Jeg har utøvd vold mot samboeren min. Jeg er kvinne og han er mann. Det er vanskelig å vurdere hvor alvorlig det har vært. Han har ikke fått noen fysiske skader, det har vært mer dasking, kanskje. Jeg er som sagt kvinne, og har ikke sjangs til å slå så hardt at han blir alvorlig skadet. Men like fullt, jeg har slått. Jeg har vært veldig sint på ham, og vi har strevd med dårlig kommunikasjon i forholdet. Han bryr seg ikke om at det har skjedd, men for meg er dette ille. Jeg er en fredselskende person, og for meg er det sånn “man slår ikke, det gjør man bare ikke”. Det har ikke vært mulig å finne ut av ting ved å bare snakke. Det har ikke vært mulig å finne ut av ting når man har slått heller, men da har jeg i hvert fall fått det ut og fått markert at jeg sliter. Samtidig føler jeg meg veldig svak. Det er svakt å slå. Det er som sagt en grense som er tråkket over for meg i forhold til andre mennesker, det at jeg har slått et annet menneske, jeg som er så glad i ro og fred, og som har sånn tro på at man kan finne ut av ting uten å bruke vold. Det er ikke noe jeg kan snakke med, ingen i omgangskretsen jeg stoler såpass på at jeg kan si noe sånt til dem. Dermed kan jeg heller ikke få luftet ut det som har skjedd. Som sagt, samboeren synes ikke det er noen sak. For meg er det en stor sak, og den kommer tilbake igjen og igjen og “setter meg ut”. Jeg kommer ikke til å slå igjen, man vet jo aldri, men det føles ikke som at jeg kommer til å gjøre det. Jeg har på en måte resignert i forhold til det jeg ville oppnå i forholdet, og på en måte akseptert at forholdet blir ikke sånn som jeg ønsker. Dermed er det ikke noen vits i å slå heller. Så jeg tror som sagt ikke det skjer igjen, men det er vanskelig å akseptere at det har skjedd. I hvert fall når man ikke kan snakke om det.
Det høres ut som du er i en vond situasjon nå. På en side skriver du om det du selv kjenner på ved å ha slått til mannen din, og at det er en stor sak for deg, selv om han ikke syns det er noen sak, samtidig som det virker som det er mer i forholdet deres som ikke er godt for deg, men som du ikke har utdypet.
En definisjon av vold som jeg har hørt, er at vold er å begrense en annen person, og hvis mannen din ikke opplevde som vold eller begrensing av seg selv, så er det ikke nødvendigvis slik at det vil bli definert som vold. Men jeg er ingen ekspert.
Noe annet er hvordan du opplever det, at det er så vondt for deg å ha blitt slik og ha gjort det, og at du heller ikke får snakket med mannen din og ordnet opp. Og det er noe med det som jeg opplever som mye verre, enn det du har gjort mot mannen din. Da går du med en skam og følelsen av å ha gjort noe galt, som du er redd for å gjøre igjen, uten å ha muligheten til å ordne opp og bli tilgitt for det, eller hva du egentlig trenger av mannen din.
Jeg anbefaler deg egentlig å snakke med noen om dette. Man har familievernkontor eller lavterskeltilbud i kommunen som du kan sjekke ut.
Det at du skriver at du har resignert i forhold til det du ville oppnå i forholdet, høres også vondt ut. Som om du da setter deg selv, dine ønsker og behov helt til sides.
Jeg tenker at du har det så vondt med dette, at det er viktig for deg å få snakket skikkelig med noen om dette, noen som kan hjelpe deg med å sortere hva som er hva, og som du kan snakke åpnet om hvordan du opplever forholdet mellom deg og mannen din, og hva det gjør med deg slik du blir møtt av han.
Du kan også ringe en av hjelpetelefonene, så får du snakket om dette med noen.
Tusen takk for svar.
Bare hyggelig :) Jeg håper det var litt til hjelp.