Diagnoser er der for at du skal få hjelp. Hvordan gjorde de ting verre, fikk du ikke riktig hjelp?
Det høres da ikke ut som du har fått det noe bedre av å komme deg bort fra helsevesenet? Det er godt mulig at du ikke fikk den hjelpen du trengte og hadde rett på, men det er ikke så lett å vite hvis du ikke forteller om dine opplevelser.
Jeg bare tror ikke at det beste er å komme seg unna og avskrive alle dem som kan og som i mine øyne, iallfall til en viss grad har vært åpne for å hjelpe deg.
Jeg vet selv hvor lett det er å si at de ikke gir en den hjelpen man ønsker og trenger, og at det da er like greit å bare gi opp - men det gjør jo ikke ting noe bedre heller. Man må da fortelle til dem som skal hjelpe en, hva som ikke fungerer. De kan heller ikke lese tankene til noen. Og ting forandrer seg heller ikke på en-to-tre.
Tenker sånn, vis man får inn en pasient.
Han forteller hva han sliter med, hva som øker selvmordstanker, du venter nesten et halvt år med, " vi må finne en løsning "
Offentlige helsevesenet skal bare kartlegge, hva som skjer med en person har lite og si.
Så prøvde mitt beste. Men nå skal jeg koble fra denne siden. Takk for at jeg kunne dele litt av mine tanker.
Fikk ingen hjelp.
Med så lite info som du gir oss her, er det vanskelig å forholde seg til det du skriver.
For om du ikke var det så ligger nok grunnen der, og om du var det så er avhengigheten tydeligvis noe du i utgangspunktet ikke styrer.
Her er det alltid lov til å dele dine tanker, hvis du ønsker det.
Det er så mange grunner til hvorfor folk har problemer og ikke har det bra, at det krever en del leting og prøving og feiling for å finne hva som hjelper akkurat den ene, eller at man kan ha veldig flaks med å møte en behandler eller en annen person som man føler “skjønner en” uten at man trenger å si noe som helst. Hvis det er en som har vært borti det samme, eller som har kjent andre som har slitt med akkurat det samme som deg og som trenger akkurat det samme som deg.
Jeg trodde før selv dette at de skulle skjønne alt. Jeg trodde at det var tydelig utvending hvordan jeg hadde det innvendig, fordi jeg jo selv kjente så sterkt på det, men jeg har nå forstått at selv om jeg selv kjenner på noe, så er det ikke nødvendigvis at det vises for andre. Noen fanger kanskje opp ting lettere enn andre, eller har erfaringen til å sette seg inn i hvordan det er for den andre.
Jeg er selv i systemet nå, og jeg er veldig glad og takknemlig for å endelig få hjelp og bli tatt på alvor, men jeg merker at jeg må si til den som skal hjelpe meg hva jeg ønsker og trenger, eller hvordan jeg opplever ting og hvordan ting er for meg. Det er en del av behandlingen.
Hvis man kutter behandlingen selv eller man ikke sier ifra hva man kjenner på, så kan de jo ikke gjøre noe med det. De er ikke som omsorgspersoner som kommer løpende etter en når man trekker seg unna og går inn i selvdestruktive tanker. Kanskje det burde ha vært slik? Eller helst burde man ha folk rundt seg som bryr seg og sjekker innom en hvordan det går. Det er derfor det er så viktig at man ser og bryr seg om folk rundt en, og sjekker hvordan de faktisk har det. Men også å greie å sette pris på at folk bryr seg, og se at folk prøver å hjelpe, selv om de ikke gjør det man tenker at de burde gjøre eller forventer at de skal gjøre.
Man har også selv et ansvar som voksen. Selv om jeg tenker at det er lov å peke på hva man ikke fikk som barn og hva man skulle ha fått da.
Det tøffe er å ta tak i problemene sine. Og jeg unner egentlig alle å gjøre det, istedenfor å skyve dem over på andre eller å rømme fra dem. For jeg tenker at hvis man tar livet sitt, så er det på en måte det man gjør.