Syns det bare er fint at du engasjerer deg!
Jeg er veldig enig i det du skriver med at jeg heller ikke tro de fleste er ute etter råd. Folk trenger å bli sett, forstått, og bli lytta til. Bekreftelse som vi alle har behov for. Respons ja. Det menneskelige!
Jeg tenker også at de fleste strengt tatt ønsker å gjøre jobben selv, og det er begrenset hvor mye man kan hjelpe andre.
Og så må man ta på seg egen oksygenmaske også da.
Som du sier så er det en åpen tråd, så jo, på en måte spurte vi deg. Bare prat. Dere hjelper meg med en lang togtur. Jeg tenker at det er god sosial trening i å bryne seg på alle slags svar, sakte kan man lære å ikke gå bananas om noen sier noe som provoserer. Og man trenger ikke rømme hjemstedet sitt om man gikk helt bananas. Det er helt forståelig at noen ikke klarer å styre følelsene, det sier bare noe om at de er i stor ubalanse. Så får man bare håpe at de finner bedre måter. Det er et viktig signal at ingen bare kan bruke andre uten gjensidig berikelse i alle fall.
Den får sagt det den der
Jeg er nede igjen og har ikke tro på meg selv…
Jeg hører gjerne på deg jeg om du har noe å få lettet fra brystet.
Er det studiene dine som stresser deg, eller er du bare generelt nede?
Selvtilliten og troa på å få til noe
Spør deg selv hva som ville bevist for deg at du kan tro på deg selv. Å jakte etter følelsen av å alltid ha troa på seg selv leder ingen steder.
Den var ikke lett å svare på…
Jeg vet, jeg vet…
Nesten som om en tenker at en bør slutte på studiet…
Tror nok det beste er å fokusere på andre ting enn utdannelse nå…
Fra hva du har skrevet tidligere i tråden, så har jeg inntrykk av at du allerede har fått til kjempemye. Og at du er flittig og står på, men til tider kanskje kan stå på litt for mye.
Kan det tenkes at du kanskje har stått på litt for mye i det siste, og er litt sliten?
Mange av oss har det med å sette lista veldig høyt for oss selv, og da blir fort fallhøyden litt høyere når vi kanskje ikke klarer å prestere det vi tror vi burde hele tiden.
Da er vi jo “dårligere” enn det våres egne standarder tilsier vi burde være, noe som igjen påvirker våres selvtillit.
Det er dumt vi mennesker er skrudd sammen på slike måter, men samtidig så er det jo en drivkraft.
Selv om det i utgangspunktet er en belastning, så får vi en viss gevinst ut av det. I ditt tilfelle har du oppnådd mye, og jeg har stor tro på at du vil fortsette å oppnå gode ting for deg selv.
Erfaringskonsulent er jo tross alt noe som ikke alle kan bli, eller vil bli for den saks skyld. Jeg tenker at det trengs nok en viss type person for å fylle en slik rolle. Noen som er omtenksomme og villige til å by på både seg selv og son erfaring. Dette for meg høres nå ut som en god person.
At du høres ut som en god person.
Gi deg selv litt rom og et pust i bakken, det er lov å være litt nedfor og usikker på seg selv. Det betyr ikke at du er dårlig på noen måte av den grunn.
Du har rett i det.
Er sliten, først og fremst etter gråt og tenkning og bekymring.
Har ikke jobba særlig med eksamen i helga, men med bekymring og tekning vedrørende den og framtid.
Er sliten nå, og må ta fri fra bekymring rundt dette…
Jeg har vært på et sted jeg har vært mange ganger før som ikke er bra. Veldig mye sorg og frustrasjon.
Jeg er ikke den flinkeste til å være fornøyd med det jeg gjør og den jeg er. Har alltid hatt høye mål, og har ingen forhold til “bra nok”.
Tror ikke jeg har noe som kan bevise at jeg kan tro på meg selv. Er det her noe ligger kanskje…?
Sorry mas…
Her maser du så mye du vil. Det er andres problem om de har et problem med det. Hva tror du skulle til for å bevise det for deg da? Er du sånn at du egentlig synes at verden er helt håpløs, og at det må stå i din makt å redde hele sulamitten før du kan tro på deg selv? Eller er det at du ikke ser hvordan du skal klare å oppnå det du ønsker i livet (da tenker jeg på andre ting enn selve følelsen av å være «bra nok»)?
Jeg kjenner veldig godt til tankegangen, selv om det er noe som for det meste hører til fortiden.
Jeg håper du klarer å ta fri fra bekymringen og gi deg den tiden du trenger på å få hentet deg inn igjen. Jeg har forståelse for at det er vanskelig å legge fra seg, men å bekymre seg hjelper ikke fullt så mye som litt planlegging når det kommer til å få gjort ting.
Et triks jeg bruker mye er å minne meg selv på å ikke bekymre meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med her og nå, og heller ikke over hva som kommer etter neste steg.
Planlegge for ett steg av gangen slik at det ikke blir uoversiktelig og for mye på en gang.
I dette tilfellet ville for eksempel ikke fokuset mitt ligget på å gjøre ferdig eksamen, men den delen av eksamen som jeg jobbet på i øyeblikket, og kun det. Når den delen var ferdig, ville fokus blitt flyttet over på å fulfføre neste del osv.
Det høres litt teit ut, men på den måten blir bekymringen spredd mer ut. Det blir ikke så altoppslukende som det så ofte kan bli når vi tenker over for mye på en gang, og bekymrer oss.
Tiden etter eksamen er nettopp det, det er etterpå. Er ikke så mye du kan få gjort med den tiden akkurat nå. De bekymringene kan vente til den tiden kommer.
Dette ble nesten en liten preken føles det som, men det var ikke meningen. Deler bare litt av hvordan min tankegang har utviklet seg siden min egen standard ikke var opprettholdbar over tid.
Jeg håper du kan fire litt på kravene og komme deg tilbake til der du finner arbeidsroen, viljen og styrken din for å fortsette å oppnå de tingene du ønsker.
Tror ikke jeg må redde hele sulamitten.
Å oppnå det jeg ønsker…
Jeg har nok tenkt mer på følelsen tror jeg
Bare bra at du deler erfaringer og tips
Vel, om det egentlig ikke er spesifikke mål som skaper følelsen av å være for dårlig, så vil kanskje heller ikke det å søke spesifikke mål fikse følelsen.