Jeg har flere barn, barnebarn, mann , hunder, ett hjem og dårlig råd
Hver dag føler jeg meg tilsidesatt, ignorert og ikke elsket og anerkjent
Er dette bare min feil?
Daglig ønsker jeg at noe skjer med meg, så avsluttes det - så slipper jeg å være en byrde.
En byrde jeg har følt jeg har vært siden jeg var liten.
Som godt voksen er fortsatt den følelsen der.
Daglig gråter jeg i dusjen eller når mannen har lagt seg
Ute blandt folk er jeg humoristen, støtten og den blide. Jeg føler ansvar for at andre rundt meg har det bra
Hullet blir bare dypere og føler jeg står som ett stearinlys i vind… Alene
Jeg tror ikke det fører til så mye å søke etter hvem sin feil det er. Det er som det er. Jeg tror ikke det hjelper å søke bekreftelse som skal på en eller annen måte overbevise følelsene heller. Derfor er det fortsatt den samme følelsen. Jeg skjønner at hullet blir dypere
Jeg tror det da ville kunne hjelpe deg å skjønne hvor disse følelsene du har kommer fra. For meg hjalp det å lære om komplekse traumer og hva det gjør med en. Kanskje det vil hjelpe deg også? Jeg vet hvor vondt det er å føle seg som en byrde, og dette med å dekke over hvordan man føler seg inni seg.
Du vil ikke prøve å vise til mannen din litt av hvordan du føler deg? Du trenger også støtte og varme fra andre. Du trenger omsorg.
Jeg har innsett at jeg så på meg selv som en byrde, fordi det ikke var noen da jeg var liten som tok seg av meg slik jeg trengte, at når jeg hadde et behov, så ble jeg behandlet på en måte som gjorde at det fikk meg til å føle at det var feil at jeg hadde det behovet. Og jeg fant måter å takle det når jeg var lei meg på, da jeg ikke fikk trøst. Men man trenger andre mennesker, man trenger omsorg og trøst, man trenger at noen ser en og tar seg av en. Og det er det jeg tenker at du trenger nå.
Du er nok inne på noe der. Jeg har både fortalt og vist min mann Hvordan jeg har det. Tatt han med på samlivsterapi og fra mitt ståsted har nok det bare ført til større distanse…
Det er nok mye jeg må ta tak i , og finne ut av. Dessverre er ikke min energi nok til å klare det.
Det er leit å høre at det ikke har hjulpet noe å prøve å snakke med mannen din om dette eller med samlivsterapien. Da er kanskje heller ikke han den du kan søke hos for å få det du trenger?
Min erfaring er at man kan gi seg selv mye omsorg, men at man gjerne må øve seg på det, hvis man er vant til det. For meg gjaldt det også først det at jeg trengte å få vite at jeg hadde lov til det, men det har hjulpet meg mye. Også på den måten at det også gradvis hjelper meg til å be andre gi meg ting jeg trenger, eller til å luke ut de folkene som stjeler energi og tar for mye av meg. Det er en bra til å lære å sette grenser for seg selv, kjenne hva som er godt eller ikke bra for en og å gjøre gode ting for en selv. Det tar da tid, men det fine, syns jeg iallfall, er at det er fint å starte med småting. Hvis du får lyst til et eller annet, så gjør det. Og det å nyte en kopp te, eller bare kjenne noe godt er fint.
Gråte gjør jeg … Jeg kan reise bort i flere dager, uten spørsmål om hva jeg har gjort, hvor jeg har vært eller hvordan det går så det er nok ikke hjemne jeg finner omsorgen jeg behøver.
Takk for at du tar deg tid til å dele dine refleksjoner ❤️
Jeg er på ingen måte enig i at det er ondskap bare fordi mennesker bryter bud, det er nok bare en del av svaret. I det minste må det innbefatte at mange lider pga bud som andre bryter. Eller at man pga sitt begrensede menneskesinn ikke vet å forstå alle bud rett. Da blir det uansett sånn at mange lider pga ting de selv ikke råder over.
Jeg synes på andre siden det er rart å argumentere om verdens ondskap fra folk som ellers møter meg med svar som at det bare handler om perspektiv, at det finnes ikke godt og ondt objektivt sett, at en kan kontrollere følelsene, osv… Dette er gjerne svar jeg får når jeg snakker om hvor ond verden er. Men altså når det er snakk om Gud så er plutselig verdens ondskap sentral.