Desprasjonen tar meg og til å være løsningsorientert og ha støtte/ bacup i tilfelle så har jeg nå ikke noe. I løpet av året har jeg kjempet mot kreft og vært igjennom behandlinger og underveis har jeg mistet den jeg var og ikke klart å få tilbake gnisten, livet, jobben og værst av alt formen. Neste mnd får jeg vite om kreften er borte eller om det blir en vidre kamp. I kampen hadde jeg moren min men hun gikk bort for 6 dager siden og nå er jeg rådløs og helt alene. Det er helt ufattelig at hun døde fra meg. Sorgen er større enn livet Har en mann men desverre kan jeg ikke prate om kreft eller dødsfallet da jeg får slengt i trynet at jeg bruker det. Kunne ikke falle meg inn men mannen min har perioder som han er psykisk syk og han får problemer om fokuset tas fra han. Da han er i en situasjon hvor flere enn meg er syke rundt han så tilter han til alle døgnets tider. Mitt problem Har vært kreften og sorgen over at jeg ikke får livet mitt til bake, over at jeg kansje kan dø og nå min mor som har vært alt. Samt at jeg går i kriseberedskap hele tiden pga min mann som gjør at vi kan miste leiligheten, gjør det vanskelig å evnt komme seg på jobb om det blir aktuelt som igjen kan føre til dårlig inntekt. Jeg får angst i sorgen og har ikke no mere krefter psykisk eller fysisk å gå videre med. Alt jeg ønsker er å hvile og ha noen som kan være der for meg. Hvis alt rakkner og sorgen over tapet av mitt levende liv og min mamma ikke slipper taket eller forandrer form snart vet jeg ikke hva som skjer. Hvordan få hvile , hente krefter, sørge og være klar for ny kamp???
I den situasjonen du beskriver burde det være mulig å få profesjonell hjelp for deg og mannen din. Får dere det?
Føler så med deg . Nå er ikke Moren min død lenger men hun begynner å bli gammel og trenger egentlig min støtte men jeg har jo ingenting å gi av meg selv lenger etter sykdom og kreft og en kropp som ikke lenger fungerer som den skal . Vet ikke hvor jeg skal finne livsglede igjen
Død ennå skulle det stå 🙈 sorry gikk litt fort i skrivinga her