Hei, det siste året har jeg slitt veldig med anorexia. Og i det siste har det tatt helt over, jeg har snakket med de hjemme om problemet mitt, og de prøver å hjelpe, eller de prøver å fore meg opp, noe jeg så klart ser at må til, men etter det har bare tankene og følelser rundt mat blitt verre og verre. Det har gått så langt at jeg har ikke kontroll lengre, anorexia styrer alt jeg gjør, og jeg får ikke stopped det. Jeg bare skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta over igjen, men hvergang jeg klarer det, så kommer den tilbake, gang på gang på gang. Og jeg ser at den har tatt fra meg såå mye, jeg klarer jo ikke å kose meg med mat, eller å gå ut en tur uten å telle antall hvor mange kalorier I hvert skritt jeg tar brenner. Og helt ærlig så vil jeg ikke leve sann her lengre, men misforstå meg rett, jeg vil virkelig ikke dø. Og jeg vil bli frisk, men jeg vil også være syk, men jeg blir jo ikke syk nok om jeg forsetter.
Hei.
Det er veldig fint at du snakket med dem hjemme om problemet ditt, det er kjempe bra, og at de prøver å hjelpe, men jeg tror at du trenger noen andre til å hjelpe deg også, noen profesjonelle, som jobber med spiseforstyrrelser. Og det er noe legen skal hjelpe deg med, å henvise deg videre til noen som kan hjelpe.
Noe jeg tenker på, er også at hvis fokuset blir så veldig mye på mat, også fordi de hjemme vil fore deg, så er det kanskje ikke så rart at det tar mer og mer over. Jeg er ikke kvalifisert til å gi så gode råd tror jeg, bortsett fra at det kan være bra hvis du/dere greier å få fokuset over på andre ting, slik at det ikke bare handler om mat hele tida.
Ei venninne av meg får hjelp for spiseforstyrrelser nå, og hun sier at hun må bestemme hva hun skal spise, når, og så skrive ned tanker og følelser og følelser hun har når hun har i forhold til måltidet.
Selv har jeg hatt perioder der jeg spiste lite eller ujevnt. Det føltes enklere å la være spise - jeg var da ikke opptatt av hvor mye jeg spiste og sånn, aldri vært redd for å spise for mye, men jeg kunne syns det var et ork å spise. Det som fungerer for meg nå er at jeg har funnet ut ulike retter som det passer for meg å spise til ulike måltider, og at jeg passer på at det ikke blir for lenge imellom hvert måltid. Når jeg på en måte har laget meg en liste over hva jeg skal spise, og ikke varierer så mye i hva jeg spiser, så syns jeg det er lettere å følge det og at jeg da også ikke bruker så mye energi på å tenke på hva jeg skal spise.
Jeg kjenner til det du beskriver. Jeg har vært der selv. Det som hjelper folk er svært individuelt, så jeg kan bare si litt om hva som hjalp meg personlig.
Samtaleterapi hjalp ikke et kvekk for meg, men jeg gikk i en liten periode til en dyktig ernæringsfysiolog som hjalp meg med det rent konkrete rundt hva jeg faktisk kan og skal spise. Det åpnet øynene mine til hvordan jeg faktisk aldri i mitt liv hadde hatt normale spisevaner (takk familie og samfunn). Hun hjalp også mye bedre enn psykologen med å snakke om mat- og vektangsten min. Siden hennes kyndighet lå spesifikt i ernæring, føltes det tryggere for anoreksien min å lytte til henne. Det hjalp også at hun var tynn… så sinnssykt som det er. I tillegg ga hun meg en matplan som ga meg friheten til å begynne å prøve å IKKE tenke på mat. For meg var dette begynnelsen på bedringen.
