Jeg ønsker å starte en ny tråd om et tema som har opptatt meg en del de siste ukene, pga. saken i media nå. Det er ikke den saken jeg vil skrive om, men mer sånn generelt, og jeg ønsker å åpne opp for et sted her hvor folk kan dele slike erfaringer eller tanker som kom opp i forhold til dette.
For meg har det selv vært ting som jeg har levd med lenge, og som jeg var så vant til, og de er egentlig ikke ille i forhold til andre ting folk har opplevd, men det verste nå, er det å liksom ikke føle at jeg kan fortelle det på samme måte som andre forteller om hvordan oppveksten deres er, som om det er noe jeg må skamme meg over eller å skåne andre for. Jeg kjemper da imot den tankegangen, for jeg tenker at jeg fortjener å være hele meg med hele min bagasje like mye som alle andre, men samtidig må jeg jo også jobbe med å ikke la dette styre resten av livet mitt, for jeg tror også at det at man har hatt det dårlig før, ikke betyr at man ikke har lov eller kan ha det bra senere.
Det er da forferdelig å innse hvordan jeg har hatt det og at jeg ikke skulle ha hatt det slik, for jeg vil jo at det skal ha vært sånn, pluss at jo skaper problemer videre når man ikke blir trodd eller folk sier slikt som at det ikke kan ha vært så ille eller noe sånt.
Jeg håper og tror at all mediedekningen nå vil skape mer bevissthet rundt dette, at det finnes, at det ikke er en liten ting når man ikke har det trygt i sitt eget hjem og hva det gjør med en, og at det gjør at flere vil fortelle om det. For det er noe jeg selv har kjent veldig på at de ikke har blitt tatt alvorlig nok av folk generelt i samfunnet, og da tenker jeg ikke på i mitt eget tilfelle, men det jeg har observert selv når jeg har vært bekymret for barn som blir utsatt for vold på ulike måter, og hvordan den bekymringen min har blitt møtt av andre, og hvor vanskelig det har føltes å få gjort noe med det og hjelpe dem som har det slik.
Det viktigste er da hvis man opplever vold av noe slag, er å kunne dele det med noen andre. Det å gå alene med det, er det vondeste, hvis man føler på skam eller føler at det er ens egen skyld - det er aldri din skyld når noen utøver vold mot en. Man har lov til å være sint på noen eller hva det nå er man kjenner på, men man har ikke lov til å skade noen andre for det, eller få dem til å føle at de må være på vakt og passe på slik at vedkommende ikke blir sint. Det å føle at man tilpasse seg og tilrettelegge for en annen slik at den ikke skal bli opprørt og sint, er også en form for psykisk vold, når det går utover muligheten en har til å være seg selv og få vise sine egne følelser og behov, eller følge sine interesser. Alle som prøver å begrense andre, utøver en form for vold, og vi trenger ikke å godta det.
Jo flere vi er som viser at det ikke er riktig at noen skal være redd i sitt eget hjem eller måtte følge alt det én person mener og sier, jo dårligere vilkår vil volden og den måten å oppføre seg, ha i samfunnet.
Vi trenger å føle at vi har lov til å føle det vi føler, og at det er noen som vil høre på oss og tro på oss hvis vi velger å fortelle om det.