Depresjonen som snakker, eller bryr faktisk ingen seg?

Depresjon
21

Ja?
Er det ikke nettopp slike verdier samfunnet vårt ER bygget opp på?

Så “raseri bak lukkede dører” her en dag. En dokumentar om menn som banker opp (og i noen tilfeller gjør verre ting) partnerene sine.

De kunne jo fortelle hvordan det virket på dem å ikke bli sett og hørt.
Aldri sett. Aldri hørt. Ingen er interessert i deg som person. Du får aldri en stemme.
Jeg kunne kjenne meg igjen i denne ene mannen som fortalte om dette. Hvor rasende han etterhvert ble av å ikke være viktig. Ha en stemme. Bli respektert. At noen bare så ham, og brydde seg.

Er det ikke da litt av mitt ansvar? Å høre, se og forstå? Å gi tid til dem jeg tenker trenger det. Iallefall prøve? På et tidligst mulig stadium av livet til denne personen?
Bidrar ikke jeg da til at noen faller utenfor? Til at noen blir alvorlig skadet? Fysisk eller psykisk? Dersom jeg velger å ikke bry meg?

Personlig mener jo jeg det. Men det hender jo at jeg ikke klarer å leve/lever etter dette. Til tross for at jeg mener det er veldig viktig.

22

Kjenner igjen det med å ha sterke følelser.
Ser at jeg, tilogmed nå, kan ha sterkere følelser enn “normale” folk. Men iallefall skjønner jeg barn sine sterke følelser da, siden jeg har det sånn selv. Og når du gråt var det jo en god grunn for deg. Selv om det ikke var det for foleldrene dine.

Det er forbausende hvor mange mennesker som bryr seg om hverandre, men som ikke evner å være tilstede for hverandre. Lest Sissel Grans “det er slutt” og mange av historiene der viser at den “kalde” parten faktisk brydde seg. Han eller hun evnet bare aldri å vise det. Ofte på bakgrunn av oppveksten sin der følelser, evt visse følelser, ikke var lov. Det har ingen peiling på hvordan uttrykke dem, følelsene.

23

Samfunnet består jo av oss alle, så det går ikke an å skylde på samfunnet eller å mente at de burde bry seg, og så ikke skulle gjøre noe eller ikke bry seg noe om andre selv. Eller å si at vi ikke har noe ansvar for andre, men at samfunnet må ta seg av dem.

Jeg syns Gollum har gode poeng.

24

Problemet med å skrive det, at det er de andre som ikke makter å gi deg det du ønsker/trenger er jo at det fremdeles er veldig smertefullt (synes iallefall jeg) når det er sånn. At du ikke får det du trenger/ønsker. For å oppleve det selv er jo noe helt annet enn å foreslå/påpeke det til andre.

Og når du føler/prøver å gi til andre det du tenker de trenger. Som du skulle ønske ble gjengjeld.
Snøggbåt for eksempel, og også du tenker jeg, gir jo gjerne det til andre som de trenger selv. Og da er det smertefullt å ikke få dette tilbake.

Og så ville det kanskje ikke føles så vondt dersom en hadde fått massevis av dette når en vokste opp. Det en trengte. Å få masse bekreftelse gjennom foreldrene sine på at du var/er en viktig person og er verdt å lytte til, bli trøstet, delt gleder og nederlag med osv. At de virkelig brydde seg om deg. At de virkelig viste det.
Noe det kan virke som om du heller ikke fikk. Det du hadde trengt i barndommen altså, fra foreldrene dine.

Og ja, det er jo letter som barn og tenke at det er deg det er noe feil med. Istedenfor at foreldrene dine ikke makter/maktet å gi deg det du hadde trengt/trenger.

Foreldrene dine lærer deg jo hva du er verdt. Du blir til/speilet i deres bilde av deg.
Eller kanskje egentlig deres bilde av seg selv. Kanskje mer det du blir speilet i…

Du skriver “har vært” da tenker jeg at du har klart å snu det? At du klare å være sammen med folk som føles gode for deg nå?

Ja, det bør være gjensidig. At begge både gir og tar liksom.

Veldig bra refleksjon rundt den turen.
At du kan tenke på den på to måter. Og egentlug livet ditt generelt. Den første måten å tenke på etterlater deg jo med betydelig bedre følelser enn den andre.
Og det merkelige (eller kanskje ikke så merkelig) er jo at det en fokuserer på gir en flere opplevelser innen dette.
Fokuserer en negativt opplever en mer av dette. Fokuserer en positiv opplever en mer av dette.

25

Dere feiltolker poenget mitt som vanlig. I vårt samfunn må man være eksplisitt på hva man ønsker og trenger. Det er ikke rimelig å forvente at andre skal være tankelesere.

