Vet ikke heilt kor e skal begynne. E 19 år og har en 68 år gammel far med demens, og den utvikla seg ganske fort siste åra. Han bryr se ikke så mye om følelsa og vet ka som venta på han med den sjukdommen. Det siste han vil e å vær en plage for oss, og han vil heller ikke på nokke omsorgssenter, nokke som gjør at han ofte «kødda» om å «gå ut på sin egen måte». Han har for det meste jobba veldig mye i oppveksten min så e og mine to eldre søstre (21 og 25 år) har aldri hatt et nært forhold til han, og det virka ikke som at dei tar det som skjer så tungt. For me så e ikke det lett å høre på han snakke om selvmord, og det e heller ikke lett å måtte gjenta dei samme tinga til han hver dag.
E har hatt dame i snart et år og ho hjalp me veldig mye med kordan e følte me, men ho slo opp på fredag og no føle e me litt lost.
I tillegg til ditta har e nettopp begynt på friår der e jobba 8-13 tima hver hverdag, så e blir ganske tappa av alt det som skjer no.
E har i flere år hatt tanka om ka som egentlig e meininga med livet, nokke e aldri klare å finne som gjør at ting føles veldig meiningsløst ut. Ditta har ført til at når ting blir veldig vanskelig, får e selvmordstanka for en lett utvei. D e ikke d at e får lyst til å dø, men å leve føles ofte ikke verdt d ut
Du må bare vite at du er utrolig sterk som står i dette! Dette er ikke en situasjon mange på 19år skal trenge å bære. Foreldre skal være vårt støtteapparat og vi har veldlg lett for å ville se opp til dem for å kanskje få en bekreftelse på hva vi er. Når din far prater om døden slik han gjør, og han ender opp med å bli hele livet ditt, fordi du jobber veldig mye, så skal du ha utrolig stor respekt for at du klarer å gjenkjenne disse tankene selv. Jeg håper du skjønner litt hva jeg mener. Jeg håper du får igjen for alt av den jobbe du legger inn og at du klarer å ta vare på deg selv. Det er egentlig ikke din plikt å ta vare på deg selv i din alder, men du er utrolig flink som klarer å stille opp for deg selv til tross for din situasjon.
Jeg tror den andre kommentaren mente at du burde ta kontakt med fastlegen din og forsøke å åpne opp om disse tankene du har. Du må prøve å ta til deg den hjelpen du kan og fastlegen din kan være ditt støtteapparat. Om ikke kan fastlegen din henvise deg til andre, eller så finnes det andre du kan åpne deg om disse tankene til. Å få sagt det høyt, det er en form for hjernen å faktisk prosessere og klarne opp i alle tankene.
Ønsker deg alt det beste! Det var et godt valg å åpne deg om disse følelsene et sted! Du er utrolig sterk!
Tusen takk for svaret sitt, hjelper veldig mye. Faren min var dessverre nylig i en bilulykke der han sier at det kom en flokk rovdyr ut i veien så han møtte svinge ut i autovernet. Det skjedde midt på natten, så søstrene mine, og kompisen han hadde vært på besøk med tror ikke på han, og tror heller at han sovnet bak rattet. Skaden på bilen er så stor at den må vrakes, men det gikk heldigvis fint med han. Min eldste søster mener at han burde bli fratatt lappen, fordi han begynner å bli dårligere på kognitiv tenkning, og at han skulle skjønt han ikke skulle kjørt når han er trøtt. Problemet med det er at han absolutt ikke vil være en belastning for noen, så om han mister lappen kommer det til å komplisere ting veldig mye. Hele denne bilulykken gjør ting mye vanskeligere. Jeg skjønner at han kan ha vært uheldig, men når det kommer til personer til demens burde de sikkert bli fratatt lappen FØR de blir en fare for trafikken.