At det går an å bli så dårlig av å sørge på forskudd av kommende tap av ei nær venninne. Det er værre å gå å vente enn når det skjer. Kjennes helt håpløst ut, og jeg er så forbanna på at ingen kan gjøre noe for å kurere tilstanden(sykdommen) uvitenhet gjør det ikke bedre. Heller ikke at jeg ikke får truffet henne før den siste tiden. Jeg er uansett veldig takknemlig for å få snakket med henne i det minste på sosiale medier når hun orker. Vanskelig situasjon å håndtere alene her. Blir mer påvirket av dette enn jeg trodde selv, og kan ikke overse mine tanker,følelser og emosjoner relatert til dette. Prøver å ta en dag av gangen, gjøre en ting av gangen og erkjenne og akseptere at livet mitt er veldig tøft og uforutsigbart. Jeg kan ha gode dager selvom dette ligger å tærer på i bunnen. Værste er når tankekjøret stormer og jeg ikke får fred i huet og det blir kaos. Da går det utover nattesøvn. Min kjære gode venninne kommer til å miste livet grunnet denne jævla faens kreften! Bærer hvertfall fuck cancer armebånd og den er på hele tiden. Livet kjennes så urettferdighet akkurat nå, og tomt på samme tid. Føler meg alene med å sørge på forskudd som jeg kaller det. Tenker det er mer vanlig enn man tror.