Jeg har 100% uføretrygd, men studerer for å bli Erfaringskonsulent (uten rusbakgrunn). På veien nå første året (går deltid) begynner jeg å stresse, og er redd jeg ikke skal klare å jobbe når jeg er ferdig.
Jeg er et stabeis. Har utdanning utover bachelor, og har alltid jobbet hardt med skole selv om jeg ikke er spesielt skoleflink og også har slitt med angst, depresjon og personlighetsforstyrrelse. Men jeg vil ikke gi meg.
Jeg ser på meg selv som “et vanlig menneske”, og vil føle meg på “lik linje” som alle andre, og det er veldig viktig for meg. Likevel så er jeg redd jeg ikke kommer til å klare meg i jobb. Jeg har alltid følt meg mindreverdig og malplassert. Jeg sammenligner meg selv om jeg er i 40 årene…
Siste uka har jeg følt meg i en krise… for jeg står oppi en eksamen jeg er seint ute på, og er redd jeg ikke vil klare praksis til høsten, og senere jobb…
Helt normalt å sammligne seg med andre. Og helt logisk når man føler på dette med å ville være på lik linje, men føler at man ikke er det. Jeg vil si at det beste du kan gjøre er å ikke prøve å være på lik linje med andre. Det stjeler fokus og energi.
Jeg er veldig enig med deg i det. Det er bare det at min livsfilosofi har vært å være flink. Dette er en overlevelsesstrategi. Man lærte den av foreldrene sine og skolen da man hadde foreldre med fine jobber og press og lite fokus på hva man ville, ønsket eller følte.
Man trodde det man utrettet ville lede til kjærlighet eller til aksept, og var redd det motsatte ville lede til å føle seg verre.
Jeg har gått for hardt ut. Noen bruker halve livet for å lære seg at man må sette ned kravene. Nå skriker kropp og sjel. Magen og kroppen streiker.
Det er ikke helt sikkert at jeg kommer meg gjennom studiet, eller i alle fall ikke at jeg får bra karakterer. Jeg går deltid og har teori i år, og praksis neste år. Jeg har to eksamener i vinter/ høst, og den ene skal leveres førsteutkast om ca. 3 uker. Jeg har ikke fått begynt ordentlig, og har heller begynt å stresse med både den, praksis og jobb i framtida.
Jeg ligger, for kroppen har fått nok. Må hvile litt til. Må omrokkere planer. Må utsette praksis. En ting av gangen.
Ja. Man må faktisk prøve å ikke være på lik linje. Det er det man må, for dette går ikke. Men hva gjør man da og hvordan. Det er ikke enkelt å måtte gå andre veier enn flertallet. Tror det er mange på desse sidene som sliter med det.
Men uansett takk for råd og at du setter deg inn i det, og jeg er helt enig.
Jeg vet vet hva du mener med at kroppen og mage streiker. Jeg tror du vil oppleve at ved å ikke prøve, så vil du med litt tid oppleve at kropp og mage protesterer mindre. Du er faktisk så flink som du er, og du har så gode intensjoner som du har. De egenskapene forsvinner ikke om du slutter å prøve å ha dem. Du blir ikke mer på lik linje med andre ved å anstrenge deg emosjonelt for å bli det. Du er allerede både på lik linje og på noen måter, fks livs-klokskap, garantert over mange andre også. Du er over og under og likt, du er det du er. Og det kommer best frem av seg selv, tenker jeg.
Og så jobber man i det ytre for de ting man faktisk ønsker eller trenger å oppnå i det ytre.
Livet skal visst ikke være lett, og du har rett selvsagt, det er aldri for sent å gi opp. Det er faktisk en tanke jeg har brukt konstruktivt noen ganger. Hvis eneste utveien er å gi opp, hvorfor ikke heller fortsette med litt lavere krav til seg selv?
