Etter at jeg mistet noen jeg var veldig glad i til selvmord, noen jeg elsket, føler jeg at jeg er nødt til og skrive noen ord til de som ønsker og ta livet sitt. Først litt om det jeg sitter igjen med, en enorm skyldfølelse, fordi jeg ikke trodde hun skulle gjøre det, og at jeg ikke tok det alvorlig. Nå er hun død, det kunne blitt unngått vis hun ble lyttet til, trodd på.
Aldri vært i psykiatrien før, men har selv slitet en del og prøvd og ta mitt liv noen ganger de siste årene. Nå var jeg nettopp på akkutt psykiatrisk avdeling, på grunn av selvmordsfare. Det føles umulig og bære den byrden av hennes død.
Har oppfølging av DPS i tillegg, grunnen er at jeg ikke vil at mine etterlatte skal ha de følelsene jeg har, at jeg skal gjøre mitt beste i første rekke.
Uansett hvor vanskelig ting er så må man ta et ansvar for eget liv, tenk på de som står igjen etter, tenk hva man går glipp av. For de som sitter med tanker om og ta livet sitt, søk hjelp, vær åpen ærlig med folk rundt, helsevesenet, familie, venner.
For de som er redd for at noen andre kommer til og ta livet sitt, ikke gjør som jeg gjorde, ta det på alvor ring heller 10 ganger for mye, en 1 for lite. Det kan redde liv. Jeg trodde aldri jeg skulle havne i denne situasjonen, det kan skje alle, viktig at man tar ansvar, gjør det man kan for og hjelpe.