Mann 22. Usikker. Vet ikke mer av noe lenger

Selvmordstanker
1

Hei.

Jeg er usikker på alt. Hver dag føles ut som en byrde. Jeg trodde jeg var på rett vei med utdanningen jeg valgte, men når jeg kom inn i arbeidslivet i 2021 etter lærlingetiden ble alt mørkt. Det viste seg at jeg ikke taklet den type arbeid, både psykisk og fysisk. Det ble bare negative tanker av hva meningen med livet var. Komme hjem kl 6 på kvelden dødssliten, med ingen form for fritid eller liv. Har hatt alltid hatt lyst på en å være glad i, men har aldri hatt flaks i dating. Har ikke engang vært med noen romantisk. De fleste gangene jeg har faktisk likt noen, så har de likt kompisene istedenfor. Det er de tankene som surrer i at jeg jobber for null grunn. Jeg sluttet i jobben som jeg fikk, men slet/sliter med depresjon fortsatt. Jeg tenkte da i 2022 og prøve folkehøgskole for å kanskje få nye venner, men fant ikke tonen med noen. Jeg har alltid vært negativ mot meg selv, men jeg trodde det ordentlig til slut at det var noe feil med meg, da jeg ikke kunne få en ny venn. Jeg sluttet etter to uker på folkehøgskole, men fikk da plass på påbygg linje med en kompis. Hadde et relativt fint år, men jeg følte jeg egentlig måtte ta det bare for å gjøre noe enn å sitte inne på rommet å være ubrukelig. Jeg valgte da i 2023 å gå på høgskole. Jeg synes faget jeg studerer er spennende, men det ligger fortsatt bak i hodet at jeg ikke har noe jeg står for eller føler er vært å leve for, så hva er det jeg egentlig studerer for? Jeg har heller ikke energi til å gå ut for å oppleve ting heller. Jeg har jo en herlig familie, men har ikke flyttet ut enda, siden jeg frykter jeg blir for ensom når det ikke er noen i huset. Hvorfor jeg valgte å skrive nå enn før er på grunn av at jeg fikk en dårlig karakter i en nylig tatt eksamen. Ja. Det er sikkert en dårlig grunn, men siden jeg føler jeg aldri klarer noen ting her i livet, så takler jeg ikke at det måtte være en ekstra ting som jeg er ubrukelig i. Utdanning jeg orginalt tok be ubrukelig, null hobbyer, null meninger, null energi, null romantikk i livet mitt. Alt bare føles helt bortkasta. Kanskje det eneste ønske jeg har i livet er å bli gift og få barn. Utenom det så har jeg ingenting. Jeg har forsåvidt ikke så mye selvmordstanker, men jeg har heller ingen tanker om at det vært å leve heller.

Takk for at du leste.

2

<3

Du skal vite at du ikke er alene om disse vonde tankene og følelsene.
Har du snakket med fastlegen om det? Start der:)
Ikke føl at du må flytte hjemmefra, hvis det er til det beste for deg nå, så bli der du er og støtt deg på den tryggheten det er.

3

Hei.

Det er leit å høre at du føler det slik, men samtidig vil jeg berømme deg for å sette ord på alt dette her, det er ikke lett.

Det med å miste selvtilliten sin og føle at man er ubrukelig, er ikke lett å håndtere alene. Det er ting jeg tenker at du trenger andre til å hjelpe deg med. Det er veldig bra at du er så pass klar over det, og jeg syns det er bra at du har kommet deg videre med å gå på påbygg og så begynne å studere på høyskolen. Jeg forstår veldig godt at du er redd for å den følelsen igjen, etter å ha hatt det så tungt som du hadde det i lærlingtida.

Har du hatt noen kontakt med nav da?

Jeg skjønner også at det føles ut som en nedtur igjen etter å ha fått en dårlig karakter på studiet. Jeg har selv studert og hvert igjennom mange runder med eksamener, og mange eksamener jeg har tatt opp igjen. Saken er den at hvis man følelsesmessig ikke er på et bra sted, så er det ikke det letteste akkurat å studere og lære ting. Jeg vet ikke om du har hørt om behovspyramiden, at det er en del grunnleggende behov man trenger å ha i bunn?

Du har jo allerede her satt ord på en del ting du føler du mangler, og det er en god start.

