Finnes det virkelig et livsperspektiv hvor det er mulig å se virkeligheten i et positivt lys?
Det finnes ihvertfall et perspektiv der man tar inn over seg at virkeligheten ikke har noen verdiladning, og at begreper som positiv eller negativ bare eksisterer i menneskers bevissthet.
Men siden verdiladning eksisterer i menneskers bevissthet og vi er mennesker så har virkeligheten i praksis verdiladning. Derfor er det lite å hente i det perspektivet at virkeligheten utenfor bevisstheten ikke har noen verdiladning.
For meg hjelper det å ikke forvente alt noen gang skal bare være bra. Men heller det perspektivet av livet består av gode og dårlige ting, for oss alle, og at blir lettere å leve når man greier å se, ta innover seg og glede seg over alt det gode, og kjempe mot vonde/dårlige ting.
Problemet er at det dårlige er dårligere enn det gode er godt. Et perspektiv hvor det gode var på topp hadde vært interessant.
Jeg er ganske god til å tråkke på positive livssyn, sånn til advarsel. Det må til når jeg skal finne frem til noe seriøst.
Her er vi ikke enige. Det er jo nettopp dét perspektivet som åpner opp for at vi selv kan velge hvilken verdiladning vi legger i vår opplevde virkelighet, og gjøre våre livsvalg deretter.
Det går an å forandre på opplevelsen av det gode, til at det føles bedre - og til å få den følelsen av at det er mer godt enn det du opplever at det er nå.
Det er noe som heter 30 sekunders regelen, at det tar 5-30 sekunder for at et godt minne eller en god opplevelse får festet seg. Og så er det noe med å greie å se og oppdage verdien av ting som er ok eller ikke dårlig.
Det er noe med hva man forventer også. Hvis man forventer at alt skal være på topp hele tida eller bare bra, så vil man jo bli skuffet. Og hvis man tenker at ting er dårlig bare de ikke er på topp, så føles jo veldig mye dårlig eller alt dårlig.
Det blir for uspesifikt til å være nyttig. Det er ikke begrepet «verdi» som er viktig, men den virkeligheten som ligger bak det. Slik som fysisk smerte og behov, med den psykiske smerten eller gleden som måtte følge med behovene. Visse smerter og visse behov er reelle helt uavhengig egne valg. «Verdier» kan aldri bli valgfrie, om de er knyttet til noe ikke-valgfritt, og det er slik jeg bruker begrepet «verdi». Verdier er knyttet til reelle opplevelser av smerte, glede og behov. En kan da ikke bare velge et hvilket som helst verdisett, fordi virkeligheten er i praksis verdiladet gjennom menneskers ikke-valgbare opplevde virkelighet.
Første del av setningen er sann og andre kan man bare håpe på. Det kommer helt an på hvilket potensiale som ligger i et menneske for å oppleve gode ting, og hvor mye av det som allerede er realisert.
Interessant om 30-sekund regelen, den må jeg tenke litt på. Jeg vet ikke helt hva den skal brukes til, men den har kanskje potensiale.
Jeg vet ikke om det gir mening for deg, men man velger på en måte hva man fokuserer på, om man fokuserer på ting som er vonde og vanskelige, gjentar og gjentar for seg selv de dårlige tingene man har opplevd og alt man må passe seg for, eller om man fokuserer på alle småtingene her og nå som ikke er noe farlige eller dårlige. Men når man har opplevd traumer, så sitter gjerne oppmerksomheten fast i det vonde og det farlige, man ønsker å fortsette å være på vakt slik at det vonde ikke skal skje igjen. Og da blir det det man bruker tid og krefter på, istedenfor å være åpen for og se de fine tingene. Men med hjelp av mindfulness, kan man trene opp oppmerksomheten til å greie å fokusere på fine ting, og man kan øve seg på å se at det ikke er farlig og at man ikke trenger å være på vakt hele tida.
Hvis du ønsker å lese noe om dette, så vil jeg anbefale deg boka Mindfulness og medfølelse av Salvesen og Wästlund. Det er en treningsmanual, men den gir også gode forklaringer på disse tingene.
Noe av det du sier gir meg mening, og noe ikke. Jeg har vært borti mye av det før, noe du ikke kan vite selvsagt.
For å prøve å formulere det i forhold til det tråden startet med, så blir vel mer spørsmålet om hvor fine tinga er. Jeg sier ikke at det ikke finnes fine ting, jeg spør om det finnes nok fine ting, og fine nok ting til at det er mulig å ha et positivt virkelighets-perspektiv. Jeg ser absolutt fine ting, og jeg tror ikke at det å nistirre på dem vil gjøre dem finere. Jeg er redd jeg heller vil bli lei. For å se såpass fine ting som jeg gjør nå så kan det være nødvendig å stirre de ufine tinga i hvitøyet, vil jeg også si.