26

Du har rett, smerten er jo der uansett, for å ikke å ha fått det man ønsker og trenger, men man kan møte det og så på ulike måter. Bruke mange krefter på å få bort smerten, enten ved å jage bort følelsene eller unngå dem, eller ved at man hele tida går og ønsker og håper på å få det man ikke har fått tidligere, likevel. Eller man kan forholde seg til at det er slik, anerkjenne at det er slik man føler det og at man er lei seg for det, og at man har de ønskene, og se hva en selv kan gjøre i forhold til det. Eller hva en kan gi seg selv.

Jeg har lest at man lærer å møte seg selv slik særlig foreldrene møtte en som barn. At når foreldrene gir en omsorg og oppmerksomhet, trøster og er det for en, så lærer en også å møte en selv på den måten. Og jeg tror det da også er enklere for andre å være med en, fordi man ikke har disse veldige ønske og lengslene etter noe som egentlig foreldrene skulle gi en, men også at man ikke har lært å gi gode ting til en selv. Og det siste går an å lære seg. Det er ikke slik at fordi andre ikke har gitt det til en, så kan en ikke gi det til en selv. Jeg tenkte at jeg måtte ha tillatelse av noen til å gjøre gode ting for meg selv, men det er ikke slik. Jeg kan selv gi og unne meg det. Og det er det jeg mer og mer har gjort.

Jeg skjønte heller ikke før hvor mye en kan gi seg selv. Man trenger også ting fra andre, men min opplevelse er at det både er enklere å be om det, for andre å gi og sette pris på det man får fra andre, når man selv også gir en selv ting og behandler en godt. For når man har dette store tomrommet inni seg, den voldsomme lengselen, så blir det så overveldende både å be om det, men også for den som skal prøve å tilfredsstille den. Og det føles aldri ut som aldri blir nok, også fordi man trenger at man gjør seg selv godt.

De foreldrene som greier å støtte, trøste og hjelpe barnet på en måte slik at det selv kan greie å trøste og støtte seg selv, samtidig som det greier å be om hjelp og ta til seg den hjelpen når de merker at de ikke greier å stå i ting alene, det er dem som har gitt barna sine det beste utgangspunktet for resten av livet. Så det handler ikke bare om å ha hatt foreldre som har vært der for den, men også om det å få oppleve og kjenne at man greier ting selv også, eller kan spørre folk om hjelp når man ikke gjør det.

Det er iallfall mine tanker.

27

Det hjelper å være det, men det er ikke alltid man greier det, fordi man ikke vet hva man ønsker eller trenger det, eller har lært hvordan man skal gjøre det. Og det er der man trenger at det faktisk finnes folk som greier å se det uten at man greier å gjøre det, eller som kan hjelpe en til å komme litt på vei med å finne ut av det og/eller få satt ord på det.

28

Det er riktig, men i vårt samfunnssystem er det profesjonelle som skal gjøre slike spesialiserte oppgaver - ikke vanlige folk.

29

Det er vel der jeg er uenig med deg. Man kan ikke drive og skulle skyve alt over på de profesjonelle. Man kan ikke si - jeg gidder ikke å bry meg om andre, ta noe ansvar for andre eller ikke gjøre noe for andre, og så ha noen profesjonelle til å rydde opp.

Det er så viktig med andre folk. Vi er så viktige for hverandre, og det er så mye vi som enkelt mennesker skal gjøre for hverandre. Bare observer folk som er gode mot hverandre og gi hverandre omsorg. Hvor mye betyr vel ikke det? Og hvor mye glede kan jo ikke et smil eller en god klem fra en nær venn som vet at du har hatt det vondt, faktisk bety?

Det virker som et veldig kaldt samfunn, det samfunnet du lever i, eller tenker at vi alle lever i.

Folk bryr seg om hverandre, folk vil hverandre vel, folk vil vise omsorg til hverandre, og jeg tror ofte problemet er at man ikke vet hvordan, og at man derfor ikke gjør noe. Eller man er redd for å gjøre noe feil, eller være til bry for hverandre. Og det mener jeg er helt feil. Fordi vi blir jo glade av å kunne være der for andre, for å få omsorg fra andre, for å kunne glede andre. Men vi både trenger å kunne gi og vi trenger å kunne få.

Og vi har selv et ansvar for oss selv, og gi oss selv omsorg og støtte. Jeg er helt imot den tankegangen om at “jeg gidder ikke å gi meg selv noe godt” fordi det er andres jobb å gjøre det. Det provoserer meg egentlig, selv om jeg kan skjønne hvor den kommer fra.

Man får det ikke noe bedre av å gjøre seg selv eller andre vondt.

30

Det har jeg heller ikke sagt. Men vanlige folk skal ikke ta på seg de profesjonelles jobb.

Det er mange måter å bry seg på - og hver og en har rett til å gjøre sine egne vurderinger av hva som er hensiktsmessig i situasjonen.

Men nå har vi uansett beveget oss langt bort fra tema.