Det snakkes mye om vold i nære relasjoner, men altfor sjelden om når det rammer menn. Psykisk vold kan være like ødeleggende som fysisk, og mange blir brutt ned over tid gjennom kontroll, manipulasjon og løgner. For noen stopper det ikke engang når forholdet tar slutt. Det fortsetter i form av svertekampanjer på sosiale medier, der en eks setter seg i offerrollen og sprer usannheter. Det gjør at man ikke bare blir såret i forholdet, men også dratt gjennom en ny runde med usikkerhet og ryktespredning. Ringvirkningene rammer ikke bare den som står i det, men også barn, venner og familie.
Jeg opplever at det finnes altfor lite hjelp når man står midt i dette. Forståelse er fint, men det er ikke alltid nok. Vi trenger fellesskap, støtte og systemer som faktisk fanger oss opp.
Hva skal egentlig til for at vi tør å snakke mer åpent om at også menn kan rammes av psykisk og fysisk vold? Og hvordan kan vi hindre at sosiale medier brukes til å rive folk ned etter et brudd?
Hei, jeg skriver til deg nærmere, bare litt trøtt i dag. Veldig bra at du tar opp opp dette og vil gjerne snakke med deg om det. Vi menn oss må være flinke til å snakke/lytte også om slike ting.
Håper det er greitt at jeg er 55 år og homofil. Har slitt med å blitt psykisk på det verste av både menn og kvinner.
og takk for meldingen 🙏 Veldig fint at du vil snakke om dette. Jeg dømmer ingen ut fra alder, tro eller hvem de liker,for meg handler det om å dele, lytte og støtte hverandre. Selv står jeg midt i min største kamp noensinne, og det er tungt. Samtidig liker jeg å skrive, og jeg prøver mitt beste å bruke det til å hjelpe andre, selv om jeg selv sliter. Så ja, slike samtaler betyr mye. Ta den tiden du trenger, så prater vi når det passer.
Godt spørsmål.. Jeg tror et fellesskap må bygge på trygghet og respekt, der man kan dele uten frykt for stempling. Praktisk kan det være lukkede nettfora eller samlinger med likemannsstøtte, gjerne i kombinasjon med fagfolk. Poenget er å ha et rom hvor vi kan få ut frustrasjon på en ryddig måte og faktisk løfte hverandre i stedet for å rive mer ned. Men igjen. Godt spørsmål.
Forslaget ditt høres på mange måter flott ut, men som det blir belyst her er hvordan å gjøre det i praksis.
Personlig er jeg en svær bamse på 200 cm, og hu jeg var i lag med var knappe 160.. det er noe tabu og skambelagt ved det å bare ta imot, over flere år, uansett fysisk eller psykisk. For meg å snakke om dette i en ikke-anonym setting er helt fjernt.
Kanskje som noen er inne på her, et eget anonymt nettforum ville fungert?
Jeg vet at senter for seksuelt misbrukte menn i Lillestrøm også tar i mot de som er psykisk misbrukte. Men der er det behandlere og ikke likepersoner, og det blir ikke helt det samme.
Jeg tror noe av utfordringen med å lage og opprettholde et slikt fellesskap/nettverk er at mange av de som har mest erfaring og kunnskap har kommet seg videre i livet og ikke er interessert i å bruke mer energi på tematikken.
Ja, akkurat det er utfordringen. Hadde det eksistert en lukket gruppe på et fast sted f.eks. gjennom krisesenteret, der alle som vil delta først har en samtale med en psykolog, så hadde det vært mye enklere å få det trygt og seriøst. Men det er nettopp det praktiske som ofte stopper det opp, og det er synd.
Jeg kan alltids sitte og skrive, men jeg savner mer face-to-face kommunikasjon. Jeg tror det hadde hjulpet meg mye å møte andre i samme situasjon. Du er også et bevis på at menn, uansett størrelse, styrke eller fasade, kan oppleve dette, og det viser at det virkelig kan ramme hvem som helst.
Mulig du har rett, men jeg tenker også at det kan finnes noen som faktisk ønsker å bidra fordi de selv ikke fikk den hjelpen de trengte.
For menn i denne situasjonen er det jo nesten ikke noe rom i det hele tatt, og nettopp derfor kunne det vært viktig at vi som har kjent på det selv, også kan være med å skape et slikt rom for andre.
Det er på mange måter enklere med et tastatur, men man kan ikke føle på respons på samme måte som f2f som du er inne på.
Du har ikke tenkt på å starte opp selv? :)
Det er for ferskt for meg akkurat nå. Jeg står i min livs største kamp og er under behandling og oppfølging, så jeg har ikke kapasitet til å starte med en slik ordning per nå. Og vet ikke helt hvilken retning dette tar. Men absolutt, interessant å tenke på 😊
Og nå ser jeg jo at du faktisk har blitt utsatt for psykisk vold, ikke har blitt beskyldt for å ha utført det. Det blir jo noe helt annet enn det jeg svarte på. Beklager. Klarte ikke slette innlegget mitt.
