Hvordan kan man komme ut av spiseforstyrrelses tanker? Nå er jeg normal velt og tror jeg spiser nokså greit. Men jeg tenker på mat, kropp og vekt 24/7. Får ikke bort tankene. Dagen handler om å forbrenne mest mulig kalorier. Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt dette…
Ta kontakt med ROS, det er et gratis tilbud som kan hjelpe deg med spise forstyrrelser.
Jeg er i samme båt, “normal vekt” men konstant tenker jeg på mat selv mens jeg spiser et måltid tenker jeg pp mitt neste måltid og hva det bør og ikke bør være.
Tror distraksjoner og hobbyer er det som hjelper så ikke hele dagen blir om mat
Det er en forferdelig skjebne. Mitt problem er også at jeg føler at jeg må være i så mye aktivitet som mulig. Da kan jeg heller ikke alltid gjøre de hobbyene jeg ønsker. Hvis jeg vil tegne sitter man jo i ro… noe som gir dårlig samvittighet…
Jeg skulle ønske jeg bare kunne få opplevd en dag helt uten spiseforstyrrelse og sett hvordan det var.
Noen ganger har jeg også det problemet at jeg blir helt snopesyk og klarer ikke å stoppe. Det er liksom helt motsatt av det vanlige.
Jeg kan være redd for en banan og plutselig dytter jeg i meg masse snop. For så og ødelegge en hel uke der jeg føler at det må kompenseres for…
Tenker du på mat/kropp og vekt 24/7?
Jaaaaa hele. Tiden. Jeg er litt lik. Jeg sier nei til smør på brødskiva pga kaloriene men overspiser på kjeks dagen etterpå…og ikke snakk om smågodt… det er så farlig jeg spiser det til jeg blir kvalm og nyter det ikke som vanlige folk :(
Jeg prøver også å akseptere at min “sunne kropp” ikke er undervektig og at den er en normal vekt med fett på seg og ikke bare bein. Noe som er vanskelig å akseptere. Men tankene er der fortsatt som om jeg fortsatt er i min syke kropp
Jeg skjønner det med hobbyer også :< det er så mye annet jeg kan bruke energien min på som faktisk gir noe til min personlighet . Kroppen min er de minst interessante ved meg så det er så dumt at vi bruker så mye energi på dette…
ting tar tid. spiseforstyrrelsen kommer ikke til å forsvinne over natten. men det å vær på en høyere vekt og spise ordentlig gjør det mye lettere for deg å stå imot tankene. jeg vet det kan føles håpløst og at det aldri komme til å endre seg, men du må jobbe aktivt mot tankene hver dag og prøva å gi slipp på spiseforstyrrelsen. jeg vet det er vanskelig å gi slipp på den siden den har gitt deg en falsk følelse av glede, mestring og kontroll, men den kan ikke fikse deg. spiseforstyrrelsen bryter deg ned og såre deg, så uansett koss vanskelig det er så må du gi slipp og prøve å distansere deg litt fra den. fordi du er ikke spiseforstyrrelsen du er mer enn det. kanskje nå går du tur for å brenne kalorier, men en dag komme du til å gå tur og ikke tenke på forbrenning av kalorier i det hele tatt. det høres kanskje surrealistisk ut, men det kan faktisk bli bedre og du kan klare å gå dager uten å tenke på det. så for å få bort tankene det er selvfølgelig ulikt for alle, men det som hjalp meg var
- å snakke om koss eg har det
- ver bevisst over at det er spiseforstyrrelsen som snakke og ikke du, dermed si høyt nei til tankene
- si til deg selv “jeg har lov å spise” “jeg fortjener å spise” “jeg har lov å slappe av”
- ta aktive valg for å provosere tankene dine. jeg vet det er skummelt og vanskelig, men da tar du tilbake makten og det blir lettere etter hvert
og du sier at du “tror du spiser nokså greit”. lytt på kroppen din. vær helt ærlig med deg selv. har du gått 100% inn for å faktisk bli bedre? du må ha 0 restriksjoner. legg merke til når du gjør det og innrøm for deg selv at nå “tuller du” rett og slett. vett det er tungt og slitsomt når dagen handler om kalorier at det er så alt oppslukende, men ved å være ærlig med seg selv og jobbe 100% aktivt mot det så kommer du til å få plass til å tenke og bruke energi på andre mer viktige og kjekkere ting. men det tar tid, så man må være tålmodig og ikke gi opp. tiden passerer uansett så kan like så godt bruke den på å bli frisk. og det kommer til å bli bedre, hvis du selv vil at det skal.
