Dette er mitt fjerde utkast, fordi de andre ble alltid for lange. Jeg er en 23 år gammel jente som har slitt med masse gjennom hele livet. For øyeblikket går egentlig det meste ganske greit, men jeg er helt utmattet. Har gjennom oppveksten alltid fått høre at jeg ikke er bra nok, og har gjennom oppveksten alltid prøvd å gjøre meg selv bedre. Har nå kommet til et punkt hvor jeg egentlig er veldig fornøyd med alt, men hjernen klarer ikke å stoppe. Jeg må konstant finne ting som skal gjøre meg bedre, om det er tips eller redskaper, planbøker eller ulike metoder for terapi. Det går konstant, og jeg sliter med å sove og gjøre ting jeg egentlig skal gjøre fordi jeg bekymrer meg så mye over alt som er galt med meg.
For en time siden drev jeg å søkte på tester for å finne ut hvilke jobber jeg passer til, og når jeg tok disse testene fant jeg ut at alle de svarene om kreativietet og fantasi (som jeg alltid huket av tidligere) har blitt byttet ut med planlegging og logistikk. Selv om jeg alltid har hatt en logisk tankegang, så føler jeg at de egenskapene alltid utfylte hverandre. Men nå føler jeg at jeg har mistet meg selv. Før ble alltid resultater noe med mennesker, hjelpe andre, spennende jobber og noe jeg vet jeg hadde trivdes i, mens nå er resultatene kjedelig ledelsestillinger og økonomi.
Har mistet mye av den livsgleden jeg hadde før hvor alt var spennende og jeg ville være sosial med venner. Nå sitter jeg hjemme å søker opp “hvordan bli et bedre menneske” for å ha det gøy. Merket fort etter testene at jeg har vært så opphengt i bli en bedre verson av meg selv for andre, at jeg ikke engang har tenkt på hva jeg mistet på veien dit.
Nå sitter jeg helt fast, og vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Skal jeg fortsette på den veien jeg er og innse at det er sånn det er å bli voksen? Bare fortsette å leve livet uten å føle noe mål eller mening og vise andre at jeg kan leve opp til deres eksemplar. Har jeg en annen vei og gå, og hvordan gjør man det uten å bryte ned alt man har jobbet for? Vil ikke føle at de siste årene av livet mitt bare var bortkastet heller. Føler meg helt på villspor.
Hei.
Du skal ikke trenge å fortsette å leve livet uten å føle noe mål eller mening, eller bare for å vise andre at du kan leve opp til deres eksempler. Du merker jo selv at det ikke vil være godt for deg.
Det er bra du selv forstår at du har blitt opphengt i testene. Det er bare tester, som er ment for å hjelpe en (eller for at de som har laget dem skal tjene penger), det er ikke noen fasit som du må følge. Jeg tenker heller ikke at noe du har gjort, er bortkastet. Alt lærer en et eller annet, og man utvikler seg stadig, uansett om man fortsetter den veien eller velger en annen. Det gjorde godt da jeg lærte at jeg kan gjøre det jeg vil og det som føles godt for meg her og nå, uten å tenke på hva jeg vil gjøre om fem eller ti år. Man vet uansett ikke hva fremtida vil bringe, og jeg syns livet blir mer interessant om man lar seg selv få lov til å forandre retning underveis, og ikke bare følger en fastlagt plan.
Jeg tror du trenger en eller annen slags profesjonellhjelp i forhold til det første du skrev, eller iallfall at det ville kunne være veldig godt for deg å få det. Er du student? Grunnen til at jeg spør, er at de gjerne har studentpsykologer man kan komme raskt til, selv om jeg egentlig tror du trenger mer hjelp - sånn for å få bearbeidet oppveksten din og hvordan du har hatt. Og får å få metoder til å roe deg ned. Det at du føler at det for det meste går ganske greit nå, er bra, og jeg tror også at det er et godt tidspunkt å gjøre noe med det på. Det at du skriver at hjernen din ikke greier å stoppe, er ikke noe uvanlig. Den er vant til å være på vakt og passe på, og prøve å gjøre deg selv bedre, som du skriver.
Er det ting du kjenner som er godt for deg å gjøre, ting som gjør at du greier å roe deg selv eller som føles godt? Det er bra ting å fokusere på og gjøre nå. Gjør mest mulig gode ting for deg selv. Unn deg det. Jeg fikk det rådet selv av psykologen jeg går til.
Du skriver også at du bekymrer deg for alt som er galt med deg. Hva er det du tenker er galt med deg selv?
En ting som har hjulpet meg veldig de siste årene, er å innse at det perfekte ikke eksisterer. Det hjalp meg til å fokusere på det unike i meg selv, finne tilbake til det opprinnelige utkastet. Mine rare ting er sjarmerende.
Da de menneskelige robotene ble utviklet, ble de laget vakre og symetriske. Av en eller annen grunn slo de ikke an. De begynte da å undersøke hvorfor. Svaret var i grunnen veldig overaskende; Perfekte symetriske ansikt ble oppfattet skremmende og unaturlig.
Jeg tenker dette er en overførbar oppdagelse, at det gjelder alle ting vi er. Personligheter, egenskaper, utseende.
Er det ikke vakkert å tenke på at ingen snøfnugg er like?
Klem og lykke til med å finne den unike deg <3
Eg også prøvde noken testa, men med personligheter, eg trur det er mykje liknande, eg skreiv under om korleis eg først trudde eg va ut i frå den første testen, overaskelsen eg fekk og det eg tok med meg vidare fra det.