I denne perioden leste jeg også en del av tekstene til Finn Skårderud som er en norsk ekspert innen spiseforstyrrelser. Han skriver en del om det han kaller det “konkrete” i spiseforstyrrelser. Kan hende jeg representerer dette konseptet litt skjevt nå, for det er en stund siden jeg leste dette. Fra det jeg husker, iallfall, er det konkrete kroppen og maten. En anorektiker bruker kroppen til å kommunisere. Vet du hvorfor du har lyst til å være syk nok? For meg var det fordi jeg hadde det så fryktelig vondt inni meg, men ingen kunne se det og ingen brydde seg. Ingen hjalp meg. Maten ble da et verktøy for å vise med kroppen min at jeg er syk og at smerten min er verdig å tas på alvor. I tillegg ville jeg være “god nok” som jeg følte involverte å bli tynn nok. Men hvorfor følte jeg at man må være tynn for å være god nok? Fordi jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie med mye kaos og utrygghet.
Med andre ord, handlet spiseforstyrrelsen min verken om kropp eller mat, men noe helt annet. Og det er veldig vanlig. Finn Skårderud skriver at det er veldig vanlig å ha et alt for stort fokus på det konkrete fremfor det som faktisk er problemet, altså det mentale. I behandling opplever mange anorektikere å bare bli oppfôra uten faktisk hjelp med kjerneproblemet. For meg var det sentralt å utforske hva spiseforstyrrelsen min prøvde å oppnå egentlig. Da jeg fant ut at jeg slet med Kompleks PTSD, gikk det opp for meg at spiseforstyrrelsen var bare et symptom på det. Så jeg fulgte matplanen så godt jeg kunne og begynte å jobbe iherdig med PTSDen. Det er jo en hel historie i seg selv, men det får så være.
Bare så det er sagt, var hele denne prosessen et rent helvete. Men det var også spiseforstyrrelsen. Jeg fortalte meg selv om og om igjen at begge veiene var like jævlige å gå, men bare én av veiene gikk mot et bedre liv. Jeg gikk og snubla og datt og slo meg, men jeg reiste meg alltid igjen. Jeg ga opp utallige ganger, følte jeg aldri kom til å bli bedre, men jeg bet tenna sammen. For hva var alternativet? Det var ikke noe alternativ. Jeg måtte kjempe mot meg selv for meg selv.
Jeg holdt meg også unna andre med spiseforstyrrelser fordi det var ikke sunt for meg. Spiseforstyrrelser er ofte ekstremt konkurrerende, så om jeg var i kontakt med noen som var tynnere enn meg, spiste mindre enn meg, generelt viste symptomer på anoreksi osv., klarte jeg ikke å holde fokus på å bli bedre selv. Jeg måtte skrubbe de sosiale mediene mine for alt av spiseforstyrrelserelaterte greier. Igjen hjalp dette med å fokusere mindre på det konkrete av mat og kropp.
Takk til all jobben med meg selv, fikk jeg det generelt bedre med meg selv og fikk mer energi og lyst for ting som interesserte meg og ga meg glede og mestring. Jeg bruker mye tid på hobbier nå og har gode relasjoner til trygge folk.
Med tiden tok mat og kropp rett og slett mindre plass i tankene mine. Det tok lang tid, og jeg har enda tanker, her og der. Men jeg vet nå at det bare er angst, så det går ikke inn på meg slik det gjorde før. Jeg har ikke lengre tilbakefall, jeg er en sunn vekt og jeg kan kose meg med mat på en normal måte. Jeg har enda kroppsdysmorfori, men det lærer jeg meg å leve med. Liten funfact er at det hjelper å dusje om jeg har katten med på badet, for da er jeg ikke alene og klarer å la vær å omhyggelig granske kroppen min. Jeg har øvet på å ikke stirre på meg selv i speilet så lenge nå, at det har blitt en vane som ikke tar særlig plass i tankene mine, det heller lenger.
En vis person sa en gang til meg at det beste man kan gjøre for seg selv er å bli kjent med seg selv. Slik jeg ser det, er det avgjørende når man skal finne ut alle de små og store triksene som hjelper en selv.