Så innlegget og du slettet det. Ja, jeg er utsatt for både det ene og det andre. Det er ikke noe jeg får omgjort. Men ryktespredning som setter meg i dårlig lys, er vel det verste nå bortsett fra tomhet og ett uforklarlig savn etter personen.
Har ikke gode råd å komme med. Dessverre :(
Ryktespredning er noe vi isåfall har til felles. Falske, stygge, ødeleggende rykter. Eksmannen hadde stålkontroll over meg fordi han alltid lot det gå utover barna dersom det ble krangel. Og jeg ønsket jo å skjerme dem, så da gikk jeg rundt og svelget kameler dag ut og dag inn, som ble til år ut og år inn. Men heldigvis vil jeg ikke gå så langt som å si det var psykisk vold. Manipulasjon, ja. Men nå.. så utrolig stresset man blir av at andre kan tro man er en voldsutøver.
Er det et nylig brudd du har vært gjennom? Var det hun som dro? Det høres vel kanskje ut som at du - på sikt - vil ha det bedre uten. Hva savner du mest?
Manipulasjon. Og du kommer ikke nærmere psykisk vold da. Og dette er noe du vil oppdage underveis i tiden du er i nå.
Bruddet føles som om det var i går og jeg føler jeg ser henne over alt. Kvelden og natten er den tyngste. Og savne er alt som var bra. For jeg trodde mye av det jeg opplevde var en reaksjon fra tidligere liv hun levde i. Men det viser seg jo å være falskt. Siden jeg er blitt en del av den historien. Og ting blir klarer og klarer. Og dermed vondere og vondere.
Jeg har en fantastisk traume psykolog samt fastlege som følger meg opp ukentlig. Har ikke helt kontroll på hvor mange timer jeg har hatt eller hvor mange timer jeg må ha. Men det er anbefalt å treffe på en psykolog som kjenner til dette vi prater om. Har du psykolog?
Rykte spredning og uthenging på some er ganske grove for min del og henger ikke sammen med hva som har skjedd. Jeg løftet aldri en finger mot henne ei vært truende. Men ifølge henne har jeg vært ett udyr og farlig.
Det er bare trist :(
Det høres forferdelig ut. Og det som spres på some er jo heller ikke så lett å kvitte seg med. Enkelte som utsettes for psykisk vold blir trykket så mye ned at de til slutt begynner å tro på at de er håpløse, verdiløse og aldri kommer til å finne noen som dem. Kanskje det er en sånn mekanisme som har slått inn når du savner den som har utsatt deg for så mye vondt. Det blir jo bare gjetting fra min side. Selv har jeg ikke traumer, det har jeg vel knapt tid til (flåsete sagt, men.. noe sannhet i det), ettersom jeg tar meg av to syke barn helt alene og ikke har noe liv utenom det. Men etter alle beskyldningene som har kommet mot meg har jeg jo begynt å tvile på meg selv. Har jeg utsatt han for noe sånt uten å forstå det selv? Men jo mer jeg leste om det, jo mer sjokkert ble jeg, og jo vondere gjorde det å vite at det nå går folk rundt og tror at jeg har utsatt han for dette. Det var jo han som hele tiden hadde kontroll på alt, mens jeg ble isolert fra venner og sosialt liv. Ikke fordi han nektet meg å gå ut, men fordi han ikke passet på barna hvis jeg dro. Han skjønte fort at jeg ikke ville utsette dem for det, så det var jo en god taktikk. Men han rakket ikke ned på meg eller noe sånt.
Det er godt å høre at du blir tatt vare på av fastlege og psykolog. Bare det at du har tatt steget for å få hjelp er veldig modig.
Traumebånd kaller psykologen det. Og det mye likt med det jeg har lest.
Men at du tviler på deg selv, må du ikke finne på å gjøre. Det gjorde jeg også etterpå og da graver en dypt. Har spurt psykolog om jeg er sånn og sånn. Og
det ble avkreftet rimelig fort. Og det er en trøst.
De som kjenner meg kjenner meg for den personen jeg er og det er så langt fra ryktene som blir fortalt. Og felles bekjente har jeg kvittet meg litt etter litt. Jeg velger å tie og snakker om noen spør. Men kvir meg litt til den dag jeg må stå foran noen å forsvare meg selv.
Jeg håper du får det bedre og at du ikke tviler på deg selv. Du setter barna først og det viser at du er ett godt menneske 💙
Du ikke du kan hindre det andre gjør, men det er nok mulig for menn også å snakke om slike ting. Tenker det er bra du deler det, det er eneste måten vi vet om at slikt foregår og at det er uakseptabelt, like uakseptabelt som npr det motsatte kjønn opplever det samme. Er ihvertfall glad for at du deler, det er ikke bare du, det er flere av oss der ute. Håper bare vi kan dele disse følelsene respektfullt, at vi ikke oppfører oss dårlige til tross for at vi ikke har det bra selv.