På 17. mai prøvde jeg å ta mitt eget liv, etter mange år med depresjon som følge at jeg ble mobbet som barn. Etter hendelsen så tok alle vennene mine avstand og har vært skikkelig uhyggelige.
Pratet med de i dag og det resulterte i at vi ikke er venner lenger. De mente at jeg hadde vært en dårlig venn og at det var vasnkelig å være venn med meg. Noe som er forståelig. Jeg sa unnskyld for at jeg hadde vært en dårlig venn, og at jeg ikke har hatt eneergi til å være der for andre, ettersom det føles som at all energien går på å holde meg selv i live og positiv. Det gjør vondt.
Heldigvis har jeg andre venner som jeg har tatt kontakt med som forstår meg bedre og er der for meg. Men jeg skulle uansett ønske at ting ikke endte sånn. Nå er de andre en vennegjeng, uten meg. Skulle ønske jeg var normal.
Får du noe behandling for traumene dine?
Jeg for står deg så godt! Og kjenner meg sånn igjen selv. Energien bare strekker ikke til alltid.
Men jeg prøver å minne meg selv på at kvalitet er bedre en kvantitet.
Heller noen gode venner som tar meg for den jeg er med godt og vondt. En mange som bare er overfladisk.
Men jeg vet det er vondt, jeg skulle også innimellom ønske jeg klarte å være normal, hvordan kan ikke jeg ha en venne gjeng. Jeg føler meg som den ekstra vennen du kan ta med for å møte andre i gjengen men som aldri er en del av gjengen. Kunne jeg ikke bare vært som andre hadde det sikkert løst seg… men er dessverre ikke sånn.
Men jeg heiier på deg! Prøv å tenk kvalitet over kvantitet. Og husk at det aldri er forsent å få nye venner. Plutselig møter du andre, og utvider vennekretsen din. Stå på. Du har minst en fremmed som heiier på deg og har troen på deg!🫶