I det store og det hele er spiseforstyrrelser uhyre komplekse mentale lidelser og et forum innlegg er ikke nok for å kaste særlig lys på det. Men det finnes mange bøker om det. Finn Skårderud sin Sterk/Svak bok er lettlest, blant annet.
Håper du knekker koden til det som hjelper deg! :) Masse lykke til og vit at det er absolutt mulig å bli bedre, sånn på ordentlig. Det trenger ikke å være en kamp for alltid!
Hei.
Jeg vil bare skrive at det er veldig fint å lese ditt innlegg om din historie.
Jeg tenker det gjelder for alle, uansett hva man strever med, det siste du skrev, om å knekke koden for hva som hjelper akkurat en selv.
Og veldig bra jobbet :)
Takk :) Ja, det er nettopp det som er så vondt og vanskelig, det finnes ikke noe panacea. Man må bare kaste spagetti på veggen til noe stikker, så og si. Jeg har et familiemedlem i 50-årene som enda sliter med spiseforstyrrelse. Jeg tenkte med meg selv flere ganger at jeg kan ikke la meg selv ende opp sånn. Jeg vet ikke engang om hun er klar over at hun har anoreksi eller om hun ikke vil ha hjelp eller klarer å bli bedre, men det er fryktelig vondt å se hvor kontrollert hun enda er. Hele livsstilen hennes er styrt av tvang. :/
Ja, jeg skjønner godt at det er vondt å se. Heldigvis har du er du på et helt annet sted enn henne :)
Jeg tror også problemer gjerne blir overført videre i en familie, når de øvre generasjonene ikke har vært klar over det eller ikke har tatt jobben med å prøve å gjøre noe med dem. Jeg snakka med noen om det i dag, faktisk. Og da er det så veldig bra at du har tatt jobben! :)
Jeg har også eldre familiemedlemmer som sliter med ting, og som kanskje ikke ser det selv. Men jeg har vel innsett at det er vanskelig og at jeg ikke kan hjelpe dem oppover i generasjonene, det blir bare utmattende, men jeg kan hjelpe meg selv og dem under meg.
Ja, jeg er helt enig. Generasjonelle traumer er levende og vel. Godt sagt det med å hjelpe oppover og nedover i generasjonene. Jeg har akseptert for lenge siden at det ikke er sunt å prøve å hjelpe folk som ikke er mottakelig, da spesielt eldre generasjoner.
Selv er jeg ganske ung, i slutten av 20-årene. I min generasjon er det mye mer aksept og forståelse for mental lidelse enn det er for min foreldregenerasjon. Det er ikke lenge siden mentale lidelser var taboo. For ikke å snakke om at psykologi som et felt i det hele tatt er ekstremt nytt i menneskehistorien. Og så er det foreldregenerasjonen til foreldrene mine, som enten levde gjennom krigen eller vokste opp i kjølvannet av den.
Jeg kan jo bare tenke tilbake knapt over 10 år siden da skola sendte bekymringsmelding til barnevernet fordi de mente mamma var en dårlig mor da hun valgte å fokusere på å hjelpe meg med ansgten min fremfor å tvinge meg på skola. Mens lillebroren min som sliter med skolevegring nå, får høre ting som at helse kommer først, så det sosiale og til aller slutt skola.
Nei, jeg er heldig som er ung nå. Ikke at jeg tror det ikke går an å endre seg når man er eldre, men jeg tror terskelen er mye høyere enn det i utgangspunktet er. Og det sier jo litt, når mentale lidelser allerede er uhyre vanskelig å hanskes med.
Hvordan fant du denne ernæringsfysiologen? Følgte du noen lister slavisk?
Var ikke tanken på å kunne gå opp i velt skummel da?
Hvordan fantasi balansen mellom hva du kunne spise og hvor mye du skulle opp i vekt?
Jeg føler at jeg må være i aktivitet hele tiden…