Takk for et fantastisk svar. Likte veldig godt punktene du lister opp.
Hvordan fant du ut om du gikk tur/trente fordi du hadde lyst og ikke for å forbrenne?
Hvordan visste du hvor mye du burde slappe av?
Ble det slik at du sto opp på morgenen og bare brukte dagen på det du følte for? Uten å tenke så mye?
Hvordan klarte du å finne en balanse med stabil vekt? Kom det naturlig etter hvert?
Har du noen gang vært overvektig før spiseforstyrrelsen? Eller hva var det som utløste den hos deg?
jeg har aldri vært overvektig, jeg har alltid vært tynn så tror for meg at det var en av faktorene til jeg lenge klang meg til spiseforstyrrelsen fordi det var jo et personlighetstrekk at jeg skulle være tynn. når jeg begynte å gå opp i vekt igjen syntes jeg det var veldig skummelt siden jeg var redd det aldri skulle stoppe. men etter hvert som kroppen begynner å stole på deg igjen, stabiliserer det seg. kroppen er veldig god til å ta vare på deg og fortelle deg hva den trenger, det handler bare om du klarer å lytte til den. vekten kommer naturligvis til å stabilisere seg når den er på vekten den trenger og trives på. men da må du gi kroppen det den trenger altså mat og hvile. du må stole på at kroppen din vet bedre enn spiseforstyrrelsen. ofte er det slik at kroppen blir “frisk” før hodet, og det kan være veldig vanskelig, tro meg jeg vet. men med en restorert kropp følger hodet naturligvis etter. når du får energi til å gjøre andre kjekke ting som får deg til å innse det finnes glede i andre ting enn spiseforstyrrelsen, og at gleden spiseforstyrrelsen gir er uansett falsk. jeg skjønte at jeg trente og gikk tur for meg selv da jeg tenkte “jeg vil ut på tur” istedenfor “jeg må ut på tur”. og når jeg gikk på tur tenkte jeg “å så frisk luft, å så fine blomster, å for en deilig sol”. før handlet trening bare om forbrenning av kalorier, men nå er det noe jeg gjør for meg selv fordi jeg synes det er kjekt å se hva kroppen min kan få til om bare jeg gir den muligheten til det, altså ved å gi den nok energi. og da endrer innstillingen seg fra “jeg trener for å forbrenne. til jeg trener fordi jeg kan prestere, og det er noe jeg genuint liker.” det er en endring som kommer over tid. ihvertfall hvis du trener er det jo viktig å slappe av og restituere hvis du vil ha noe progresjon i helsen din og den fysiske formen. men generelt er det jo viktig å slappe av, så til spørsmålet ditt om hvordan jeg visste hvor mye jeg burde slappe av så skal jeg si det jeg har sagt før, at kroppen din forteller deg det. du må bare lytte til den. lytt til kroppen, ikke spiseforstyrrelsen. og vi er vane mennesker så det blir lettere å kjenne og høre på kroppen etter hvert. ta pauser og spise måltider. du spør om “Ble det slik at du sto opp på morgenen og bare brukte dagen på det du følte for? Uten å tenke så mye?” i starten sto jeg opp om morgenen og tenkte i dag vil jeg spise alle måltidene mine med 0 restriksjoner, så gjorde jeg det. hvis jeg trengte 2 frokoster så spiste jeg 2 frokoster, uansett om jeg egt “ikke fikk lov til det”. så i starten tenkte jeg veldig mye på det. men etter hvert trengte jeg ikke å våkne og tenke “i dag skal jeg spise alle måltidene mine” det bare skjedde. det kom som en selvfølge. selvfølgelig skal jeg starte dagen min med frokost, jeg gjør jo det hver dag. så nå gir jeg det ikke like mye tanke lenger. kanskje det høres uoppnåeligt ut å få en hverdag som ikke handler kun om mat, aktivitet og kropp fordi det trodde aldri jeg at kom til å være muligt. men nå har jeg muligheten til å prøve å inspirere og hjelpe andre med å også klare det og det synes jeg er skikkelig fint og det motiverer meg til å ikke få tilbakefall. men det kommer også til et punkt der tilbakefall ikke frister lenger. fordi jeg ser nå hvor fint jeg har det uten spiseforstyrrelsen og hvor grusomt det var med den. husk at du er mer enn god nok akkurat som du er, jeg har ikke den perfekte kroppen nå men jeg er tilfreds med den fordi jeg har akseptert den. den funker som den skal, den tar vare på meg og den er i stand til å gå på skole, gå på jobb, være med venner, gå på trening og masse andre ting.
