Tja… dette blir interessant å følge med på. Jeg har en følelse av at gutteproblematikk ikke kan løses med politikk på samme måte som likestilling for jenter. Jeg tror ikke at det er mangel på likestilling i noen ytre forstand som plager gutta så mye. Det er det at de motiveres mer av visse ting enn jenter, og ser verden gjennom andre øyne. En av dem er å være en som har stor sjanse for å få den eller de jentene han vil ha i senga, enkelt og greit. Det er dømt til å bli konkurranse om å være den fyren. Det eneste som kan gjøres er vel å skape mer kunnskap om hva som motiverer og knekker gutter.
Aller først må vi få oversikt over hvor mange gutter som faktisk opplever dette som et problem. Hvis det er et mindretall (slik jeg mistenker), kan det like gjerne være at de underliggende årsakene ikke handler om system, men om individ - og at det samme problemet manifesteres ulikt hos kjønnene.
Er det noen andre gode forklaringer på at gutta er mer bakpå? Dette med å finne partnere er et likt problem som manifesteres ulikt hos kjønna ( og hos individer).
Så lenge vi ikke har oversikt over hele bildet, vet vi heller ikke hva årsakene kan være. Vi vet ikke en gang om det egentlig er et stort problem å finne partnere, for det finnes ingen pålitelig statistikk over det - bl.a. fordi innholdet i begreper og konsepter har endret seg over tid.
Uansett bør debatten dreie seg om fakta og ikke om følelser. I så måte sporet den av før den var begynt, og er dermed helt uinteressant.
Høres ut som du mangler gode poenger og derfor stempler debatten som uinteressant. Den er ikke uinteressant i mine øyne, og fakta kan godt dreie seg om følelser, ettersom følelser er faktiske.
Her er fra boka som jeg leser på din anbefaling:
“Emotions are not opinions, they are facts-truths about what people are experiencing”
Så det er ting jeg liker ved boka, innimellom.
Hvilke poenger er det du ikke har fått med deg her?
Det handler fortsatt om subjektive opplevelser. Det anser jeg som et individuelt ansvar. Så kan vi jo selvfølgelig diskutere i hvilken grad de det gjelder har tilgang til verktøyene som trengs for å håndtere egne følelser og opplevelser.
Høres for meg ut som at argumenter tilpasses problemstillingen. Om det er én problemstilling, angående psykisk helse, så er argumentet at det er et individuelt ansvar, om det er en annen så er svaret at det er ansvaret til offentlige støtteapparat.
Det er godt mulig sånn at det er ting som det offentlige støtteapparatet kan hjelpe med, og andre ting det ikke kan hjelpe med. Det er likevel ikke bra å prøve å redusere visse problemstillinger for å tilpasses argumenter som klør bedre i ørene. Som om noen psykiske problemstillinger er subjektive opplevelser, mens andre er hva? Objektive opplevelser?
De gode poengene
Dette blir bare tåkeprat. Hvilke problemstillinger snakker du om her?
Problemstillingen i tråden angår det å finne partner/partnere i livet, og mer spesifikt hvordan det manifesterer seg for menn og muligens fører til at gutta faller bakpå.
Hvis effektene av dette, altså effektene av psykiske problemer angående partnervalg, er et individuelt ansvar fordi de er subjektive opplevelser, hvilke psykiske problemstillinger er da noe annet enn et individuelt ansvar? De objektive opplevelsene?
Jeg ser på saken ut fra et plikt- og rettighetsperspektiv.
Det er ikke en rettighet å finne en partner og/eller å få barn. Ønsker man det, må man selv gjøre det som er nødvendig i hvert enkelt tilfelle.
Det er en plikt å kunne regulere egne tanker og følelser, uavhengig av hva slags tematikk tankene og følelsene handler om.
Men dersom man av legitime grunner mangler verktøyene for å regulere egne tanker og følelser generelt, kan det utløse rett til nødvendig helsehjelp fra det offentlige. Da legges det objektive kriterier til grunn, som f.eks. graden av funksjonssvikt på forskjellige livsområder.
Man kan f.eks. ikke få sykemelding pga. kjærlighetssorg, men takler man kjærlighetssorgen så dårlig at det går over i en depresjon, kan det være sykemeldingsgrunn. Medvirkningsplikten gjelder imidlertid for alle sykdommer og lidelser man får hjelp for - altså må man selv bidra med det man kan for å prøve å bli frisk.
