Hei, jeg har diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og sliter veldig med mat. jeg er forvirra og usikker om jeg har en slags spiseforstyrrelse eller om det bare er tilleggsplage ved siden av diagnosen min. jeg har slitet med mat helt siden omtrent 8 klasse hvor jeg ikke klarte å spise i samme rom som andre, kasta opp maten min, telte kalorier osv. dette gjorde jeg får å gå ned i vekt. nå er jeg 19 år og ferdig på videregående. jeg har de siste omtrent 2 årene slitt med mat på en litt annen måte hvor jeg fortsatt til tider teller kalorier, men for å gå opp i vekt. jeg tenker konstant på mat og blir så kvalm at jeg ikke klarer å spise noe som helst og det har tatt over hele hverdagen min. jeg tenker hele tiden på maten jeg spiser og kaloriene og dropper mat jeg vet har lite kalorier og er veldig selektiv til hva jeg “kan” spise til det stadiet at jeg nesten ikke spiser. jeg og psykologen min har sett på spiseforstyrrelser men jeg går ikke inn i noen av “kategoriene” men det påvirker meg hver eneste dag. er det spiseforstyrrelse av noe slag?
Det du beskriver kan absolutt være en spiseforstyrrelse. Det er noe som heter uspesifisert spiseforstyrrelse som ofte brukes om de som havner utenfor de mer kjente og definerte spiseforstyrrelsene. Nå er ikke jeg helsepersonell, men jeg har selv fått diagnosen uspesifisert spiseforstyrrelse, og går til behandling for dette.
I ditt tilfelle, hvor kanskje psykologen din ikke har ekspertise på spiseforstyrrelser, så ville jeg bedt psykologen om en henvisning til en spiseforstyrrelses klinikk. De spesialiserer seg på spiseforstyrrelser. Selv går jeg til spiseforstyrrelses klinikken i Tønsberg, og jeg opplever de som veldig flinke der, og de har virkelig tatt meg godt i mot og vært til en stor hjelp med tanke på hvordan jeg tenker rundt det med mat og sånne ting. Men her trenger du en henvendelse fra enten legen din, eller psykologen din.
Okei skjønner, skal ta det opp med behandleren min i dag, tusen takk for svar!
asså jannike: kimern med bra råd. så lenge det forstyrrer hverdagen din slik det tydeligvis gjør så er det en forstyrrelse tenker jeg da (uten å ha noen ekspertise på området). selv slet jeg mange år med overspising. det var en slags form for selvskading for min del. og så var det så meget mer behagelig å være fysisk kvalm enn å kjenne på den psykiske smerten. håper det ordner seg for deg <3