så for å oppsummere, lytt til kroppen din. stol på den slik at den kan stole på deg så ordner det seg til slutt. og du er kjempesterk, mye sterkere enn spiseforstyrrelsen.
Takk for nok et utfyllende svar.
Hvor lang tid tok det før du merket at tankene begynte å avta? Var det slik at du også tenkte på dette 24/7 og nesten tenkte dobbelt?
Jeg er veldig ofte på sosiale medier og hører podcaster og diverse, men finner ingen fasit på å bli frisk. Jeg vet ikke hva jeg driver med. Burde jeg kansje holde meg unna? Kanskje jeg bruker for mye tid på å prøve å bli frisk?
Samtidig føler jeg vel at jeg har en grunn til å tenke på det om jeg ser disse videoene.
Hvordan er hverdagen din nå uten spiseforstyrrelse? Hvordan tenker du? Nå er det jo slik at deg viktigste for meg er å få inn nok aktivitet. Deretter kan jeg gjøre hva jeg vil. Men ofte er jo dagen over da.
Hvordan tror du jeg kan bli kvitt disse tankene? Hvordan har du funnet balansen med maten?
Beklager at det ble veldig rotete men jeg har så mange spørsmål.
godt spørsmål, når merket jeg at tankene begynte å avta. det tar tid. og det er vanskelig å si akkurat hvor lang tid, men noe jeg merket var at det ble lettere. 1 dag kunne jeg for eksempel klare 2 utfordringer som jeg syntes var skumle og det gikk fint. men neste gang jeg prøvde gikk det ikke fint. så progresjonen er ikke lineær, det kommer til å gå opp og ned, men da er det viktig du ikke mister motivasjon og troen på at du klarer å komme ut av spiseforstyrrelsen. men etter hvert så er det ikke stress å utfordre seg, det er rett og slett ikke en utfordring lenger. jeg synes det er vanskelig å sette en tidslinje på det, men trust the process. jeg tenkte også på det 24/7. hele dagen og hele natten surret tankene i hodet mitt. det slukte opp hele livet mitt. det var hele livet mitt. jeg så spiseforstyrrelsen og triggere i alt. klarte ikke å unngå det virket det som. men med å utfordre seg selv og ta både små og store skritt for å bli frisk så avtok det. valgene du tar i hverdagen, selv små valg som hva du vil ha på deg eller om du går eller tar buss til skolen/jobb, hva du spiser osv. du styrer automatisk mer ditt eget liv og det er en veldig deilig frihet jeg unner deg.
det hjalp meg også å være bevisst på tankene. jeg visste hvor farlige de var og jeg visste hva jeg gjorde mot meg selv. en annen ting som hjalp meg var å skrive tankene og følelsene mine i en dagbok. for meg ved å fysisk skrive det ned følte jeg at jeg aksepterte og tillot tankene og følelsene. etter hvert blei eg ganske lei av de. tankene ble så uoriginale, kjedelige og repetitive. eg blei lei og gadd isje mer liksom. det blir lettere når man får verktøy og metoder til å håndtere spiseforstyrrelsen. det som hjalp meg og var å gjør ting jeg liker som å være med venner, reise et sted, prøve en ny aktivitet eller prøve ny god mat. så tenkte jeg etterpå “det er fordi jeg gir meg selv energi jeg kan gjøre dette” det er ting jeg ikke hadde klart hvis jeg skulle holdt fast på sykdommen. da klarte jeg å se hvor fint livet er på den friske siden.
