Gutt på 19 år her, nettopp ferdig med videregående og aner ikke lenger hva jeg skal gjøre.
Jeg kan med trygghet si at jeg først og fremst ikke akkurat har levd et vanlig liv for en ungdom i mitt kull og miljøet jeg ble født i her i Oslo. Det er altfor mange faktorer som har spilt inn om hvorfor jeg er der jeg er nå til å skrive om hver eneste en. Men jeg skal prøve å skrive ned det jeg tror er det viktigste. jeg må også klarere at jeg har kun mitt perspektiv og mitt liv jeg har opplevd. Har forsøkt en eller to ganger å snakke med noen om det for å kanskje få andre perspektiver, men har aldri endt noe godt. Så jeg vet ikke lenger. Jeg føler jeg blir gal og om alt bare er tull eller hva som er ekte eller ikke.
Jeg tror kanskje litt av bakgrunnen på disse tankene er at jeg aldri har vært noen mester i kommunikasjon og utrykke meg selv. Jeg tror det kommer av at jeg på barneskolen så og si ‘ga opp’ det å være sosial, fordi jeg alltid rødmet eller begynte å svette, snakke fort og snuble i ord. Jeg tror kanskje ikke det er noe spesielt bra for et barn og unngå all mulig kontakt og interaksjoner på den måten, fordi dette er nok sånn man vokser sosialt. Man må ha de flaue samtalene og interaksjonene for å komme inn i de neste samtaler bedre. Jeg fant dessverre ut av dette for sent, og i det livsstadiet jeg er i nå er det å være sosial det minste av mine problemer. (Fortsatt til den dag i dag har jeg aldri turt å dra på fest eller noe ute sted
Jeg har alltid slitt mye med konsentrasjon også, det hjalp ikke på så mye når jeg da også begynte å gjøre det dårlig på skolen, og jeg hadde lærere som var veldig glad i å holde barn ansvarlig for ting som dette, og de holdt aldri tilbake med å minne meg på det. Selvbildet mitt gående inn i ungdomskolen var helt forj*vlig. Fant meg noen få venner i en liten gruppe jeg kun klarte å være med fordi jeg spilte på meg selv og svakhetene mine, så de kunne le. På denne tiden var jeg helt sikker på at det var eneste mulighet for å passe inn noe som helst sted, var å gjøre meg selv til en klovn for andres glede og latter. Fra mitt perspektiv var jeg helt på bunn av samfunnet, og jeg trodde absolutt ingen noen gang ville se meg og prøve å hjelpe meg ut av det. Men, ser tilbake på det nå, var jeg nok blitt såpass kald fra et utside perspektiv, fordi jeg altid pakket dårlige ting og hendelser dypt nede uten reaksjon. Det ble til min forsvarsmekanisme så jeg ikke gravde meg enda lengere ned enn jeg allerede trodde jeg var. Kanskje det å utrykke seg her hadde løst det, kanskje ikke.
Det vil aldri få vite fordi jeg valgte å kjøre med det helt til vgs. Det var her problemene mine virkelig begynte å ta en toll på meg. Jeg snakket med utrolig få mennesker i den nye klassen min, rødmet for hver presentasjon eller når noen så på meg. Jeg husker spesielt hvordan folk blikket meg pga dette, som bare gjorde ting enda verre. Jeg overhørte baksnakking av meg, hvor folk ikke akkurat holdt tilbake. I det hele ble det første året av videregående det jeg kan kalle det verste året i mitt liv. Alle de nye menneskene, forventningene, ungdomsgrupper, osv… ble alt for mye for meg. Så jeg måtte tilslutt gjøre noe, og det ble dessverre usunne mengder trening som i tillegg ga meg et veldig dårlig kroppsyn jeg aldri hadde hatt før. Så begynte jeg med rus, aldri noe verre enn weed, men den ble det altfor mye av. Perioden vg2 vg3 gikk så og si bare i at alle disse tingene bygget seg på og ble forverret, og jeg klarte så vidt å få stå karakterer. Jeg røyket weed hver eneste dag, ofte flere ganger dagen, i vg3 ble det også til at jeg gjorde det under pauser på skolen for å kjempe imot angst og stress, som nå var vokst seg store nok til at det ble et alvorlig problem for meg. Jeg begynte å slite med maskeringen jeg hadde brukt hele livet foran foreldre og lærere. Som gjorde meg enda mer stressa, og som førte til mer røyking. Jeg tror pga den livstilen jeg har levd, at jeg har blitt en mester på maskering av følelser og hvem jeg er. Det har nesten blitt en del av meg nå, og de gjorde også at jeg klarte å gjømme unda alle disse problemene.
Foreldrene mine den dag i dag vet ikke en sh*t, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å sette ord på alt dette til noen. Jeg føler jeg har fått en så stor pakke med drit nå, at det ikke engang er vits å prøve å si alt dette til noen. Mest sannsynlig vil jeg ikke klare å gjøre det heller pga mine helt elendige kommunikasjons ferdigheter og nå, ekstremt dårlig hukommelse og tankegang pga weeden… Har prøvd stoppe utallige ganger, men det ender bare med at alle disse tankene kommer rett tilbake og for hver gang blir det bare verre. Det punktet i livet jeg er i nå hadde jeg faktisk ønsket jeg kunne få noe dødelig sykdom eller havne i en dødelig ulykke av noen slag. Så kanskje foreldrene mine ikke må sitte med at sønnen deres har tatt sitt egent liv, og at jeg heller døde av andre årsaker. Det og bare forsvinne totalt har aldri vært en bedre tanke. Det eneste som stopper meg akkuratt nå fra å bare ende alt, er nok familien min, som så og si er de eneste menneskene i livet jeg har nå. De vet nok ikke det, men uten dem har jeg ingenting lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, som sagt takler jeg ikke å møte opp fysisk noe sted å ha en samtale om dette. Selv denne teksten tok meg mye kraft og tid å skrive. Og beklager om det er skrevet veldig i rot, jeg har et ekstremt rotete hode for tiden, og det er nok også mange detaljer jeg har utelukket her som sikkert har spilt en stor rolle, men det også er et av de største problemene dårlig kommunikasjon har gitt meg. Man kan aldri vite kunn med seg selv hvorfor man er og har blitt sånn man er. Det er derfor jeg nå prøver å skrive noe her, for å kanskje få noen andre perspektiver eller meninger om hva man skal gjøre. For jeg personlig har absolutt ingen aning og om jeg nå skal inn i arbeidslivet/studier etter hvert med dette her, vet jeg ikke lenger om familien min vil holde.