Hva gjør man når man mister mennesker til selvmord, og en til rus som sto deg nær?
Har vært spilleavhengig siden jeg tja var 6 år… danskebåten husker jeg, etter det var det flakslodd og automater på kjøpesenter, når jeg ble 18 gikk det over til nettspill. Klarte og rydde opp alt når jeg var 29 ca
Nå 3 år senere en halv million i inkasso,
flyktet inn i spill igjen. Prøvd og ta livet mitt flere ganger( overdoser/kutte meg) men våkner opp på akuten eller sykehuset.
Prøvde og få hjelp via DPS men fikk bare diagnosen spilleavhengig og depresjon.
Ble sykemeldt i våres, kom meg tilbake i jobb, men er igjen sykemeldt, isolerer meg… føler meg som en idiot, må se sånn ut for min arbeidsgiver iallefall…
Av skyldfølelse/sorg/savn over de som døde, så raserte jeg alt. Regnet ikke med at jeg skulle være i livet til og oppleve konsekvensene.
Kanskje det er en form for rettferdighet i det, en slags straff jeg fortjener.
Nå prøver jeg og finne mot nok til og fullføre det, ser det som den eneste utvei. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, har jo noen innlegg her før, men det hjelper og skrive det et eller annet sted.
At det er en straff at disse tingene skjedde så du raserte den spilleavhengigheten du holdt i sjakk? At du fortjener å dø? Hvis du tenker på Gud, så er jo greia at man blir tilgitt alt.
Finnes det ikke noen andre som kan hjelpe deg med spillavhengigheten din og gjelden? Har du hørt om hva slags tilbud kommunen har?
Når er det noen du har mistet de folkene du nevner først? Har du snakket med noen om det? Du spør jo først, hva man gjør når man opplever noe sånt. Det er veldig vondt å gjøre det, og det beste er å finne noen å dele det med.
Nei, fikk ikke hjelp kun en diagnose, og nå vil jeg helst ikke ha noe med DPS eller lege igjen, de bare gjorde ting mye verre, mistet totalt tiltroen til helsevesenet i form av psykiske ting.
For 2 år siden og nå i mai jada har snakket med noen om det, men det endrer jo ingenting.
Det er virkelig ikke lurt og være åpen og søke om hjelp, det setter deg i en dårlig posisjon når man er sårbar, det offentlige prøver bare og ødelegge det lille som er igjen, om man er åpen med familie osv blir det en belastning for dem, og være åpen i jobb sammenheng er lite smart, det vil ødelegge jobben og man bare utleverer seg selv slik at det kan bli brukt i mot deg.
Det er det jeg har erfart iallefall. Men og dø er ikke så lett valg og ta heller, overdoser og kutte seg har ikke fungert. Det går nok til slutt når alt virkelig blir uutholdelig.
Jeg syns det er rart at de gir en diagnose, men ikke noe hjelp etter det. Jeg skulle tro at en diagnose utløser en eller annen slags form for hjelp?
Det er leit at du ikke har noen gode erfaringer med det å åpne opp om hvordan du har det til noen. Det er ikke slik det skal være.
Jeg tror ikke de prøver å ødelegge det lille som er igjen, men jeg tror på at det er slik du har erfart det.
Det er leit at du ikke har noen rundt det til å støtte deg eller som det føles det er godt å fortelle om og vise til hvordan du har det, når du ikke har det godt.
Det høres ikke fjernt ut, men det høres ut som en tynn logikk i og for seg. Kanskje er du så selvdestruktiv at du prøver å finne grunner til at du fortjener straff, kanskje prøver du å spikre den siste spikeren i kista, eller kanskje er logikken egentlig at du trenger noen som vil gi deg litt ekstra godhet.
Det kan du nok har rett i, men spilleavhengighet er min egen feil, man høster det man sår, og skyldfølelsen rundt spesielt selvmordet er riktig at jeg har. Så jeg fortjener ikke godhet fra noen, selv om man trenger det. Trengte bare og skrive det ut en plass anonymt.
Selv om man må høste konsekvensene av det man gjør, så betyr ikke at avhengighet er ens egen feil. Jeg vil heller trekke frem at man blir dømt som man dømmer andre. Når vi er inne på Bibel-uttrykk. Hvis du ser på andre med avhengighet og tenker at det er deres egen feil, så må nødvendigvis denne dommen falle også på deg selv.