Eg er også snart 23, eg også krangla med meg sjølv for og prøve og finne mitt perfekte meg, og alt sånt. For ei lita stund tilbake interreserte eg meg i sånne testa, og fant ut at eg va en portagonist, så tøft som eg syntest det va så satte eg meg som et mål og bli den beste portagonisten eg kunne bli, og så tok eg testen igjenn ei veke seinare og fant ut at resultatet hadde endra seg.
Eg vart skuffa selfølgelig, det gjorde lit vondt. For eg trudde kansje eg hadde funne ut ka livet mit kom til og handle om, og kunne planlegge det der i fra. Men, så innsåg eg at det betydde at vi endra os heile tida, og vil prøve nye forkjellige ting heile tida, eller ofte i hvertfall. Og det kan heilt sikkert hende vi en gang roa ned på tempoet, og finne litt meir faste rytme i ting og er fornøgde med det.
Og eg innså at det at personlighetene endra seg heile tida, betydde att en fortsatt hadde den livsgleda som søke etter nye ting, så eg trengte ikkje finne livsgleda som ville utforske. Den va allerede der. Eg måtte bare, innsjå att eg ikkje trengte og leite etter ho, og kansje ta livet, veiane og veivalga i det ett steg om gangen.
Eg håpa det hjelpte deg på den fronten.
Som sagt krangla eg og med meg sjølv for tida om og vere perfekt, så eg veit ikkje heilt ka hemeligheten er.
Men eg prøva og lære meg og godta at eg er ganske ung, og att eg har fleire meneskelige begrensninga en eg egentlig veit om enda og at fleire kan vise seg når som helst.
Og att det som regel hjelpe og ta ting ett steg av gangen når eg møte en begrensning.
Håpa det hjelpte!
Lykke til til deg!
Det er ikke alltid lett å vokse opp med å alltid høre andre sine forventninger og krav, og at du hele tiden må strekke seg til dem. Da kan det være vanskelig å se hva man faktisk er god til, og hva som gir mestringsfølelse. For det er i mestringsfølelse at det ligger motivasjon. Nå er du voksen, så en ting du kan tenke gjennom, er hva har du mestret frem til nå? Det trenger ikke å være store ting, bare det å ha fullført barneskolen, er mestring som legger grunnlag for andre viktige ting i livet.
Når det kommer til å finne ut hva man vil jobbe med, er det faktisk en jobb i seg selv. Det er ikke gitt at man finner drømmejobben, etter første jobbintervju. Det å finne din drømmejobb, er en vei du selv må grave frem, etterhvert som du kommer lengre og lengre inn i arbeidslivet. Så ikke fortvil om du ikke finner noe du liker enda. Det er en lang prosess, og den skal være lang! Ta heller å tenkt på i den jobben du har nå, får du brukt noen ferdigheter du har, har du gode kollegaer rundt deg, og får du mestringsfølelse om dagen på jobb?
Hvem har fortalt deg at du ikke er bra nok og hvordan?
Veldig fin måte å se det på, takk!
Ja det lignet veldig på meg! Har satt hele greia litt på pause egentlig. Kjente at det ble mer pes enn nytte alt sammen. Om jeg så skulle måtte vente 10+ år til før jeg finner ut av det så får det bare være. Om 50 år vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke på de gode stundene og minnene som ble lagd, og ikke på alle de framtidsplanene som aldri ble.
Selvfølgelig undrer jeg jo fortsatt, og jeg kommer nok til å ha det godt plantet i underbevisstheten. Skal bare prøve å ikke blir fortært av tankene mens jeg finner ut av det.
Håper du også finner ut av det!
For mange dessverre, men hvem som har sagt hva er ikke problemet, men innvirkningen det hadde på meg. Må bare jobbe med meg selv og innse at jeg ikke trenger å være bra nok for andre, men at jeg selv har det bra. Så får de som mener noe annet finne en måte de selv kan leve med det.
Takk for fine ord! Ja jeg opplever en del mestringsfølelse på jobben jeg er i nå. Dette kommer til å høres lite flatterende ut, men jeg blir veldig fort veldig flink i det jeg gjør… Har stor interresse for det meste, og blir fascinert av mye, noe som gjør læringsprosessen raskere. I tillegg til at jeg er perfeksjonist, og vil levere godt i det jeg driver med. Dette er også en av grunnene til at det er vanskelig å finne noe, når jeg vil gjøre litt av det meste…
Takk for gode råd og veiledning! Er ikke noe spesifikt galt jeg tenker på nei, mer at jeg legger merke til at jeg er veldig annerledes enn andre. Jeg tenker på en annen måte og føler på en annen måte. Ivertfall med de jeg er har kommet over i livet mitt. Derfor jeg ofte undrer på hvorfor det er sånn, og hva som er grunnen til at jeg er sånn. Har også blitt kalt diverse ting oppgjennom årene som kan komme inn på de trekkene jeg snakker om, men har klart å se bort i fra de fleste av dem.
Det er bare fint å kunne si om seg selv at man er flink i noe. Veldig fint å høre at du har den opplevelsen og har mestringsfølelse på jobb. Det betyr mye for en selv å føle det slik. Det er bare å nyte det :)
Det høres ut som du har funnet ut gode ting for deg selv, så bra :)
Angående bekymringer, så skal du sette på alarm på telefonen din. Klokken 17, hver dag, så skal du tenke på alle bekymringene dine. Kommer de før det, tenker du “ok, men bekymringene skal jeg tenke på kl 17”.
Det funker.
Det hjer vi nokk skal du sjå