Jeg har tre "beste"venninner.
Hun ene har jeg kjent i 18år ca litt av og på. Vi har våre forskjeller men har liksom alltid vært der. Men de siste årene er det mer og mer om henne. Vi kan møtes og hun spør ikke hvordan det går med meg. Jeg kan begynne å fortelle noe om meg så har hun enten bedre eller verre erfaringer en meg.
Hun er en “bedreviter” på masse, såpass at rundt folk føler jeg at jeg innimellom må forsvare hvorfor vi er venner.
Jeg har også to andre venninner som jeg har introdusert til hverandre. De flyttet vekk fra meg for ca 6månder siden. (Hun ene har jeg kjent i snart 10år hun andre sånn 2år)
Nylig var jeg innlagt og ente opp på døgnavdelingen til dpsen etter en tur på Sandviken fordi jeg ikke ville leve mer.
Hun første veninnen min sa hun er der for meg og håper det går bra. De to andre tror jeg sa noe lignende men husker ikke helt. Dette er en uke siden. Ingen av de har spurt eller snakket noe særlig til meg siden. Hun ene ringte og vi hadde en kort samtale der hun mest sa at hun ikke viste helt hvordan hun skulle forholde seg til meg men hun var glad jeg fikk hjelp.
Og jeg har vært forståelsesfull, det er vanskelig (de vet ikke alle detaljenene eller hvor nære det var de har nok en anelse, men har ikke spurt eller noe) men en uke har gått, jeg kom hjem igjen igår, ikke noen av de har spurt hvordan går det, hva gjør du på. Altså har fått litt snapper av en ang hva de holder på med ellers ingen ting. Det er ikke uvanlig, men litt sårt.
Mens en “ny” veninne, en jeg gikk på barneskolen med, som jeg for en måneds tid siden reconnectet med, hun har spurt ofte hvordan det går (andre venner som vet om situasjonen har også spurte regelmessig, tilbud seg å hjelpe eller gjøre noe, eller bare vist støtte.) I kveld kom hun på døren med en orkide hun ba meg holde ilive sammen med meg selv. Et nydelig kort(pga det hun skrev) og sjokolade. Hun kom inn og pratet med oss. (Jeg var litt med henne i går også, vi snakket hun stilte spørsmål ingen andre har turt og hun tålte å høre svaret)
Og jeg skjønner at folk er forskjellige, og det er mye jeg har tenkt på med de andre venninnene mine, noe jeg har snakket med psykologen min om, for føler ikke de møter mine “behov” som venner men får dårlig samvittighet for det også. Har prøvd å snakke litt med de om det, men blir fort tullet vekk eller beskjed om at sånn er de, eller de skal prøve men ingenting skjer)
Og det har vært vanskelig men gått. Men for første gang på jeg vet ikke hvor lenge følte jeg meg sett! Som om jeg betyr noe. Og det var godt men også vondt.
Så følte for å fortelle det til noen.
Jeg vil fortsatt ikke leve, men føler ikke aktivt for å gjøre noe. Følte tidligere at jeg kan vente en uke to til før jeg prøver igjen, men no er jeg mer usikker å føler jeg må prøve enda mer… Og det er godt å vondt og ja…
Takk for at jeg fikk lufte det med deg 🫶
Håper du får en fin dag/natt/helg/ukedag 🤷♀️😂🥰