jeg også var mye på sosiale medier og oppsøkte innhold om hvordan jeg blir frisk. jeg synes det er en fin ting fordi første og viktigste steget er at du selv ønsker å bli frisk og ønsker endring og vil bli bedre. jeg har hørt på mange podcaster selv, men må si at jeg tror ikke noen av dem hjalp meg noe særlig. men det å være innstilt på at du aktivt prøver å bli frisk synes jeg er kjempesterkt og jeg er veldig stolt av deg fordi jeg vet det er ikke lett. men sitater som at jeg fortjener å spise uansett hva hjalp meg. å lese sånne sitater og implantere de tankene i hodet istedenfor de negative som sier det motsatte. du sier du føler du bruker for mye tid på å prøve å bli frisk, du har brukt for mye tid på å være syk mener jeg. jeg tror ikke det finnes et fasit svar på hvordan du kan bli frisk. det er å finne ut hva som funker for deg rett og slett. skulle ønske jeg kunne gi deg en quick fix, men det er det rett og slett ikke. jeg vet hvordan det føles når du føler du ikke vet hva du driver med. det er sjeldent folk vet hva de holder på med for å være ærlig. men det høres ut for meg du prøver å gi deg selv kjørligheten du fortjener av deg selv. og det er at du nå prøver å ta vare på deg selv med å komme ut av denne spiseforstyrrelsen. du kan prøve å snakke med noen faglærte om det, familie, skrive dagbok.
hverdagen min nå består av jobb, trening og sosialt. hadde du sagt det til meg for 1 år siden hadde jeg ikke trodd det. jeg har energi til å yte en god tjeneste, og det er veldig kjekt å klare å fullføre en full treningsøkt og jeg ser progresjonen min. både mentalt og fysisk. hverdagen min er så mye mer fri nå. jeg har tid til å tenke på alt annet. jeg kan spise det jeg vil uten å ha dårlig samvittighet, jeg kan nå være spontan, jeg er i bedre humør har fått et mye bedre forhold til familien min. jeg sover bedre. det gjør ikke vondt å spise lenger hverken fysisk eller psykisk. det er kjempedeilig og befriende. kan gå på ferie og genuint kose meg. jeg tenker av og til på mat. men jeg lar det ikke påvirke meg og mine handlinger. jeg setter de til siden. det som er gøy med trening er at det er lett å se progresjon, men ver forsiktig slik at du ikke blir sykelig obsessed med trening. men for meg er det veldig motiverende å spise før og etter trening slik at jeg får progresjon, i tillegg til å hvile. jeg forstår du vil ha inn nok aktivitet, men spesielt siden du har en spiseforstyrrelse så har du lov å slakke rett og slett. prøve å ikke stresse med å få inn aktiviteten. du fortjener å slappe av, kroppen din trenger det. husk du har lov å gjøre det du vil uten at du har fått inn aktiviteten. du fortjener å gjøre kjekke ting selv om du ikke har fått inn aktiviteten din. akkurat nå er det det viktigste, men det er ditt liv. du fortjener å bestemme selv og styre selv. sånn egentlig hva er viktigst. prioriter vekk aktivitet en dag. selv om det er skummelt, men jeg lover deg det går fint.
jeg skal svare mer etterpå :) men bare spør så mye du vil
Jeg lurer på hvordan jeg kan slutte å tenke at jeg ikke burde sitte i ro. Jeg ønsker å nyte en episode med serie uten å tenke på bevegelse. Jeg ønsker å gå på shopping fordi det er gøy og ikke for å forbrenne. Jeg ønsker å gjøre det som skal gjøres på jobb og ikke løpe rundt for og forbrenne og bli stresser når jeg ikke får gjort d og blir stuck stille.
Hvordan vet jeg at jeg ikke blir overvektig?
Hvordan skal jeg finne en balanse og stabil vekt?
Kan det være sant at hvis man spiser litt mer forbrenner man muligens litt mer?
Er det med sparebluss sant?
