Jeg trenger liksom at alle mine ønsker realiseres før jeg er fornøyd. Koste hva det koste vil. Er det fordi jeg ble oppdratt som en bortskjemt drittunge? Jeg har opplevd mye motgang, og fortsatt like bortskjemt. Nesten mer enn jeg var. Jeg klarer liksom ikke bare akseptere ting som dem er. Vel, jeg klarer det nok med mange ting, men ikke med visse ting. De er der for å bli.
Jeg har vært med på sårbart barn terapi, der hvor man ser lille seg og tenker på hva man ville sagt til seg selv og gitt til seg selv. Går det an å gi lille seg ris på rumpa og si “voks opp”?
Hvis definert ved resultater, ja. I seg selv en negativ opplevelse, men jeg ser at jo at jeg er motivert til å gjøre ting med meg selv og livet som andre ikke er. Så det er en styrke der også.
Men tror du ikke at misnøyen alltid vil være større enn det man greier å få til?
Jeg tenker at det er et ganske grunnleggende behov de aller fleste mennesker har.
Det slår meg ikke som om du er bortskjemt av den grunn i det hele tatt. Det er helt naturlig og jeg er skyldg i det selv også selvfølgelig.
Men!…
Jeg har også en “alt eller ingenting” personlighet når det kommer til meg selv og mine mål.
Jeg skal nå dem koste hva det koste vil.
Den største forskjellen er kanskje at jeg med tid har lært å sette pris på fremskrittene jeg har gjort på veien mot målet. For det er jo ikke målet i seg selv en vokser på, det er jobben man har gjort for å nå det.
Det er fullt mulig å være fornøyd underveis uten å måtte være ferdig. Det er en god måte å støtte seg selv på.
Det å flytte fokus over på hva man er fornøyd med samtidig som man jobber videre med det som man er misfornøyd med kan fort gjøre til at veien til målet føles kortere. Og man føler seg bedre mens man gjør det.
Og kanskje viktigst av alt for min egen del, målene mine skal ikke nåes på bekostning av noen andre. Da vil jeg si det blir en annen diskusjon om moral og bortskjemthet.
Selv om det kanskje ikke føles slik, så har vi alltid et valg. Vi kan velge å la oss kue av det som tynger oss, eller vi kan stå opp for oss selv og legge et sterkere grunnlag for en bedre tilværelse. Vi klarer det ikke hele tiden, men så lenge vi reiser oss igjen og ikke gir opp, vil det med tid bli bedre. Det vil aldri bli perfekt, men det blir bedre.
Man gir opp på ett nivå. Men hvis det skulle være sånn at vi aldri blir fornøyd, så er vi tvunget til å finne en annen vei, eller å gå i kronisk misnøye. Ikke at jeg vet veien selvsagt.
Synes du det er mulig å både erkjenne at man trenger å få oppfyllt alle sine ønsker og samtidig at man alltid har et valg?
Da har nok jeg et stort problem, for jeg ser ikke hvordan man skal oppnå alt man ønsker uten at det går utover andre. Jeg ser egentlig ikke at man kan gjøre noe som helst uten at det går ut over andre. Så det må jeg bare eie for min del.
De sier at Lediggang er roten til alt ondt, men det er i lediggang at kreativiteten finnes…
Naken kvinne lærer å spinne…
osv…
For meg har jeg gapt over så mye ubehagelig at det ble for mye og det føltes som å være i ei krise, så jeg måtte rett og slett kutte ut noe, og fokusere på det viktigste. Prøve å utsette bekymring for det andre for å konsentrere meg om utfordringen her og nå…
Jeg er redd jeg ikke forstår spørsmålet ditt, men generelt har jeg ingen problemer med å erkjenne at mine meninger er nettopp kun det, mine. Og at vi som mennesker er forskjellige og har forskjellige meninger. Jeg har ikke behov for å “ha rett” eller konvertere noen til å dele mine meninger.
Vet ikke om jeg kanskje kunne formulert meg litt bedre, men når jeg sier på bekostning av andre så tenker jeg på at jeg ikke skal såre eller tråkke på noen for å få det som jeg vil.
Og det er jo igjen en regel som gjelder for meg selv og mine omstendigheter. Jeg dømmer ingen for ikke å dele denne tankemåten.
Det kan være forståelig det og, for omstendighetene kan være annerledes hvor det å konfrontere personer som har bidratt til traumer blir en del av rehabiliteringen for eksempel.
En vet aldri. Jeg kjenner ikke andres bakgrunn og historie for det meste, så derfor kan jeg bare dele min egen erfaring og synspunkter. Og dersom det er uenighet eller ikke noe av verdi i det for mottakeren, så er ikke mer tapt enn noen tanker og linjer med tekst.
Men av og til ligger det noe av betydning i noen av linjene, og det gjør alt verdt det for min del.
Ingen problemer, Banedalberg. Du er reflektert og ydmyk. At noen deler sine tanker uten å trykke dem ned i halsen på noen, er alt vi kan be om her.
Å ikke såre noen eller tråkke på noen i prosessen med å få det man trenger ut av livet, er et veldig ønskelig mål. Når denne modellen slår sprekker for en så er det straks mye vanskeligere å navigere. Så jeg forstår at det er godt å definere det sånn som deg om man greier det.
Naken kvinne lærer å spinne, ja. Jeg liker den. For lediggang er nok ikke roten til alt ondt, sånn jeg har opplevd det. Leddiggang er roten til mye ondt, men sånne ordtak blir gjerne for absolutte.
Det er somregel for mye å gape over her i livet, og derfor er det så viktig å forstå at man må prioritere. Hvis man virkelig kunne få til alt man ville så var det jo verdensfred og what not.
Ordtakene er for gamle og utgått på dato.
Det står i en pensumbok jeg har at det å gå ned i stilling eller å jobbe deltid er viktig for å ta vare på seg selv. Eller kanskje å ikke jobbe tenker jeg.
Nå er det også sånn at veldig få vil jobbe. En psykolog sa det mener jeg. Folk sliter seg ut…
Det kan det absolutt være. Nødvendig å slutte å jobbe. Samtidig får jeg litt sånn etterpåklokskap her, visst. Der jeg er nå, hvor den nakne mannen har lært å spinne, så tenker jeg på om jeg hadde lært det fortere om samfunnet var mer sånn, du må bare jobbe. Men det kan godt være helt feil, at man aldri hadde fått sjanse til å finne ut de samme tinga. Jeg tenker at samfunnet har stor mulighet til å gjøre ting annerledes, med langt klokere grunnfilosofier. Ikke sette folk i permanent fight, flight, freeze, i en evig jakt på å være bra nok.