Jeg har en bachelor som faglærer i K&H, og en master innenfor pedagogikk rettet mot samme felt. I fjor traff jeg uheldigvis veggen og endte opp med alvorlige mentale helseproblemer. Selvmordstanker og planlegging av dette. (Ble ansett som klinisk frisk mai i år og bodd med mor og far siden desember i fjor).
Jeg brenner for det kreative og er veldig glad i å jobbe med mennesker, men har ikke fått jobb da jeg mangler erfaring. Nå jobber jeg i barnehage og har gjort det siden februar 2025 som fagarbeider. Det er veldig koselig hvis en ser vekk fra underbemanning og konstant sykdom, men de siste månedene har jeg slitt en del mentalt. Jeg har begynt å føle at utdannelsen min er bortkastet. 6 år på universitet, men ingen form for uttelling. Ikke får jeg jobb i skolen da jeg ikke har erfaring fra skole, og ikke får jeg erfaring siden jeg ikke får jobb i skolen. Jeg tjener under minstelønn pga privat bhg, selv med ansiennitet fra jobb i Oslo. Jeg meldte oppsigelse for 2 uker siden fordi jeg rett og slett ikke klarer mer og er ferdig etter februar neste år. Nå vet jeg ikke om jeg orker å jobbe som lærer slik som utviklingen har blitt. Jeg er redd for at jeg snart er der jeg var i fjor fordi tankene driver i den retningen og jeg har lite til ingen energi til annet enn jobb.
Det gjør så vondt å vite at jeg kanskje ikke klarer å jobbe med det jeg liker, at nesten 1/4 av livet mitt har gått til noe helt bortkastet. Jeg er nok ikke skapt for det, men det er ingenting jeg føler meg flink til. Jeg kan ikke snakke til foreldrene, typen eller andre da jeg er redd for at de slutter å være glad i meg - at de skal se på meg som uverdig - og jeg vil ikke tilbake i DPS. Jeg vil heller ikke tilbake til natte-svette, kvalme og mareritt fra antidepressiva.Det er ikke sikkert jeg orker mye mer om jeg skal være ærlig. Jeg forventer ikke hjelp, men dette er nok det tryggeste stedet å lufte tankene.
Jeg føler meg veldig i samme båt.
Utdannet lærer, men fikk aldri mer enn korte vikariater på ulike skoler. Prøvde barnehage en periode. Fant en plass jeg trivdes, men måtte gå, da de ikke kunne bruke meg som vikar lengre, uten å ansette meg (noe de ikke hadde mulighet til). Tilbake til lærer igjen, for å prøve på ny. En hendelse gjorde at jeg ikke lengre orker å fortsette som verken lærer eller barnehage. Jeg utviklet også migrene, som blant annet ofte gjør sterke lyder og lys til utfordringer.
Nå har jeg vært mange år utenfor arbeidslivet. Jeg ønsker å finne noe, men det er veldig vanskelig! Jeg klarer ikke tilbake til å jobbe i verken skole eller barnehage. En god del andre jobber føles også uoppnåelig med migreneproblematikken. Det er tungt, men jeg vet at livet har en merkelig måte å stadig endre seg på. Noen ganger tar det bare litt lengre tid.
For min del vil selvmord aldri være rett vei. Kanskje aller mest fordi det er 1: for slemt mot dem rundt, og 2: en avgjørelse som er umulig å gjøre om på etterpå.
Foreldre slutter da ikke å bli glad i barna sine når de strever med å mestre livet? Jeg ser på det som mye mer sannsynlig at de ønsker å støtte og være til hjelp. Det samme tror jeg er den vanligste responsen fra en kjæreste.
Jeg leste en gang noe om at vi i Norge bør være flinkere til å spørre om hjelp fra andre. Ikke nødvendigvis bare for ens egen del, men for de andres. Når noen spør om hjelp, er det en mulighet for andre til å få gleden av å hjelpe noen. Selv har jeg flere ganger merket på den gleden av å hjelpe venner eller familie. Selv om jeg har merket gleden av å hjelpe andre, er jeg fortsatt ikke veldig flink til å be om hjelp. Jeg prøver likevel å huske på det når jeg kommer på noe jeg trenger hjelp til. Både foreldre og kjæresten min vet at jeg har det tøft. Det er lettere å leve åpent med dem som er nære.
Jeg er nå i et opplegg som skal hjelpe meg tilbake i jobb, men foreløpig føler jeg ikke det hjelper stort. Det er likevel en prosess jeg er en del av. Jeg gir ikke opp og jeg spør andre om hjelp.
For øyeblikket finner jeg ellers en del glede i å male. Forsvinne inn i lerretet. Mye annet føles vanskelig. Det finnes likevel alltid små lyspunkter som dukker opp nå og da. Ikke gi opp. Livet endrer seg plutselig! Kanskje du kan prøve å finne en ny hobby eller ta opp en tidligere en?