Hvordan funker dette. Sist spiste jeg meg overvektig når jeg kunne spise akkuratt det jeg ville…
jeg vet hva du mener. jeg var lik selv at jeg ikke klarte å kose meg serie, og kjekke ting hadde alltid en baktanke. men det kommer etter hvert. nå klarer jeg å kose meg med å sitte på sofaen. når jeg er i bevegelse er det fordi det er gøy og digg å bevege kroppen ikke fordi hvis jeg ikke gjør det faller verden min sammen. jeg tror at du kan bli kvitt tankene ved å snakke om det, reflektere over det og aktivt jobbe imot alt spiseforstyrrelsen forteller deg. det er bein hardt. men jo høyere spiseforstyrrelsen skriker på deg jo større indikasjon er det på at du gjør det rette. og du også en dag går på shopping fordi det er gøy og tenker ikke en gang på hvor mange skritt du fikk inn. tanken faller deg ikke inn en gang.
og det me å finne balansen med maten. nå vet jeg ikke så veldig mye om deg og din spesifikke situasjon og opplevelse med spiseforstyrrelsen. men for meg det med å finne balansen på maten. etter en lang periode med mye restriksjon så når jeg først begynte å spise igjen fikk jeg sånn extreme hunger som det heter. det var veldig skummelt fordi jeg syntes ikke at jeg bare spiste mye til å være meg, men generelt mye. og jeg var redd det aldri skulle ta stopp og stabilisere seg og at jeg rett og slett kom til å bli overvektig. men det tok slutt, når kroppen hadde fått det den trengte. kroppen din kommer til å søke etter å være på en vekt den trives på. kroppen som en organisme har en stor evne til å tilpasse seg. så når den ikke får den daglige energien den trenger sparer den på alt. men når den kan stole på deg igjen, kan den forbrenne de ekstra kaloriene den ikke trenger.
jeg anbefaler å snakke med en ernæringsfyiolog som vet mer enn meg om dette, og så kan dere sammen utrede en matplan som sørger for at du får næringsstoffene og energien akkurat du trenger. les deg gjerne også opp om hva mat gjør med kroppen, og hva mangel på mat gjør med den. men les ordentlige artikler, fordi det finnes mye tull.
https://www.ung.no/oss/493698
det er viktig å spise det man vil og ikke restriktere ihvertfall når man har en historie med spiseforstyrrelse, men i mitt kosthold så er det viktig for meg å legge til istedenfor å ta fra. så jeg tillater meg selv å spise typ “usunt” hvis det er noe jeg har lyst på. men selvfølgelig alt med måde. men når jeg i tillegg spiser komplette næringsrike måltid frister ikke knask og mellommåltid. da slipper du stresset med om å bli overvektig.
håper svarene er ok, hvis det er noe mer du lurer på eller om jeg er utydelig bare spør så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.
Tusen hjertelig takk for god hjelp.
Jeg lurer vel muligens litt på hvordan man omstiller hjernen? Var det slik at du så på serie og tenkte at du burde være i aktivitet men at du ikke gjorde det? At du satt stille?
Det høres ut som en drøm.
Hvordan forholder du deg til dessert? Kan du ta en sjokoladebit her og der om du får lyst eller tilbud? Det er vanskelig når det spontant dukker opp noe ekstra. Pleier du å droppe kvelds om du tar deg en is for eksempel?
Hvordan forholdt du deg til denne ekstrem sulten? Hva skjedde? Fikk du ikke veldig dårlig samvittighet?
ja jeg tenkte at jeg burde heller være i aktivitet, men jeg tillot meg selv å bare sitte i ro. selv om det er vanskelig, men det blir lettere etter hvert. jeg vet det er vanskelig å omstille hjernen, men det er noe som automatisk skjer når du står opp for deg selv ved å gjøre det stikk motsatte spiseforstyrrelsen forteller deg. jeg husker når jeg merket at jeg begynte å “miste” spiseforstyrrelsen, selv om jeg jobbet for å bli frisk, at jeg ble veldig stresset og redd og prøvde så hardt jeg kunne å klenge meg på den. til jeg innså at jeg må faktisk bare gi slipp på den. selv om jeg var veldig glad i den. og ja det er rart å tenke tilbake til hvordan jeg var før og hvordan jeg tenkte og sammenligne det med nå. det er en drøm at mat tenker jeg kun på rett før jeg skal spise, ikke dager i forveien. og bevegelse er gøy ikke en plikt eller straff. det er faktisk mulig at det kan endre seg.
