Jeg er i slutten av tyveårene og har hatt et par gode venninner som jeg har vokst mer og mer bort fra.
Det har pågått over en lengre periode, et par år, men de siste månedene har det blitt et mer tydelig «brudd».
Jeg vet at jeg har trukket meg unna og det gjør vondt.
Det er nok mange ting jeg har lyst til å si, men det har bygget seg opp så mye usagt opp igjennom årene, så det føles som at det nå er «for sent».
Vi har vært en såkalt «trio», men jeg har alltid følt meg litt utenfor.
Det har blitt forsterket nå og jeg har trukket meg unna, mens de har forblitt nære og gode venner.
Jeg er selvsagt glad på deres vegne, men samtidig såret.
De har begge tatt kontakt fordi de vet jeg går gjennom en vanskelig periode i livet, men selv når vi har møttes en til en, har jeg ikke klart å si hvor lei meg jeg faktisk er og jeg opplever at de ikke «forstår» det helt heller… så jeg har nok gitt opp litt på vennskapet…
Det er vondt og jeg lurer på om jeg har vært for streng eller burde prøvd hardere…
Vet ikke om dette gir særlig mening, men trengte å lufte det og «get out of my head a little».
Dette er noe som skjer med mange i tyveårene, nettopp av den grunn du beskriver. Folk vokser fra hverandre, ofte fordi vennskapene i utgangspunktet er bygget på tilfeldigheter istedenfor felles livsmål. Ikke alle takler dette oppbruddet like bra, og i noen tilfeller kan man få ganske grove beskyldninger rettet mot seg. Du får bare se på det som en naturlig prosess, og tenke at du nå står fritt til å bygge nye vennskap med mennesker som er likere deg selv.
Det høres på meg ut som om du kanskje skulle ha trengt å snakke med noen om hvorfor du har trukket deg unna og sånn. Dette høres veldig vondt ut for deg, særlig med tanke på at det har bygget opp så mye usagt opp igjennom årene, som du skriver, at jeg tenker at du hadde hatt veldig god nytte av å snakke med noen. Og jo før du får gjort det, jo bedre, før det bygger seg opp enda mer.
Det høres jo ut som de fortsatt er der, selv om du ikke føler det helt selv, men at det er du som syns det er vanskelig å åpne deg for dem.
Det kan godt være at de ikke forstår hvordan du har det nå, og at det kan være slik at de heller ikke vil kunne forstå det, men det kan være bra med venner som ikke har det så vondt og som kan bidra med andre ting, som man kan gjøre ting sammen med. Men det kan også gå an å si noe til dem om hvordan man har det, selv om de kanskje ikke vil forstå det helt. Folk har nytte av å lære om hvordan andre kan ha det også.
Det er da viktig, at du har noen du kan snakke med alt det vanskelige om. Får du hjelp?
Vennskap og relasjoner går da litt sånn opp og ned. Det er naturlig. For meg høres dette ikke ut som et brudd, men at du har så mye som foregår inni deg nå at du føler deg litt sånn på avstand til dem.
Jeg tror at det kanskje det beste er å ikke tenke at du skal gjøre for mye med dette nå, prøv å fortsatt være litt med dem og sånn, og få hjelp med det som er vanskelig for deg. Så tror jeg at det vil bli enklere og bedre for deg å være med dem igjen etter hvert.