Det er fint å snakke med deg. Jeg har ikke funnet enda at det finnes et positivt virkelighets-perspektiv, men det er jo en sakte prosess, om det er en prosess. Hvem vet hva jeg tar med meg herifra. Det er i alle fall en fin samtale.
Ja, absolutt - man kan ikke like seg ut av alle konflikter, og det viktigste der tror jeg er det å greie å sette gode grenser for seg selv, samtidig det å greie å gjenkjenne relasjoner eller folk som ikke tillater en å sette grenser - dem må man bare komme seg langt unna.
Takk i like måte :) Det er fint å snakke med deg også. Og kanskje noen andre kan ha nytte av denne praten vår? ;)
Jeg vil også minne om at livet er en prosess, vi er stadig i utvikling og forandring. Og noe jeg har lært av de kloke bøkene jeg har, er at det er en veldig god start bare det å ønske noe godt for en selv - om en ønsker seg mer ro, eller ønsker seg å greie å få et mer positivt virkelighetsperspektiv. Hva det nå enn skal være, så er det en god start, og bra for en selv. Selv om en ikke greier det med en gang, eller det kan ta lang tid, så er bare det at man ønsker slike ting for en selv, noe godt og bra for en.
Jeg holder nå selv for tida å tenke mye over selvmedfølelse, hvor viktig det kan være (jeg nevnte vel det i forrige melding?), og relasjoner. Hva er gode relasjoner, hvilke relasjoner er gode for meg, hvilke kan jeg forandre eller jobbe for at blir bedre, og hvilke er skadelige for meg. Jeg har merket hvor helende gode relasjoner kan være, og da også merker jeg hvor skadelige dårlige relasjoner også kan være. Særlig når jeg er i dette stadiet hvor jeg ikke er så god ennå til å sette grenser for meg selv. Og dessuten er det vel viktig å først ta tak i det som er godt, passe på å vedlikeholde det og kanskje gjøre det enda bedre, enn å bruke krefter på det som er vanskelig, særlig når man ennå er litt skjør. En trenger jo også å bygge opp selvtilliten sin og tryggheten på at en greier å takle ting og kan sette gode grenser for en selv.
Det med selvmedfølelse er interessant. De fleste jeg har møtt vil se på selv-medfølelse eller «å synes synd på seg selv», som noe å unngå. Det har aldri hørtes rett ut i mine ører og noen tar til seg det jeg har sagt, at det er bra å synes synd på seg selv. Det har alltid gitt meg mer ro å ha selv-medfølelse enn å be meg selv ta meg sammen.
Min erfaring etter å ha lest om og øvd på det med medfølelse, er å vise forståelse og omsorg med meg selv når jeg har det vondt, og et ønske om å få det bedre, og å ønske gode ting for meg selv. Og for meg så har det hjulpet meg til å istedenfor å grave meg ned, syns synd på meg selv og tro at ingenting vil hjelpe når jeg har det vondt, til å snu det til at jeg prøver å se - hva kan jeg gjøre for meg selv nå. Og jeg har lært ting jeg kan gjøre for meg selv når jeg har det vondt, hvordan jeg kan gjøre ting som får meg fremover og oppover igjen, istedenfor å bare grave meg dypere ned i smerten. Det har også hjulpet meg å se at folk rundt omkring i verden opplever alt mulige ting, og kommer seg videre for det.
Det forstår jeg ikke. Om jeg synes synd på noen andre så betyr det ikke at jeg føler at det er bare dem som lider. Det det betyr er at jeg ser at de sitter fast i håpløse situasjoner.
Dette er i alle fall bra saker, uten at det er så viktig for meg hva det kalles. Det ligger nok mye i graden av ting, slik som vi var inne på, «bare jeg lider», «ingen andre har det så fælt», «det finnes ingenting som kan være bra». Disse absolutt uttrykkene står nok litt i motsetning til å finne løsninger, slik som at jeg «bare må ta meg sammen, fordi det er ikke noe som helst synd på meg», på andre siden.
Nei, det er ikke helt slik.