Ja, fine ting blir jo fine i perspektiv med de dårlige. At hvis man ser de dårlige tingene som finnes, så kan man også se bedre de fine, hvis det var det du mente?
Jeg tror da at opplevelsen en har av om hvor fine ting er og sånn, også veldig mye har med å gjøre med hvor mange fine ting man gjør for seg selv og hvordan man behandler og tenker om seg selv. F.eks. hvis en skammer seg over seg selv, så er det veldig vanskelig å føle at noe er fint.
Men også det om en vet at en greier å håndtere vanskelige ting, kan også være fint - slik at noe som er dårlig i utgangspunktet kan føles ut som noe bra på en måte, fordi man greide å håndtere det.
Har du lest/hørt noe om kjerneoverbevisninger? Kanskje dette er det du er på jakt etter?
Nei, men når du sier det så er jo sant det også.
Sant at skam er et stort hinder for glede.
Har ikke hørt akkurat begrepet “kjerneoverbevisninger”, men jeg tipper jeg har noen. Hva er det?
Da er det nok mulig vi snakker om helt forskjellige ting.
Jeg ser at mange av dem er negative, men disse er sanne på sett og vis. Det kommer an på situasjonen , og tid og sted. Derfor kan det være farlig å ignorere dem. I hvilken grad det er sunt eller hensiktsmessig å fokusere på dem er nok et annet spørsmål. Det kan passe å henvise igjen til det med å se det ufine i hvitøyet. Det jeg mente var at det å fokusere på mørke, men realistiske ting, kan være eneste vei fremover iblant.
Hvis jeg skrur på min positivitet her, så kan jeg jo tolke disse negative kjerne-oppfatningene som at de alle egentlig handler om «enten/eller», «alltid/aldri» og «bare», selv om det ikke står spesifikt på hver negative oppfatning. Det er en nyttig måte å se det på, vil jeg si, at hvis en tenker «enten/eller», «alltid/aldri» og «bare» om negative oppfatninger så blir det ofte usunt.
Du skjønte poenget, selv jeg selv hadde glemt det litt - at de negative kjerneoverbevisningene er en slik enten eller tenking, at det er sånn “jeg vil aldri bli bra”, “alt er alltid dårlig”, mens de realistiske og gode er slik at det både er gode og dårlige ting. Hvis man tenker at alt alltid vil være dårlig eller farlig, så vil man heller ikke prøve på å forandre på ting.
Jeg vet ikke om du spør om det generelt går an å ha en positiv innstilling til virkeligheten? Noen har jo det? Jeg tror på at det er best å prøve å få en realistisk innstilling - om at en ser at noen ting er dårlige, mens andre er brae, og selv om det er dårlige ting, så greier man å gjøre noe med noen av de tingene. En kan ikke beskytte seg mot alt, eller hvis man går og skal beskytte seg hele tida, så vil en jo bare bruker krefter på det. Og gå glipp av fine ting fordi man er så fokusert på potensielle farer og ting som kan gå dårlig. Det er det traumebehandling tar utgangspunkt i, at man skal prøve å slutte å være sånn på vakt hele tida, fordi det går utover livskvaliteten å være det. Men hvis man har vært på vakt hele livet sitt, så er det vanskelig å forandre på det, og man stoler ikke på folk som ønsker å få en til å bli mindre på vakt.
Spørsmålet er hva du tjener på det perspektivet du har på livet ditt? Alle har sine ulike perspektiv og ulike kjerneoverbevisninger. Og jeg vet ikke om du har skrevet her bare for å argumentere for din måte å se ting på, eller om du virkelig er interessert i å få innspill på dem og kanskje se verden på en annen måte? Jeg får av og til følelsen av at folk med problemer blir så opptatt av å kjempe for deres mørke syn på verden, og på å prøve å få andre til å få samme syn.
Men du velger det selv - synet ditt på verden, og om du vil beholde det eller ikke. Og du har sikkert dine gode grunner for å ha det, men da trenger du vel heller ikke å måtte forsvare det, eller? Det er ikke meningen å angripe deg, for jeg vet heller ikke om du er fastlåst i din tankegang eller om det er slik for deg. Det er bare noe jeg kjente på nå at jeg har lest innlegg fra folk her eller mest på det gamle forumet, hvor man prøver å argumentere for at ting kan blir bedre og for at det finnes gode ting også for dem, men at de bare argumenterer tilbake med at alt er dårlig og de aldri vil få noe godt eller noe. Man må da tørre å gå igjennom noe dårlig, for å få gode ting - man må tørre å ta sjansen. Man kan ikke forvente at man bare skal få gode ting eller at alt bare skal være enkelt, slik er det ikke for noen.
