Det er fint skrevet det om at det heller er de andre som ikke makter å gi en det man ønsker eller trenger. Det er noe jeg tenkte over selv i går, at jeg nå istedenfor å føle at det er jeg det er noe galt med fordi jeg ønsker og trenger ting av folk som de ikke gir eller vil gi til meg, så er det fordi de ikke klarer å gi det eller har lært seg hvordan man gjør det.
Jeg tror at grunnen til at iallfall jeg har følt det slik som om det var meg det var noe feil med, er at hvis foreldrene ikke gir en det man trenger, så er det lettere for et barn å tenke at det er noe galt med en og ta på seg skylden, enn å tenke at foreldrene ikke gir en det de skulle ha gitt en eller noe sånt, for det siste er så veldig vondt. Man får jo ikke noen andre foreldre heller. Jeg har senere på en måte valgt folk som har oppført seg på lignende måter mot meg, som på en måte bekreftet hvordan jeg har blitt behandlet og sett på før, fordi det var jo det som var kjent for meg og derfor virket trygt. Det har vært vanskelig med folk som har føltes gode å være med og som oppførte seg på en annen måte, som om jeg fortjente å få omsorg og sånn. Det har vært vanskelig for meg å stole på. Jeg har da også opplevd det som om jeg ville finne mening med hvordan folk har vært mot meg, når de ikke har behandlet meg bra, hvorfor de ikke har gjort det, og derfor utsatte meg for det gang på gang.
For meg oppleves det som en stor forskjell imellom det å “forvente at noen skal sette en øverst i verden og ofre egen velvære for en” og det å forvente å få det samme tilbake som en gir. For det første tolker jeg som at man bare skal få, mens det andre er å gi og få, sånn mer sånn balanse i det. Noe som er vel en god ting i en relasjon, at det er en slags balanse imellom hvor mye man gir og får. Og så får den enkelte velge om de noen ganger har overskudd og lyst til å gi mer enn de får tilbake av noen.
Jeg tenker ikke at det er egoistisk å ønske ting tilbake når man gir ting til noen. Det kan heller bare være bra for et forhold at man også setter noen krav og forventninger til den andre, og ikke bare gir uten man skal forvente noe tilbake. Vi alle trenger og ønsker jo ting fra andre. Og det er mange folk her i verden man egentlig kunne ha vært med og gitt av oss selv til, og vi trenger også å finne de folkene som gir oss ting vi trenger og ønsker, og ikke bare folk vi kan gi ting til. Det er helt naturlig, tenker jeg, og bare en bra ting hvis vi omgir oss med folk som gir oss noe godt.
Det jeg da vil legge til, er at man kan være i et negativt spor og en negativ tankegang eller at man kan forvente at ting er på samme måten som man har opplevd tidligere, slik at man ikke legger merke til det som faktisk er positivt fordi man fokuserer på det man ikke får eller tenker man burde få. Eller man tror at det er annerledes enn det er, og prøver ikke en gang å finne ut om man kan få det man trenger eller ønsker.
Jeg gikk tur med ei venninne i går som jeg ikke hadde møtt på lenge, og etterpå tenkte jeg på at jeg kunne tenke om opplevelsen med turen på to måter. At jeg kunne kjenne på hvor fint det hadde vært å gå tur med henne, hvor godt det hadde gjort og glede meg over at jeg hadde fått gjøre det igjen, eller jeg kunne drive og “klage” over at jeg ikke fikk møtt henne ofte nok og at det var så lenge siden sist og alt det. Fordi jeg kjente at jeg egentlig savner å være med folk og at jeg skulle gjerne fått være det mer. Men det jeg innså, var at hvis jeg fokuserte på det siste, alt negative jeg kunne finne i forhold til det, så ville det jo helt ødelegge opplevelsen av det å ha vært med henne og gått tur med henne. Og at jeg da ville sagt til meg selv at selv om det hadde vært fint, så var det ikke bra nok, fordi jeg ikke fikk sett henne ofte nok og så kunne jeg bestemt meg for å kutte kontakten med henne. Jeg tror jeg har gjort dette med folk tidligere.
Poenget mitt er at man kan se på gode ting på to ulike måter, at man kan glede seg over det, og bare kjenne på den gode følelsen det å tenke på det og ha opplevd det gir, eller man kan si at det hjelper jo ikke likevel, det er ikke godt nok, det forandrer ikke på andre ting og alt sånt negativt.
For meg er da alle de små gode øyeblikkene, og at jeg merker dem og greier å nyte dem, det som gjør livet verdt å leve. Og jeg merker også at jeg da greier å fjerne meg mer og mer fra alle de negative tankene og det å være på vakt hele tiden.