Det var en gang hvor jeg bare spiste nok til at jeg ble mett, og bare spiste når jeg ble sulten igjen.. det var enkelt.
Kroppen var ikke enig i det, for det gjorde meg syk.
Tydeligvis er jeg ikke sulten nok, ofte nok, til at jeg kan fungere normalt.
Jeg var tynn og underernært.. ble svak, sliten, og utmattet av å gå opp en etasje med trapper. Etterhvert nådde jeg stadiet hvor jeg svimte av.
Kanskje det var da jeg fikk åpenbaringen at det jeg gjorde ikke var så bra.
Uansett hvor motivasjonen kom fra, så kom jeg til punktet hvor jeg bestemte meg for å gjøre noe med det..
Først var det bare å spise litt mer enn vanlig, litt oftere enn vanlig.
Det fungerte greit, selv om det var ubehagelig å tvinge meg til å spise mer enn jeg hadde lyst på. Jeg så litt forbedring ganske kjapt..
Men det var ikke nok, jeg var fortsatt svakere enn folk flest, ble fortere sliten og utmattet enn normalt - så jeg begynte å sette meg litt mer inn i det, og ta det litt mer seriøst.
Litt og litt over flere år så har jeg lært ting om mat og ernæring.
Og jo mer jeg har lært.. jo vanskeligere har det blitt å forholde seg til mat.
Det er så vanskelig å gjøre ting rett.
Ikke at jeg har et altfor stort fokus på å gjøre ting rett hele tiden - jeg kan fint spise en pizza eller hoppe over ett måltid eller to, men, sånne ting bør jo være unntaket, ikke regelen.
Og med min bakgrunn, så er hva som er normalt og lett, altfor, altfor dårlig, og langt ifra rett.
Så uansett hvordan jeg vrir og vender det, blir det ubehagelig å forbedre situasjonen.
Det er så vanskelig å spise nok.. og riktig.
Med tanke på min høyde, vekt og aktivitet - så er normalen å spise..
Ett helt brød om dagen, for å nå målet med karbohydrater.
Eller, 20 knekkebrød fra wasa.
Eller, nesten 1 kilo med ris.
Eller, 2 pakker med 200g nudler.. og de eser jo opp…
Eller, en hel 2kg pose med poteter..
Eller, 10 pakker med kidney bønner på boks.
For å ikke glemme at man må finne 30-60g fiber der ett sted, noe som fort gjør karbohydratene enda vanskeligere å spise.
I tillegg til det så bør man få i seg 500 til 800g med frukt og grønt.
Og så 300 - 500g med kjøtt for å nå protein målet.
Jeg synes det er vanskelig å få i meg en tredjedel av dette… det er så sykt mye.
Og det skumleste.. normalen er faktisk 40% mer for noen som er aktive. Dette er bare minimumet jeg har satt meg for at det skal virke oppnåelig, og det er fortsatt for mye..
Så.. det er overveldende. Jeg tenker mye på mat. Det stresser. Det er vanskelig. Jeg må tvinge meg selv for å spise mer enn jeg ønsker, og oftere enn jeg har lyst til. Jeg gruer meg til neste måltid.
Og det er sjeldent jeg kommer i nærheten av normalen..
Er bare så sykt sliten av det.
Sliten av å spise, sliten av å tenke på mat, sliten av å lage mat, sliten av å vaske opp etter mat.. sliten av å være sliten.
Men men.. sånn er det vel.