nå hvis jeg har lyst på dessert, så spiser jeg dessert. hvis jeg ikke vil, så spiser jeg ikke. hvis jeg har lyst på litt, så spiser jeg litt. og hvis jeg har lyst på mye, da spiser jeg mye. det er utrolig deilig å ha den kontrollen over meg selv. at jeg selv kan styre og lytte til min egen kropp og egen mening. det er ikke alt eller ingenting. sjokolade og dessert er ikke fiender. før når jeg aldri tillot meg selv en sjokoladebit, jeg sa nei hver gang. hvis jeg først spiste det endte jeg alltid opp med å spise alt, og mye mer enn jeg ville. ukomfortabelt mye, fordi da hadde jeg “faila” uansett og måtte straffes med å spise mer. men når jeg sluttet å nekte meg selv typ en sjokoladebit, og sa ja når jeg ble tilbudt ble ikke en sjokoladebit her og der en så stor og farlig greie. og når jeg hadde et fullstendig kosthold, kjente jeg ikke på suget etter høy kalori matvarer uansett. fordi for meg var det det jeg lengtet etter når jeg restrikserte, naturligvis fordi hjernen vet kroppen trenger kalorier og da er det viktigste at den får det slik at kroppen skal fungere. jeg vet det er vanskelig når det spontant dukker opp noe du ikke har planlagt og er forberedt på. men det er en gull mulighet til å utfordre deg selv. så neste gang noen spør vil du ha en bit, si ja. og så gi deg selv et klapp på skulderen etterpå fordi du var modig og flink.
jeg dropper aldri kveldsmat fordi jeg tok meg en is. fordi is er ikke en erstatning for et måltid, men noe jeg kan kose meg med. jeg prøver å spise 4 fullverdige måltid til dagen, selvfølgelig er ikke det alltid like oppnåelig, men det blir etter hvert automatisert. en del av vanene, rutinene og mønsteret ditt. slik som det er nå med spiseforstyrrelsen din, det er mønsteret du er i. så du må bryte mønsteret. men det å droppe et måltid ut av skyldfølelse fordi du tok f.eks en is er restriksjon. og hvis du vil bli frisk kan man ikke restriktere.
det med ekstrem sult var veldig skummelt og bekymret meg mye. men det var mest fordi jeg ikke visste hva som skjedde eller hva det betydde. derfor har det hjulpet meg mye å lese meg opp om spiseforstyrrelser og hva som skjer med kroppen når du begynner å spise igjen. lese fagstoff om det, og høre på andre sine historier betrygget meg mye. jo jeg fikk dårlig samvittighet og det var vondt og slitsomt. nettopp spist og så er jeg fremdeles sulten, det var helt sykt for meg. det var noe helt annet enn jeg var vant til. men samtidig var det også litt deilig. siden jeg fikk til å spise så mye mat, noe som før var så vanskelig og selv om det tok kroppen litt tid å tilpasse seg det, gjorde den jo det. og da var jeg i stand til å yte så mye mer på så mange områder. så selv om det er slitsomt, skummelt, vondt, tungt og vanskelig å bli frisk, så er det slitsomt, skummelt, vondt, tungt og vanskelig å ha en spiseforstyrrelse også. aldri hadde jeg trodd at jeg kunne sitte frisk en dag, men det gjør jeg. så hvorfor skal ikke du klare det? det tar tid, og du må jobbe med vanene dine og tankene dine. hør på andre sine historier også siden det hjalp meg, å se jeg ikke var alene og det som skjedde var normalt og det fikk meg til å føle meg valid. bare å ha kunnskap om kroppen og hva som skjer og hvorfor det skjer hjalp meg.
Hvordan skal jeg komme meg ut?
Er dessverre vanskelig å gi et a4 svar. Er det noen spesifikke tanker som dukker opp? Kan kanskje begynne å finne noen teknikker da de oppstår?
Hele tiden tenker jeg på St jeg burde være i aktivitet, hva jeg har spist, hva jeg vil spise, hva jeg skal spise, hva om jeg legger på meg, stresser med å sitte for mye i ro…
Har du prøvd å lage deg selv noen regler? Kanskje å strukturere ting kan være hjelpsomt?
Nei. De reglene jeg har et vel heller det motsatte. Tvangsregler som jeg føler at jeg må følge… Må være mye i bevegelse i løpet av dagen og jeg er redd for mat. Jeg prøver å spise måltidene men får ofte dårlig samvittighet…
Det er tankene som plager meg mest. Jeg tenker liksom alltid dobbelt. Mat/vekt tanker er alltid i bakgrunnen