Og det byr på samme problem angående å skreddersy argumenter til det som kler en best. Hva vi skal ha plikt og rettigheter til blir en subjektiv vurdering. Du mener vi har plikt til å kunne regulere egne tanker og følelser, og jeg synes det er en helt skrullete idé. Vi er nødt til å styre våre handlinger, men å si at vi har en plikt til å kunne styre følelser og tanker er noe helt annet.
At vi ikke har rett til barn og partnere er jeg med på, for det sier seg selv at en ikke kan tvinge noen til å bli noens partner uten å krenke helt grunnleggende rettigheter andre veien. For noen ville det også være meningsløst, ettersom det ikke interesser alle å ha noen som ikke vil ha dem. Jeg er med på at det ikke er en rettighet, men det sier ingenting om hvor lite frivillige følelsene er rundt dette med partnervalg, eller hva slags ringvirkninger de har. Det er det jeg er opptatt av her.
Dette kan aldri bli objektivt, for det er ingen som kjenner kropp eller sjel godt nok til å kunne gi en objektiv vurdering av «funksjonssvikt». Det blir en subjektiv vurdering og jeg grøsser av tankegangen du presenterer.
Jeg snakker ikke om plikter og rettigheter på et filosofisk nivå. Det blir en helt annen diskusjon.
Du kan grøsse så mye du vil, men dette er faktisk slik helsevesenet vårt fungerer. Det er ikke mine personlige meninger jeg legger frem her.
At vi har plikt til å kunne kontrollere tanker og følelser er ikke på et filosofisk nivå? Det forstår jeg ikke.
Det filosofiske nivået er viktig for å finne ut av ting som muligens ikke funker bra nok som det er i verden, eller i det minste å skape større bevissthet blant folk. Slik som i denne debatten, at selv om en ikke kan gi folk rett på partnere, så kan bedre bevissthet rundt problemstillingen endre folks syn på ting. Det er uinteressant å bare forholde seg til hvordan ting er akkurat nå, for akkurat nå er ikke dette en god nok verden.
Det var ikke det jeg skrev.
Men hvis vi først skal diskutere det fra den vinklingen, hvordan vil du skape et fungerende samfunn hvis det ikke kreves av voksne mennesker at de er i stand til å regulere egne tanker og følelser?
Du sa altså dette, og mener at det jeg sier er på et filosofisk nivå, men ikke det du sier?
Voksne mennesker må regulere oppførsel, de må ikke regulere tanker og følelser. Det er oppførselen andre eventuelt tar skade av. Hvilken evne vi har til- eller om vi trenger å regulere følelser og tanker er noe annet. Det er i alle fall ingen plikt, slik jeg ser det, å kunne regulere dem og ingen kan uansett sjekke hva en regulerer på innsiden.
Jeg tolker din respons til å handle om det filosofiske nivået, ja. Ellers må du presisere hva du egentlig mener.
Jeg legger til grunn at det er nødvendig å kunne regulere tanker og følelser for å regulerere oppførselen. Men slik du forklarer det her kan det også sies. Likevel forandrer det ikke på fakta ift. medvirkningsplikten, hva som utløser rett til nødvendig helsehjelp, og hva som erfaringsmessig fungerer for de aller fleste når det gjelder å forholde seg til realitetene. Terapeuter og behandlere kan ikke hjelpe pasienter som ikke er villig til å jobbe med sine egne holdninger.
Sikkert, men så er det heller ikke det som er viktig med denne samtalen. Det viktige er hvorfor gutter er som dem er og blir som dem blir, uansett hva som er medvirkningsplikt eller hva som utløser rett til nødvendig helsehjelp.
Hva som fungerer for de aller fleste tar jeg hverken ditt eller andres ord på. Det er litt for enkelt å snakke om hva som fungerer for de fleste.
Det er heller ikke slik at folk som de ikke klarer å hjelpe nødvendigvis er uvillige til å jobbe med egne holdninger. Det er faktisk bare slik at noen mennesker står ovenfor håpløse problemstillinger. I alle fall foreløpig håpløse, for ingen kjenner fremtiden.
Nå tåkelegger du igjen. Hva er de håpløse problemstillingene gutter står ovenfor, som ikke forsvinner av seg selv når de blir voksne menn?