Hvem sin feil er det?

Er det dét som er det viktigste for mange av dere som sliter, hvem sin feil det er?

Jeg lette i mange år etter grunnen til at jeg har det slik jeg har det, føler det jeg føler, sliter med tingene jeg sliter med. Men har med tiden innsett og akseptert at alt er i meg, ingen har skylden, jeg har ikke skylden. Men det er mitt ansvar å lære meg å leve godt med mine utfordringer. For innerst inne i oss alle ligger svaret, ikke utenfor. Det som har skjedd i livet er fortid, det får vi ikke gjort noe med. Vi kan velge å ta lærdom av det å gå videre eller vi kan bli ett offer for fortiden. Fremtiden har ikke skjedd, vi vet ikke hva som kommer til å skje. Selv om vi så inderlig skulle ønske å ha kontroll over alt som kommer til å skje, men som vi alle har følt og kjent på blir fremtiden ALDRI som man tror. Livet tar veier vi ikke hadde fantasert om. Eneste vi har er her og nå, akkurat nå.

Livet er ikke lett, var aldri lett og blir heller aldri lett. Balanse mellom lys og mørke. Det finnes ikke lys uten mørke, ingen varme uten kulde, ingen positiv uten negativ osv osv.

Takk for innlegget, Richard. Da regner jeg med at du er en av dem som synes vi kan dele utfordringene våres her, selv om våre utfordringer ikke er noens skyld.

Ser ingen problemer med å dele utfordringer her inne :). Er ett forum for folk som vil dele utfordringer :).

Takk for svar @faenihelvete.

alt er min feil uansett hva det er. slikk har det vært i 30 år

Jeg vet hva du mener, jahva. På andre siden har du dem som skylder alt på andre.

Det kan man ikke vite uten å ha undersøkt saksforholdene. Vi lever i et plikt- og rettighetsbasert samfunn, og da kan det være hensiktsmessig i en personlig tilfriskningsprosess å plassere skyld og ansvar på riktig sted.

Og imellom det som er plikt og rettigheter i samfunnet så faller viktige problemstillinger igjennom, fordi det hverken er noen som har plikt eller rettighet når det gjelder bestemte ting. Derfor kan jakten på den skyldige ofte være meningsløs.

Jeg vet ingenting om saksforhold i andre menneskers liv. Dette er min mening om mine utfordringer, det jeg har lært i min egen realitet. Og den er annerledes enn din og alle andres realitet. Jeg er ikke interessert i å starte en diskusjon om min indre mening å sette den opp mot din :). Godt vi er forskjellige, alle er unike.

Men en ting vet jeg, det er at den eneste personen som har makt til å gjøre noe med meg selv og mitt indre liv er meg. Ingen andre :).

Jeg snakker ikke om indre meninger, men om saksforhold som eksisterer uavhengig av subjektive opplevelser.

Jeg vet jo ikke hva du tenker angående det du skriver.
Men enig om det gjelder at du burde anmeldelse noen for eksempe. Som for incest, voldtekt, eller vold i det store og hele (i oppveksten).
Dette kan jo være veldig viktig for en selv for å kunne gå videre i livet sitt. Plassere ansvaret hos den det gjelder (voldsutøveren, overgriperen). Og gjenmom dette å stå opp for seg selv. Det kan jo hjelpe i egen tilfriskingsprosess. Bare det å ta styringen.

Kanskje tiltrekker du deg også den hjelpen du trenger/de personene du trenger gjennom dette. Du kommer i kontakt med andre som har opplevd det samme som deg for eksempel. Og får tilbud om å begynne i en behandling/behandlings gruppe for det du har opplevd. Eller får vite at du har spesielle rettigheter/rettigheter generelt gjennom å ha opplevd det du har opplevd.

Helt enig i dette du beskriver her med å plassere ansvaret når det gjelder ulovligheter Gollum.

Takk, takk Richard:-).
Du skriver også mye bra, og har mange gode poeng i det du skriver synes jeg.
Jeg tror også at svaret ligger inni en, som du. Imidlertid veldig lett å bruke “utenfor” (alle muluge distraksjoner) for å føle seg bedre.

Det hender jo at andre faktisk har skylden for at en har det som en har det.
Men allikevel er jo dette fortid (forutsatt at det faktisk er fortid, og ikke noe som pågår akkurat nå) som du også skriver. En kan jo aldri gå tilbake og gjøre om på denne. Så det en har er bare “akkurat nå”.
Og vanskelig å komme noen vei dersom en sitter fast i fortiden.
Men dette kan jo være utrolig vanskelig å få til. Å ikke sitte fast i fortiden.
Og å klarer å komme noen vei.

Takk for det Gollum :).

Helt riktig som du skriver her, at noen andre kan ha skylden for at man har det som man har det.

Jeg siterer en person her om akkurat dette som du skriver om at det kan være utrolig vanskelig å få til å ikke sitte fast i fortiden eller jages av fremtiden; “Svaret finner du der du aller minst vil lete”.

Tankevekkende sitat.
Er jo kanskje sånn at en helst vil lete utenfor seg selv. Enklere og kanskje mer behagelig enn å ta tak i innsiden.

Jeg er et åpenbart tilfelle av å jages av fremtiden. Fortiden plager meg ikke alt for mye.

Det er nok sånn at det er lettere å lete utenfor enn innenfor. Det handler nok mye om hva som er lært over generasjoner osv. Så ligger det jo litt i menneskets natur å ha noen å skylde på når ting ikke går som vi hadde sett for oss eller tenkt. Lettere å skylde på det ene og det andre utenfor enn å se innover i seg selv, dessverre.

Jeg er nok også der at jeg jages mer av fremtiden enn at jeg hjemsøkes av fortiden. Jeg må prøve å leve livet mitt mer her og nå i mitt eget tempo enn å ha en utopi på innsiden om at jeg skal være sånn og sånn, den og den om så å så lenge.

Kan virke som at det å henge seg mer opp i fortiden er å henge seg mer opp i skyld.

Det handler nok mer om å prøve mindre, tenker jeg. Heller det å ikke prøve å kontrollere fremtiden enn det å prøve å kontrollere nåtiden.