Dette er en lang historie, med mange forskjellige inputs og endringer. Jeg skal prøve å holde meg til saken og forkorte der det går.
I lang tid har min samboer i snart 9 år hatt ett godt vennskap med en av mine beste venner. Det har vært sosialt, hyggelig og uten komplikasjoner. Vi har hjulpet hverandre med det meste, uten noen form for drama.
Helt ut av det blå merket jeg for 2 år siden at samboer forandret seg. Jeg ble avvist, ignorert og sengekosen avtok fullstendig. Tankene begynte å snurre, så jeg begynte å ane ugler i mosen. Etter litt “etterforskning” fant jeg jo ut at det stemte. Tonen mellom de var fullt av lovord og bildene var, ehm, kanskje på kanten av hva man forventer av venner. Jeg tok til mot og konfronterte samboer, med veldig dårlig utgang. Jeg ble da beskylt for sjalusi, kontrollering og hva som værre er. Det ble forsikret om at jeg den gangen bare hadde laget dette i eget hode og at jeg måtte lære meg og slappe av. Vennen ble ikke konfrontert, så vennen er på dette tidspunktet uvitende om hva jeg vet og hvordan diskusjonen gikk.
Deres kontakt avtok litt når dette kom på bordet, men jeg fikk ingen beklagelse eller forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Forholdet normaliserte seg og sambier Ett år etter, ny flørt for samboer. Denne gangen med en tidligere bekjent av samboer. Samme historien gjentar seg. Nok en gang ble jeg stemplet som sjalu og kontrollerende. Nok en gang lot jeg denne passere og aksepterte det inntrufne som ett skudd for baugen, la meg ned, lot det gå videre. Forholdet normaliserte seg til en viss grad igjen, men ikke helt som før.
Nå har dette skjedd igjen. Med førstnevnte venn. Jeg avdekket nok en gang at her er det harmoni og røde hjerter over hele panelet.
De foregående gangene har jeg fått en brennende følelse i kroppen, høy puls og ett snev av forbannelse.
Denne gangen, helt annerledes. Jeg fikk en overraskende deilig ro i kroppen. Akkurat som dette bekreftet alt jeg hadde trodd i så lang tid. Det var riktig nok undertrykt og oversett, men det var der. Da gikk jeg rett til vår venn, ikke samboer. Jeg spurte rett ut om alt jeg lurte på. Vennen sa ingenting med ord, men det urolige kroppsspråket og de illrøde kinnene ga jo svar nok. Jeg var klinkende rolig, lot meg ikke fare med og holdt meg saklig. Vennen sier at min samboer har vært veldig opp og ned, av og på eller att og fram i disse to årene, det og at de ikke har hatt seksuell kontakt. Resten av samtalen var det jeg som pratet og vennen som nikket.
Når dette var gjort, så gikk jeg til samboer. Like rolig. Der er da historien den samme som de to foregående gangene, det tilbys ingen forklaringer eller unnskyldninger. Jeg sitter da i villrede.
Jeg ønsker og stole på samboeren min, men nå føler jeg at ikke jeg kan lenger. Dette er nå 3 dager siden, vi er på samme sted. Samboer er mer opptatt av å reparere forholdet med vennen, enn å prate ut med meg. Jeg blir igjen stemplet som den sjalue og kontrollerende.
Det finnes mange ting rundt denne saken jeg helt sikkert ikke har fått med, jeg har heller ingen skriveevner utover det jeg får frem her. Jeg har en voldsom angst for at jeg holdes i mørket fortsatt.