite hjelp av fastlege spurte jeg på dps. Fikk bare svar at jeg burde prøve fastlege igjen
Jeg har fått hjelp av kiropraktor, fysioterapeut og går nå til en psykomotorisk fysioterapeut som jeg får dekket via det offentlige. De har hjulpet/hjelper meg med de fysiske plagene pga. stress osv.
Jeg har gjort det samme. Hjalp lite
Det er leit at det ikke hjalp deg. Jeg er iallfall veldig glad for all den hjelpen jeg får nå, men har måtte jobbe mye selv for å komme dit, og den største jobben i forhold til all behandling, må jeg jo gjøre selv, men de hjelper og støtter meg med å finne den riktige veien for meg, og slik at jeg ikke bare havner tilbake i gamle mønstre. Den største jobben må jeg selv gjøre, for å gjøre ting som er godt for meg, eller å prøve å finne ut hva det er.
Prøvd det også