Jeg er enig i at det kan hjelpe å se det mørke i stedet for å late som om det ikke er der, men det handler igjen om å være realistisk og si at det er ting som er dårlig. Du skriver det veldig fint til slutt at du skjønner hva de negative oppfatningene handler om, og at det ofte blir usunt. Det er bare ikke særlig godt å leve hvis man tror at alt er dårlig og det alltid vil være slik.
F.eks. hvis man tenker at mennesker er farlige og bare opptatt av hva som er best for dem selv, så er det jo ikke bra å skrive her heller, eller? At det da bare vil skade en å ha kontakt med folk her? Og hvis man går og venter på at noe forferdelig skal skje, så vil det jo gjøre det til slutt - fordi det skjer dårlige ting. Men hvis man hele tida går og venter på det, så går man glipp av de fine tinga som kunne ha skjedd i mellom tida, man går glipp av det å slappe av og bare ha det fint.
Har du hørt Ingvard Wilhelmsen snakka? Han snakker en del om sånt.
Vel, det er ditt og vårt alle sitt valg - om vi vil gå og være redd og passe på hele tida, eller prøve å bli trygge på at det går bra selv om vi ikke gjør det. Jeg velger det siste, for jeg er veldig sliten av det første og jeg vet at jeg har gått, og går, glipp av så mange fine ting pga. det. Så jeg vil lære meg selv å slappe av og ikke være sånn på vakt. Og å se at det går helt fint, og at jeg ikke trenger å følge de reglene jeg hadde i hodet mitt, de gamle kjerneoverbevisningene mine. Jeg må da fortsatt jobbe i mot dem, for de sitter så dypt, og særlig frykten for hva som kan skje hvis jeg ikke føler disse reglene. Jeg kan bli så satt ut av angst av å prøve å forandre på det, men det sier meg egentlig bare enda mer at jeg trenger å gjøre det. Jeg må finne ut hva jeg er så redd for, og så greie å se at det ikke er slik nå eller jeg ikke trenger å være redd for det og passe meg for det på samme måte som jeg måtte da jeg var et lite barn.
Jeg ønsker deg lykke til videre, uansett hvilken vei du velger. Vi må alle finne den veien som gir mening for oss selv, selv om det kanskje ikke gjør det for andre. Og om du har funnet noe som hjelper deg, så holdt på det :)
Jeg spør om det generelt går an å ha et positivt perspektiv på livet. Jeg tenker at «innstilling» er litt annerledes enn «perspektiv», men jeg kan egentlig ikke forklare hvordan, så kanskje de er de samme.
Jeg synes du virker å ha et balansert syn på ting, og det å lete etter realistisk perspektiv høres bra ut. Fiksjon kan fort få noen bakdeler. Du stiller et godt spørsmål med dette
Jeg spør for å se om det finnes noe mer positivt perspektiv som tjener mitt liv. Og sikkert andre grunner, men jeg tror ikke at jeg er spesielt opptatt av å argumentere for mitt syn akkurat nå. Jeg vet ikke alltid hva jeg driver med. På et personlig plan så har jeg stor respekt for folks perspektiver, og på et politisk plan, om du vil, kan jeg være høyst kritisk, fordi det går utover meg og andre. Så det er litt komplisert selv om jeg ikke er fokusert på å argumentere for mitt perspektiv her. Målet må uansett være å finne det mest positive perspektivet en kan finne for sitt liv.
Dette er forståelig
Det stemmer helt sikkert av og til. Og av og til er det slik at disse menneskene genuint har mørke syn og for å ha noe seriøst utbytte av det som blir sagt, så må de se hva det lyse synet har å stille opp mot det mørke.
Nope
Hei.
Jeg syns du virker veldig reflektert :)
Jeg har tenkt litt over de tinga du har skrevet før her, og jeg lurte på om det du mente eller spurte om handler om å bare se positive ting eller om man trenger å se negative ting også? For jeg er veldig enig med deg i at det er viktig å se de dårlige tingene og sette ord på dem også (du skrev noe sånt, ikke sant?). Det hjelper ikke å drive og skulle se positivt på alt mulig, hvis man har noe som virkelig er et stort problem i livet sitt og som en trenger å gjøre noe med. Eller hvis man har noen som utøver fysisk eller psykisk vold mot en, da trenger en først og fremst å komme seg unna den personen.