Jeg vet ikke om det hjelper med å prøve å se for deg hvordan man kan blir behandlet eller behandle andre hvis de opplever noe trist eller dårlig. Man kan syns synd på vedkommende, og liksom da fokusere på det som er dårlig, og egentlig litt sånn ovenfra-ned holdning. Mens medfølelse handler om empatien du føler for det mennesket som har det vondt, samtidig som er ønske om å gjøre noe godt for vedkommende. At vi gir andre omsorg, det er medfølelse.
Jeg vet ikke om det ble noe tydeligere.
Jeg ser at det kan bli ovenfra-ned å synes synd på noen. Jeg vet ikke om «å synes synd på» må romme en slik ovenifra-ned holdning. Jeg har lagt det med håpløshet i begrepet. Å se at jeg og andre står ovenfor håpløshet. Jeg og begreper er ofte en løsaktig sak, så jeg skal ikke påstå noe om begrepet.
Som med mye annet på det eksistensielle planet handler det nok mye om hva man legger i begrepene. Medfølelse er et slikt begrep som kan ha en positiv eller negativ verdiladning, avhengig av hva slags miljø man befinner seg i.
Høres riktig ut
Hvordan er medfølelse noe negativt?
I noen miljøer forstås begepet medfølelse som en aksept eller unnskyldning for å f.eks. handle mot bedre vitende eller på annen måte handle irrasjonelt. Det er etter min erfaring typisk for dem som følger sinnelagsetikken i motsetning til konsekvensetikken. Det ligger innforstått i deres menneskesyn at mennesket er et svakt vesen som alltid vil gi etter for fristelser og karaktersvakheter, og at man derfor må ha medfølelse med alt og alle, uavhengig av skyld og ansvar i objektiv forstand.
Medfølelse har ikke noe med skyldspørsmålet å gjøre. Man kan ha medfølelse med den andres eller sin egen smerte, også med smerten over å ha feilet eller gjort noe galt, men det tar ikke fra en skylden eller ansvar.
Medfølelse er da et vanskelig tema man kan mange tanker og følelser rundt. Og de bruker i traumebehandlingen mye tid på alle disse tankene og følelsene man kan ha angående temaet.
Av alt jeg har lest om medfølelse, og det jeg har selv jobbet med mine blokkeringer for den, har jeg opplevd og tror på at det er en god ting både for at jeg skal få det bedre med meg selv, men også for å kunne være den personen jeg ønsker å være i møtet med andre mennesker.
Den hjelper meg også til å stå i tingene jeg selv har gjort og gjør som ikke er bra, at jeg også pga. medfølelsen jeg har i forhold til meg seg, lettere greier å ta ansvar for ting jeg har gjort og stå i de krevende følelsene det er å ha gjort noe galt. Alternativet har vært (iallfall for meg), å skyve det helt unna, angripe meg selv, angripe andre eller å grave meg ned i skammen.
Til syvende og sist er det egentlig et valg man selv tar - hva en vil tro på er bra eller dårlig, og hvem man ønsker å være. Men man kan også tenke over hvordan man ønsker å bli møtt av andre. Ønsker du å bli møtt med følelse av andre når du har det vondt? Kanskje ikke, men jeg ønsker det, og jeg ønsker å møte andre og meg selv med det. Og jeg ønsker at andre folk skal møte seg selv med medfølelse.
Det er ikke nødvendigvis feil det du skriver her, men poenget mitt er at ute i samfunnet legger folk ulikt innhold i begepene - uavhengig av hva profesjonelle behandlere legger i dem. Jeg vil f.eks ikke kalle meg selv en medfølende person - ut fra måten begrepet brukes i min omgangskrets - men andre vil kanskje si at jeg er en medfølende person.
Jeg tror det er nyttig å tenke på det slik at mennesket alltid gjør det som frister aller mest, gitt anledningen. Det handler ikke om svakhet, det handler om å være dratt mellom forskjellige fristelser. Hva som frister mest vil bli mer komplisert jo mer en forstår av konsekvenser. Sukker eller hele tenner, kondom eller hele kjønnsorganer?