Har du snakket noe med NAV eller noen om gjelden? Det går an å få hjelp selv om alt har gått til inkasso. Det er iallfall bedre å spørre og snakke med noen, enn å bare la alt bli enda verre.
Jeg tror på at det finnes andre løsninger enn å ta livet sitt.
Det var noe du skrev i en annen melding, som jeg tenkte på senere, at du ikke ville være til belastning for familie osv. Men hvordan tror du det er for dem hvis du tar livet ditt? Jeg tror de heller skulle ville vært her for deg her og nå, enn å sitte igjen med den følelsen av at de skulle ønske at de hadde gjort mer for deg, hvis du tok livet ditt.
Det er bra å få ting ut - det er det bare å gjøre mer av :)
Hva slags begrunnelse fikk du forresten på det at de ikke ga deg noe mer hjelp, og bare en diagnose?
Spillavhengighet er noe alvorlig. Det kan være mange grunner for det, og jeg tenker ikke at du fortjener å ha det sånn fordi du denne lidelsen. Det kan på en måte være lett å gjemme seg under den tanken om at det er sin egen feil og at man ikke fortjener å ha det noe bra, for da trenger man heller ikke å gjøre noe med det.
Du har ikke gjort noe dårlig mot andre, du har bare gjort dårlige ting mot deg selv, og jeg tenker ikke at du fortjener noen straff for det, verken fra deg selv eller andre, men at du trenger og fortjener å få hjelp.
Ingen, gikk ukentlig i terapi og sa hver gang at det eskalerte, og mistet kontrollen på økonomi, bokstavelig talt svarte hun aldri på det. Og jeg sa at jeg til slutt faller ut av jobb osv, noen dager hadde jeg feks ikke penger til lunsj… andre dager hadde jeg mye penger… .så det ble kaotisk.
Være avhengig når kriser i livet oppstår eskalerer det veldig. Høres kanskje utrolig ut, og mine forventinger var og få hjelp vis jeg var åpen og søkte om det, men hadde nok forventinger som ikke passet til virkeligheten.
Men skal ikke dra dette ut lenger, takk for svar.
Jeg får bare ikke ryddet opp i det, det er for sent. Både spill, og når noen dør er det også forsent.
Du har ikke prøvd å ta kontakt med noen som hjelper folk med spillavhengighet?
Det er helt vanlig det at avhengigheten eskalerer når det er kriser i livet. Alle som har en avhengighet eller sliter med noe, kan kjenne seg igjen i det, det er jeg helt sikker på.
Prøvde du å si noe til behandleren din om hvordan du opplevde det når du hadde det slik og at du opplevde at hun ikke svarte noe på det?
Hva var dine forventninger til behandlingen og den hjelpen du skulle få? Det var bra at du var åpen og søkte om hjelpe, og det er veldig leit at du ikke fikk hjelp til å komme deg videre, eller til å finne hvem andre som kunne hjelpe deg, som NAV og Spillavhengighet Norge.
Jeg har søkt noe på gjeld, og ser at det finnes ordninger. Det finnes ting å gjøre, annet enn å ta livet sitt. Og jeg ønske at du ville forsøke på det. Hvorfor mener du at det er for sent? Har du kontakten noen av dem som hjelper folk med gjeld og spilleavhengighet?
Har tatt kontakt, flere ganger og har hatt samtaler med flere som er i samme situasjon.
Sa bare at vi må finne en løsning. Samme svar hver gang ialle månedene. Så ja det er vel ikke mye hjelp, hadde jo håpet på gruppe terapi, økonomisk rådgivning eventuelt.
Men jeg kjenner ikke til noe annet i livet enn og være spilleavhengig.
Men er for sliten til og ta kampen lenger, og på en måte er det jo en “lettelse” når alt gikk som det gikk, da har jeg ikke noe og tape. Så håper jeg klarer og slippe dette.
Nei, de ødelegger og negliserer ting, får komme meg bort fra helsevesenet, de gjorde ting virkelig mye verre, uten og forklare alt i detalj, men det er det bedre, uansett utfall.