Det er jo fint at du ønsker å bli gift og få barn, men man trenger andre ting også - trenger å føle at det er andre ting som gir livet mening også, at det er andre ting du kan like og glede deg over, og ikke minste så er det ikke noe godt å gå rundt å føle seg dårlig om seg selv. Det gjør det jo heller ikke lettere i forhold til det å finne seg noen.

Det er mange andre som har kjent det slik som deg, særlig i det stadiet i livet hvor du er nå, hvor man skal prøve å finne veien fremover.

For meg fungerte det da jeg sluttet å skulle tenke så langt fremover, men at jeg heller prøvde å gjøre ting som gir meg glede eller en følelse av litt ro eller noe annet positivt (eller bare ikke negativt) her og nå. Og ikke tenke at jeg måtte det ene eller det andre, men heller kjenne etter hva jeg trengte og hva som var godt for meg. Da kommer jeg meg steg for steg videre, istedenfor det jeg gjorde før, at jeg stadig prøvde på noe jeg ikke var klar for ennå, og så bare feilet igjen. Slik at den dårlige følelsen overfor meg selv bare ble verre og verre.

Jeg håper dette kan være litt til nytte :)

4

hei.
jeg skjønner virkelig hva du mener.
alt blir meningsløst.
først så syns jeg du skal være stolt for at du har tatt utdanning. og flere av de også!!

når du ser på livet på den måten, blir det mørkt.
alt jeg gjør er å gå på skolen og komme hjem, sove og repeat.
men det er de små tingene i hverdagen som gjør livet spennene.
de uforutsigbare småtingene.
kanskje så små som at han i kassa på kiwi ga deg et komplimang eller at noen sa noe morsomt på jobb eller skole.
at du henger med venner eller at du gleder deg til ferie.

før skulka jeg vær dag, og var bare på skolen i en time ca. hver dag.
skolen føltes meningsløst. helt til jeg så alle småtingene og små oppturer som skjer i løpet av en dag.

når jeg var mye suisidal tenkte jeg at jeg bare skulle overleve. og jeg er stolt over at du fortsatt er her og har overlevd alle de vonde tankene.
å tenke at du bare skal overleve kan være positivt eller negativt. gjør det positivt.
når alternativet er å dø, kan du lage din egen lille verden. ta sjangser, start en samtale med de folka, tekst den personen, lag store mål og planer. det kan gå til helvete, men det er ditt liv hvor du må se og gjøre det du vil skal skje i livet ditt.
du velger å sitte inne på rommet ditt og å aldri gjøre noe når hele verden er foran deg.
tenk på alle tingene du kan oppleve. idag, imorgen, neste uke, om et år.
verden er full av fantastiske ting, men du må velge å ville oppleve de eller ikke.
hvis alternativet er å dø, er det vel ikke så farlig.
du må overleve til du kjenner at du ikke trenger det lenger, og at du kan leve isteden.

jeg er bare 13 år så vet ikke hvor mye hjelp dette er men vit at jeg skjønner virkelig hva du mener.

5

Takk for svar. Beklager for sent svar, men har lest alle.

Har prøvd noen råd, men ingen ting er lys i det. Det virker som når jeg endelig ser positivt, så smeller det tilbake. Når det først er negativt, så blir det enda verre. Vet ikke hva jeg gjør feil… Har ingen form for genuin interesse i noe. Har egentlig bare fulgt bølgen. Driver jo å studerer, men jeg vet ikke om jeg er genuint interessert i det, eller noen annen studie. Hvorfor jeg valgte å skrive nå, var at noen kompiser og jeg skulle være på festival, så kom de negative tankene og jeg dro. Senere så ble jeg enig i å hente de, men fikk selvfølgelig rippet i speilet til en annen bil… Allerede når dagen var allerede negativ. Verden bare hater meg. Jeg har gitt opp helt. Beklager for trist oppdatering, men jeg fatter ingen ting lenger

6

Her har du nok problemet, og løsningen. Du lever noen andres liv, ikke ditt eget. Men du kan bare vite selv hva som er det riktige livet for deg. Har du noen voksne rollemodeller du kan drøfte dette med?

7

Imponerende innlegg, du er imponerende synes jeg. Det er en kjempe prestasjon å gå fra å være suicidal og bare være på skolen i en time ca og skulke masse. Til der du er nå, at du klarer å se så mye positivt i de små tingene.

Dette innlegget gav meg mye å lese. Mye positivt å tenke på, om mitt eget liv.

Og så sant, har tenkt endel på dette selv, at dersom alternativtet er å dø så er det jo bare å gjøre det du er redd for å gjøre.