Jeg er en livlig mann på 30 år som den siste tiden har følt på det jeg tror kan være helseangst. Har slitt med svimmelhet/trykk i hodet i en periode på 2-3 år.
Har tatt diverse blodprøver og MR av hodet, det er tilsynelatende ikke noe galt.
Jeg har en tendens til å overtenke det meste, tenker alle ser alt jeg gjør. Kan jeg være mentalt utslitt?
Det skal nevnes at alt ligger tilrette for at jeg skal ha det bra. Jeg er gift, har to friske barn( begge under 2,5 år) , god økonomi og en spennende jobb.
Jeg trente mye i ungdommen og frem til midt i 20 åra. Nå er jeg normalvektig, men innaktiv.
Jeg klarer ikke tro på at jeg er frisk, har hatt det jeg tror er panikkangst to ganger. Det starter med prikking og uvirkelighetsfølelse. Det går så over i kvalme, svimmelhet og redsel. Jeg var sikker på at min tid var over.
Dette har blitt til angst for angsten. Føler det er noe galt hele tiden. Og er redd for å etterlate min flotte familie alene.
Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er så vondt å ha det sånn. Har du snakket med fastlegen om dette? Jeg startet med angst da jeg var 12 år, helseangst da jeg var rundt 20 og nå er jeg 37 å sliter fortsatt.
Jeg hadde hjertebank, nummenheten, svimmel, hodepine, følte meg ikke tilstedet, skjelvinger, vondt i magen, vondt i nakken, leamus i kroppen, kaldsvetting, prikking i armer og ben.
Hei, det er ikke en behagelig situasjon… hvertfall ikke når alt egentlig er bra. Har nevnt det for fastlegen, men fikk beskjed om at man må være sykere for å kunne gå hjelp av helsevesen.
Høres veldig likt ut. jeg føler jeg er i kroppen, men et par cm utafor om det gir mening. Var på legevakten for 3uker siden med ekstrem tomhet/nummenhet…
Nei er ikke kvitt de. Men var sterkere før. Så hadde jeg et opphold på modumbad som hjalp meg veldig. Men strever fortsatt så skal inn på nytt opphold nå på nyåret :)
Hva skal til egentlig for å få hjelp fra helsevesenet? Hvor dårlig må man være før fastlegen tar initiativ til noe? Hvordan blir man sendt videre til dps? Jeg har vært til noen undersøkelser for å sjekke noen av symptomene mine, men det er ikke funnet noe. Så da sitter jeg igjen med angst for hva det er som er galt med meg. Klarer ikke å falle helt til ro med at det er angst/depresjon som gjør at kroppen oppfører seg som den gjør. Og så lenge jeg er så usikker så blir jeg ikke kvitt angsten.
Men jeg er tydeligvis ikke dårlig nok til at fastlegen gjør noe for meg. Jeg kommer meg opp om morgenen selv om det er ekstremt tungt. Jeg kommer jeg gjennom arbeidsdagen selv om kapasiteten er ekstremt lav og alt går sakte. Ungdommene i huset får ikke så god oppfølging som de burde ha fått og de merker nok at jeg er sliten og nedfor. Jeg skjønner at dette ikke er enkelt. Jeg opplever det som tilleggsbelastninger, men det å prøve å opprettholde en slags normalitet er sikkert bra på en måte også. Jeg blir bare så sliten av det. Og det jeg får gjort er ikke godt nok. Symptomene blir ikke bedre, heller verre. Jeg blir ikke kvitt angsten på egenhånd. Jeg kommer meg ikke ut av nedstemtheten.
Det som plager meg mest nå er anspenthet, stiv og støl og klønete og dårlig koordinert i armer og bein. Mest armene. Hatt mye leamus i ene armen siden i går.
Samme her også! Har så vondt at jeg blir liggende! Spesielt i kjeve, skuldre armener og rygg lår! Kjennes ut som det er tannverk i hele kroppen! Hatt det slik i over 1 år nå!! Klarer ikke å slå meg til ro med at det er angst!
Det som ofte skal til for å komme seg til dps er å ikke lenger fungere i hverdagen, sykemelding fra jobb, for sliten til hverdagslige oppgaver, osv. dere må stå på, ikke legg skjul på noe til legen, få de til å skrive en henvisning til dps der de presiserer at hverdagen går dårlig.
Hei.
Jeg er ny her å innlegget ditt traff meg veldig. Jeg er i slutten av 30 årene å har to barn (7 og 4 mnd)
Den siste tiden har jeg vært mye svimmel å følt jeg skal besvimme. Jeg havnet på legevakta men de fant ingenting. Var hos legen dagen etter å hun tok masse prøver å de var fine. Hadde Lite D vitamin, så fikk tabletter for det. Men hver gang jeg blir svimmel blir jeg redd å får panikk. Føler at det må være noe mer enn angst, så føler meg mye redd for at noe alvorlig skal skje. Angst for angsten kanskje.
Har du fått noen å snakke med??
Hei,
Jeg skal bestille time hos kommunens tilbud for rask psykisk helsehjelp.
Fikk en på lillejulaften hvor jeg gikk skikkelig panikk.
Enig, det er ikke lett å legge fra seg.
Har du sjekket din kommune ?
Så bra, håper de tar deg inn med engang 😊
Jeg har hatt det tidligere å fått kjempe bra hjelp av Dps. Men nå som det tydligvis har kommet tilbake vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, føler meg litt lost. Kjenner på vondter overalt å begynner å bli sliten av det.
Hva gjør du i hverdagen som hjelper for å holde det litt på avstand?
Går håpe det😊 huff, håper du kommer tilbake.
I og med at jeg er midt i småbarnsstresset er det litt begrenset, men nå i julen har jeg snekret litt hobby i garasjen en times tid på kvelden. Merker nesten umiddelbar lindring. Tror jeg har vært sliten og hatt fot mye tid til å tenke…
Kjenner meg igjen her. Slitt med kvalme og svimmelhet i ett år, som er veldig invalidiserende. Og siste dagene nå brystsmerter, tungpust og nummenhet/prikking i venstre arm. Vært hos legen som ikke fant noe galt, men jeg er konstant redd for å dø. Jeg har angst for å dø, og er redd for å etterlate barna mine, og samboer. Er sååå sliten av dette. Jeg bruker livet på å være redd for å dø, isteden for å faktisk leve.