Jeg er en mann på 40 år som nylig mistet moren min relativt brått. Hun var bare 72 år gammel, og døde av en aggressiv infeksjon/lungebetennelse som følge av et betent sår hun fikk da hun brakk beinet for en stund siden.
Jeg er enebarn, og vi hadde alltid et veldig nært og godt forhold (jeg har også et godt forhold til faren min, men på en litt annen måte). Både jeg og moren min har hatt en medfødt beinskjørhetssykdom, som har gjort at vi har hatt mange bruddskader gjennom livet. Moren min forstod meg derfor bra, og hadde alltid gode råd og oppmuntringer når jeg slet med ulike psykiske problemer (angst, depresjon, etc.) som følge av alle helseproblemene mine. Vi hadde også samme type humor. Grunnet sykdommen min har jeg bodd i samme hus som foreldrene mine hele livet, og har stort sett hatt daglig kontakt med moren min. Jeg har heller ikke hatt noe særlig stort nettverk av venner og kjente utenom familien.
Nå kjenner jeg på et enormt dypt savn og en stor tomhetsfølelse, og føler at den personen som har forstått meg aller best gjennom livet er borte. Faren min sørger også, men er en type person som holder følelsene sine mer inni seg og er opptatt av ulike praktiske ting i hverdagen. Jeg føler at jeg ikke lenger har noen jeg kan snakke skikkelig dypt og fortrolig med på jevnlig basis, og på den måten kunne få luftet tanker og bekymringer jeg bærer på inni meg. Jeg føler meg helt apatisk, og orker ikke å konsentrere meg noe særlig. Jeg har til vanlig en varig tilrettelagt kontorjobb, men vet ikke når tid jeg orker å begynne å jobbe igjen, slik som jeg føler meg nå. Jeg er fortvilet, og vet ikke hva jeg bør eller kan gjøre.