Jeg sliter litt med å ta vare på meg selv ved å sette ned kravene, stresse mindre og ta pauser…
Men jeg har i alle fall skrevet RUSKEKLADD øverst på hjemmeoppgava mi, så jeg ikke skal føle så stort press…
Man må kladde før man skriver oppgave…
Det synes å være en gjenganger i mange tilfeller av psykisk uhelse. Samtidig ser jeg i praksis liten vilje til å oppsøke folk som alltid har gått sine egne veier, og ta til seg deres råd.
Nei jeg måtte kladde uansett. Det fungerer heller ikke så veldig godt med den eksamensskrivinga, men trykket har lettet veldig i forhold til at jeg har prioritert å jobbe med den og nedprioritert praksis og framtid, så det går framover… Selv om jeg må finne ut av skrivinga :)
Det er mange som sliter fryktelig, bl.a. med selvmordstanker. Burde man da moderere seg fordi man ikke har like store problemer? Burde man moderere språket f.eks? Eller rett og slett ikke skrive.
Det er en kjendt sak at om man har alvorlige problemer, så kan det være både ubehagelig og forferdelig frustrerende om noen skriver bare fordi de står i noe som føles som en krise der og da…
Hva synes du?
Bare spør om så mange ting du vil du. Jeg har nok ganske kraftig bevist hvor jeg står der, med tanke på hvor mye jeg har vært her og sagt om mitt. Uten nåde. Nå har jeg hatt mye selvmords-tanker gjennom livet, men selv det kan bli uglesett av andre som faktisk har forsøkt å ta livet sitt. Jeg blåser i det. Det er mye selvopptatthet ute å går også i depresjon selvsagt, så jeg har tro på å ikke nære andres insistering på at de har det mye verre og skal bli hørt før alle andre. Uten å fornekte at noen har det mye verre enn andre selvsagt. Og at de som har lite krefter og pågangsmot fortjener noen på sin side.
Jeg tror likevel på at det å følge sine egne behov på et emosjonelt nivå er den beste modellen. Det er ikke særlig gunstig hvis alle må brenne seg ut før de kan finne noe hjelp. Jeg tror at det beste er om alle ser til sine egne emosjonelle behov først, og anerkjenner andres rett til det samme. Jeg har opplevd sammenhenger hvor det kanskje er for mye hummer og kanari med tanke på problemer, men det er ansvaret til de som former diverse grupper å ha noen kloke grenser. Sånn ser jeg på det.
Altså skriv rett ut hva du sliter med, etter min mening, og ikke tenk at du må rette deg etter hva noen måtte mene om det.
Jeg er så enig med dere begge her, dette er så viktig.
Jeg er av den mening at dersom en har kapasitet til det og mener en kan bidra med noe konstruktivt, så burde en ikke unngå å bidra dersom man ønsker det. Selv om temaet kanskje ikke er noe som man har egenerfaring med, så finnes det flere måter å vise omsorg og støtte på enn å gi råd.
Noen ganger er det kanskje ikke råd motparten har mest behov for, kanskje de trenger å bli hørt bare, at noen annerkjenner smerten de deler, eller rett og slett bare noen å prate med.
De aller, aller fleste som skriver her inne søker jo etter ett eller annet. Om det være seg hjelp, støtte, selskap eller annen form for oppmerksomhet er egentlig det samme, for de søker jo en respons.
Det er klart, alle er ikke like mottakelige for den responsen de kanksje får. De vet kanskje ikke selv hva de ønsker eller vil høre. De vet bare at de får ikke høre det de trenger og reagerer ut fra det.
Men det betyr ikke at en burde unngå å forsøke å vise støtte for det. Dersom tilbakemeldingen er at ens forsøk på støtte ikke er til hjelp eller ønsket i et tilfelle, er det jo bare å trekke seg stille tilbake og bruke energien en plass den er ønsket.
Men ingen er uovervinnelige, så en burde nok prøve å begrense seg i hvor mange plasser man vil bidra, det kan fort bli mye.
Ikke at noen spurte meg, men jeg ble litt inspirert av spørsmålet og det er jo en åpen tråd tross alt :).