For min del har det hjulpet meg veldig å se og bli tryggere på de positive og fine tingene, når jeg har sett og anerkjent de vonde og vanskelige tingene. At når jeg får klarhet i hvem som gjør meg vondt eller hva som er vondt for meg, så er det også lettere å stole på og se dem som gjør meg godt og de tingene som er brae for meg, fordi de ikke er de dårlige. Jeg vet ikke om det gir mening?
Når det gjelder de perspektivene jeg presenterte fra den boka, så har jeg selv kjent på at jeg ikke greier å tro helt på de helt på de sunne og realistiske kjerneoverbevisningene, iallfall ikke alle av dem, men jeg tenkte at jeg trenger kanskje egentlig ikke å ha de jeg ramset opp. At så lenge man greier å finne nyanser, og ikke bestemmer seg for at noe man har opplevd gjelder for alle - at fordi noen er eller har vært slemme mot en, så vil alle være slemme mot en. Så lenge man greier å tenke eller kjenner at det finnes iallfall én person som man tror vil være snill mot en, så tror jeg at det kan man være på vei mot å få mer og mer tro på at det finnes folk som ønsker å være snille mot en og som vil en godt. En trenger å erfare det, men hvis man ikke tørr å teste det ut, så vil en jo aldri greie å erfare det.
For min del hjelper det godt å høre f.eks. gode folk snakke på radioen eller se hvordan folk omgås på gode måter i reality program eller serier hvor man er venner og snille mot hverandre. Det har hjulpet meg og hjelper meg på å tro på det gode i folk. Og å forstå at folk er forskjellige, noen tenker det ene, mens andre tenker noe annet, og det trenger ikke å være farlig at det er slik. Noe som motvirker tanken jeg har hatt og vel fortsatt har, om at det er farlig å være uenig med andre.
Noen tanker handler da om at en tenker dårlig om seg selv, og om skam, og det er egentlig vanskeligere å gjøre noe med, for en kan ødelegge så veldig for en selv på den måten, hvis en tenker at en fortjener å ha det vondt, eller at alle tenker dårlig om en, selv om de kan tenke godt om andre. Det er en følelse som sitter veldig dypt, men en trenger da også andre folk til å motbevise disse tankene. Det er da et dyp det kan være veldig vanskelig å komme ut av, når man først er der nede. Jeg leste i dag en artikkel om at det verste var når skammen gikk utover selvmedfølelsen, og nettopp det som jeg tror reddet meg, var å lære om traumer og dermed få en forståelse for meg selv og hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde på ting, og det å lære om selvmedfølelse - jeg lærte at jeg først og fremst måtte prøve å være god mot seg selv og gjøre gode ting for meg selv. At det var det eneste som ville hjelpe meg. Det hjelper veldig lite hva andre gjør, hvis man tviholder på den tanken om at man ikke fortjener gode ting.
Jeg forandret da syn fra det å føle at jeg hadde skapt en haug med problemer for meg selv og jeg først og fremst måtte løse dem (mange av dem var også uløselige), til å se at jeg måtte og kunne i stedet begynne med å gjøre gode ting for meg selv. Det var en lettelse. Og når det handlet om at jeg selv kunne og skulle gjøre gode ting for meg selv, så hadde det ikke lenger like mye å si hva andre tenkte eller gjorde (og ikke gjorde), for da var det ikke lenger slik at jeg følte at jeg var avhengig av andre for å kunne få noe godt. Og jeg ble også flinkere til ikke å tenke at jeg måtte spørre andre om tillatelse til å få lov til å ha det godt eller gjøre noe godt for meg selv. Jeg sliter da fortsatt med dette, men jeg har kommet veldig langt på vei der. Og merker at det forandrer livet mitt gradvis, steg for steg, ettersom jeg blir bedre og bedre på å kjenne etter hva jeg trenger og hva som vil være godt for meg, og å be om det eller gjøre noe selv for å få det.
Mitt syn på livet, var før det at jeg levde for å gjøre andre glad. Ikke at det alltid gikk - å gjøre andre glad, men da tenkte jeg at jeg gjorde noe feil og måtte finne ut hva jeg gjorde feil. Jeg trodde faktisk at jeg ikke kunne ha det godt før alle andre hadde det godt.
Jeg har syns dette har vært et interessant tema å “snakke” om. Jeg håper du også føler du har fått noe ut av dette :)
Kan bare si “amen” til det meste du sier her.
Ja, som du forklarer, så nytter det ikke å overvinne visse aspekter ved tilværelsen bare ved å fokusere positivt. Å bare fokusere vekk kan være direkte livsfarlig, eller holde en på stedet hvil. Om noen vil slå en i fjeset, så hjelper det ikke nødvendigvis så mye å kikke vekk. Det er i alle fall mulig å lære seg noen unnamanøvre om en ser hva som skjer.