Jeg blir snart femti år og helt siden jeg var liten har jeg slitt med å føle meg trygg i vennskap. Jeg føler at det er noe med det sosiale som jeg ikke forstår eller får til. Jeg er ikke upopulær nå og jeg føler ofte at jeg møter hyggelige mennesker, men det ender aldri i et vennskap som føles trygt og avslappet. Jeg begynner å overtenke, bli usikker og kanskje også avvisende etterhvert som jeg blir bedre kjent med folk. Jeg føler at jeg ikke møter noen som forstår meg eller føler/tenker som meg. Jeg har aldri hatt en bestevenninne og det føles veldig sårt. Kanskje helt idiotisk å gå rundt å lete etter det hele livet, burde kanskje bare være fornøyd med det jeg har.
Er det noen som kjenner seg igjen i noen av disse tankene?
Ja, jeg kjenner meg veldig i det. Jeg har hatt folk som jeg tenkte på som min “bestevenninne”, men det har gått over. Men på et tidspunkt har jeg sluttet å lete etter det. At jeg har innsett at den lengselen min kanskje har med noe annet å gjøre, om å være noe jeg kanskje ikke er? Jeg vet ikke helt. Men også at jeg nå er veldig takknemlig for alle de gode folkene jeg faktisk har og har hatt i livet mitt.
For meg er det krevende å slippe folk helt innpå meg, og jeg vil aldri kunne være “vanlig” med min bagasje, men det betyr heller ikke at jeg ikke kan fortsette å prøve å åpne meg for folk, eller å ha det fint med folk. Jeg føler jeg fortsatt driver og lærer. Men jeg har nå også opplevd å finne folk som kan forstå meg, eller at vi forstår hverandre, fordi vi har lignende bakgrunner eller ting til felles, men alle har uansett sine egne historier, og ingen andre vil forstå en annen helt fullt. Men man kan dele ting sammen, man kan dele gode øyeblikk, man kan dele tunge stunder, man kan gjøre gøye ting sammen, eller snakke om ting.
Jeg tror kanskje jeg har blitt min egen bestevenn i stedet, hvis det gir mening?
Takk, det var et veldig fint svar. Du har nok rett i at det kan ligge mye i det å være.sin egen beste venn, det jobber jeg med…
Jeg har også mye baggasje som ikke nødvendigvis passer seg å dele over en kaffekopp på pauserommet, og det bidrar jo også til at jeg ikke føler meg som alle andre. Det å finne en balanse der man verken under eller overdeler er vanskelig…
Takk for det :)
Jeg skjønner den problematikken med å under- og overdele, og min erfaring er at man bare må føle seg litt frem, hva du selv føler deg komfortabel med og hvordan folk reagerer på hva du forteller. Jeg har selv vært for mye enten eller tidligere, at jeg enten fortalte ingenting, eller så alt på en gang, og har nå kommet frem til at en mellom ting er tusen ganger bedre. Og at hvis man deler ting opp, at man forteller litt av gangen, så er det gjerne enklere for den andre å ta det i mot. Jeg har også opplevd at når jeg forteller noe, så kan de andre åpne seg og fortelle ting, og det føles også fint.
Jeg jobber i en barnehage, og vi lærte i et foredrag en gang, at det å ha en bestevenn, eller at barna føler at de må ha en bestevenn, kan være like mye negativt som positivt for barna. Det er jo fint å ha en trygg venn, men det som er, det er bare én venn, og hvis de legger all tryggheten sin i den vennen og bare er med den vennen, så ser de ikke det du har sett, at det finnes mange hyggelige folk. Og de blir egentlig mer sånn begrenset og utrygge av det, fordi tryggheten deres da ikke kommer innenfra, men er avhengig av vennen. Slik at vi jobber en del med at de også skal være med andre barn. Ikke at de ikke har lov til å være med hverandre, de vil ha muligheten til det også, men at man introduserer barnet for andre barn også, slik at det får en opplevelse at det kan leke med andre, og ha det trygt og fint med andre også.
Jeg opplever det også selv veldig positivt å dele ting her, fordi man her ikke blir skremt av at folk har opplevd ting.
Jeg merker da at for meg også betyr det utrolig mye nå å ha en terapeut jeg er trygg på tåler det jeg har opplevd og det jeg har å fortelle om. Og det er godt å få fortalt det til henne, for selv om jeg har fortalt ting til andre og jeg ikke angrer på det, så er det godt med noen som har erfaring i hvordan man kan jobbe seg igjennom ting, at det faktisk går, at ting faktisk kan bli bedre, selv om smerten for alltid vil være der. Men det er godt å snakke med noen om de tingene uten at det er jeg som må passe på, men at hun passer på og sjekker med meg at det ikke blir for mye for meg når jeg forteller. Det er utrolig godt <3 Jeg tror at det er noe av det beste jeg har opplevd.
Det er så viktig for oss å kunne få fortelle og dele ting. Og jeg merker at det er det som har gjort og gjør meg mest godt, når jeg greier å fortelle ting i passelige doser, og at den andre greier å ta imot det. Og vi kan ha samtaler om tingene, heller enn at det bare er jeg som forteller (eller bare tar imot når noen annen forteller). Det er de fine samtalene å ha :)