Jeg har nå i nesten to år trent kontinuerlig. Nå trener jeg hver dag. Intervaller og styrke. Er en dag i uka dette ikke går grunnet at jeg jobber på kvelden, og er på skolen på dagen. Jeg pusher meg mer og mer når jeg trener, og føler lite er bra nok. Om jeg ikke løper en dag føler jeg at jeg ikke har trent “ordentlig”. Jeg veier meg hver dag, og har angst for å bli tyngre. Selv vet jeg godt at jeg er normalvektig, og heller egt ikke så stor. Men hjernen vrir liksom om på ting. Jeg har også mer og mer fokus på mat og kalorier, og det er det eneste som surrer oppi hodet mitt hver dag. En gang i blant trøstespiser jeg og får kjempedårlig samvittighet i lang tid etterpå. Jeg velger ofte å ikke spise etter jeg har “trøstespist”. Jeg har begynt å bli i dårlig humør og jeg blir stressa rett før måltider jeg selv ikke har fått “planlagt”/ “valgt” selv. Dette gjelder da spesielt måltider som ikke er så sunne. Mamma og pappa er lei av at jeg er så sur og irritert, og de skjønner ikke helt grunnen. Jeg er også veldig lei av det selv , og skulle så gjerne ønske at jeg klarte å ikke bry meg så mye om kosthold, trening og vekt. Vet det er mange som sliter med det samme som meg, og derfor lurte jeg på om det er noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre for at dette ikke skal utvikle seg enda mer enn sånn det er nå… Har selv også flere venner som sliter/har slitt med spiseforstyrrelse, og vet godt at det her ikke er veien å gå.
Hei.
Det høres ut som noe du trenger hjelp med. Det går f.eks. an å kontakte på nettet rådgivingen for spiseforstyrrelser.
Det er slik at hjernen kan kjøre seg fast i ting, at de banene man tenker mest, så går tankene også fortere, men det går også an å trene hjernen opp til å få nye baner og tankene over på andre ting.
Det at du ønsker å klare å ikke bry deg så mye om kosthold, trening og vekt, er et godt utgangspunkt, da har du motivasjonen til å gjøre noe med det.
Når man føler at det er noe man må gjøre, som å trene hver dag, men samtidig som man vet at det ikke er bra for en å kjenne på det behovet, så kan man prøve å gjøre noe med det, ved å la være å trene hver dag. Det kan være tøft for deg å la være å gjøre det, når du har den følelsen av at du burde det, men du vet jo også at dette fokuset ikke er bra for deg, og du kan også derfor øve deg på å si til deg selv at du trenger å ta en dag fri fra treningen eller noe sånt. Du kan skrive opp ting du vet stemmer, ting du ønsker, og gjenta og gjenta dem til deg selv, og forandre på tankene på den måten. Det kan tid, og man må være tålmodig med seg selv, og forståelse for at man syns det er vanskelig. Det kan er gjerne veldig vanskelig å forandre på mønstre og tanker man har kjørt seg fast i, men det langt ifra umulig å gjøre det.
Det hjelper ofte å anerkjenne at man har de tankene og følelsene, det går an å observere dem, men samtidig så går det an å spørre en selv om de tankene faktisk hjelper en.
Kunne du kanskje sagt til foreldrene dine hvordan du føler det, og at du ønsker å gjøre noe med det?
Jeg vet ikke om det handler om å gi litt sånn slipp på kontrollen, at du nå føler at du må har veldig kontroll over hvor mye du trener og hva du spiser?
Når man blir opphengt i tanker som ikke er så gode for en selv, så opplever jeg også at det kan være godt å bruke sansene, og særlig på en god måte, kjenne på noe som er godt for deg f.eks. til å gjøre en selv godt, og for å greie å få om litt fokuset over på noe annet. Dette er jo vanskelig for deg, og du blir stressa, og da kan det å bruke sansene f.eks. ved å kjenne på noe, roe en. Eller se utover et landskap eller et fint bilde. Et eller annet. Det kan være forskjellige ting til forskjellige folk hva som føles godt. Det er en måte å greie å stå i vanskelige følelser på, som når du kjenner på et stress ved å kjenne på dårlig samvittighet. Hvis du da greier å gjøre noe godt for deg, istedenfor å gå mer inn i den dårlige samvittigheten eller tankene som plager deg, så kan det roe deg ned og at det kan føles ut som noe du kan komme deg igjennom, heller enn følelser du trenger å få bort.
Det å ha en måte å roe deg ned før måltidene når du blir stressa, kan være en fin ting.
Jeg har da ikke erfaring med dette selv, og dette er bare mine tanker i forhold til dette. Jeg vil anbefale deg å få råd fra noen som har mer ekspertise på dette, og det virker også som noe som er viktig å ta tak i nå, før det utvikler seg enda mer, slik du selv skriver. Det virker også som du har motivasjonen til det, og det er veldig bra.